Madelén som politiker: sunnhet til folket! (Madelén (fra anorektiker til jusstudent)) hits
Hjem Add Madelén I media

0

Madelén som politiker: sunnhet til folket!

Jeg er like usikker hvert andre år, tross at jeg har stemt det samme ved alle kommune- og stortingsvalg. Jeg stemmer ikke fordi jeg er spesielt politisk aktiv av meg, men fordi jeg vil vise at jeg deltar i demokratiet. For, det må jeg gjøre. Kun ved deltakelse fra oss borgere vil demokratiet overleve. Jeg har kanskje ikke direkte ''hjertesaker'', men det er ting jeg bryr meg hakket mer om enn andre. Det får være bra nok. Ok. Så er jeg ateist, og motstander av alt det som angår kirken. Det betyr derimot ikke at jeg vil avskaffe religion eller noe sånt. Ei heller ikke at jeg ser ned på troende. Det betyr bare at jeg personlig ikke føler meg tilknyttet til den slags. Jeg er også motstander av innvandring, men det betyr ikke at jeg vil kaste ut de som allerede er integrert i samfunnet vårt. Ei heller at jeg ser på utlendinger som kriminelle. På samme måte som jeg ikke føler meg særlig delaktig i kampen mot pels eller kjøtt. Det betyr ikke at jeg tropper opp i pels hver dag, eller spiser kjøttrike middager 7/7. Jeg stiller meg på en måte nøytral i den debatten. Om jeg tilfeldigvis spiser kjøtt, eller tar på meg pels når jeg fryser, er ikke for meg en så big deal. Sistnevnte er for øvrig kanskje tilfellet 1 gang, maks 2, i året. At jeg ikke er miljøforkjemper er ikke ensbetydende at jeg blåser i miljøet. Jeg bidrar med det jeg kan, som for eksempel kildesortering, slå av lysene, bruke bein/sykkel, kjøpe litt økologisk, bruke lite varmtvann, benytte handlenett, osv osv - og tenker det er innafor. Ja. For alt er jo bedre enn ingenting, er det ikke? Noe stemme til MDG blir det nok ikke, selv om det frister. Bare for å stemme noe. Kun fordi jeg er usikker. Det er så mye valgløfter ute og går, men dessverre; lite som blir innfridd. Ofte tenker jeg de store partiene spenner bein på hverandre, og at det er flere saker jeg er uenig i, enn enig i. Og også saker jeg støtter de blå i, som jeg ikke støtter de røde i - og omvendt. Vanskelig. Det som er sikkert er at jeg ikke lar meg påvirke. Jeg stemmer det som er best for meg, og den som står nærmest mine ønsker er det rette valget.

 

At jeg vil at de eldre skal ha det bra, er ingen hemmelighet. Men jeg er ung. Bare 24. Må jeg velge, så går heller utdanning, samferdselspolitikk, velferdsgoder, helsesystem, og den slags, foran. For, jeg skal jo utdanne meg. Jeg skal kjøre bilen min. Jeg vil ha det trygt. Jeg vil at de rundt meg skal ha det trygt. Hva om jeg blir syk igjen? Hva om min familie blir syke? Pensjonistlivet derimot, er det lenge til. Jeg tenker heller at ting som feks tannhelse er viktig å prioritere. Ikke for å sponse de som har ødelagt tennene sine (med røyking, bulimi, snus med mer), men heller sånne som ufrivillig går en dyr regning i vente. Typ sånne som meg som må ut med 10 000,- for 3 visdomstenner. Tenner jeg ikke valgte ha der en gang, men som måtte ut pga at det var faren ved å ha dem der. Slike ting ville jeg hatt støtte til. Også tenker jeg på likestilling, men ikke på en slik ekstrem måte som de som går i tog gjør. Heller mer fordeling av ansvar sett fra rimelighetens og fornuftens grenser - med tanke på at samfunnet er dynamisk. At jenter betaler for seg på de ulike datene uavhengig av hvem som inviterte, og at gutta kan lage middagen fra bunn. Sånne enkle ting, og ganske utenfor politikkens verden, sånn egentlig. 

 

Jeg synes det er synd vi i dagens samfunn skal velge mellom det ene eller andre. Det absolutt beste hadde vært litt av alt. Ikke kutting her, og kutting der. Ikke fokus på det ene framfor det andre. Slik hadde min ideelle politikk vært. Haha. Jo, så har jeg muligens en hjertesak forresten. Og den er fokus på sunnhet og bra kosthold. Jeg ønsker meg et parti som vil gjøre det vanskeligere å få tak i sukkerholdige og/eller usunne matvarer, men fordi det er en vrien oppgave vil jeg uansett at disse da skal økes i pris. Kun for at sunne matvarer da kan dumpes og bli mer ''naturlige'' å kjøpe for folk flest. Det holder ikke å sette blåbær ved kassene når en bitteliten boks koster 40,- Mange er trolig uenige i det jeg nå skal si, men jeg mener helt ærlig at det ikke er for små størrelser i klesbutikkene som er problemet, men folkene. Ok. Så er definitivt ikke Norge verstinglandet på plus sizes og fedme, men det betyr da ikke at vi skal hvile på laurbærbladene våre heller. Folk (også i Norge) blir latere og latere, og dessverre feitere og feitere. Og da mener jeg ikke med tanke på mosjon, men kosthold. Ikke som i å steke maten i olje eller ha fullfettholdig ost på skiva. Ei heller om å unne seg et glass brus eller en hvetebolle en sjelden anledning. Jeg snakker om alt det ''ekstra''. Det er alt for lett å kjøpe en pose smågodt på butikken, eller bestille en pizza på døren - og det på en hverdag. Vaner som ikke er særlig gode på sikt, og som kan medføre en rekke ulemper med tanke på Ola Nordmanns helse. ''Du blir hva du spiser'', og det er så sant så sant. Den gang mine foreldre var barn, på 60-70 tallet var det ikke like vanlig å spise godteri hver dag, og til middag var det norsk husmannskost som regel - ikke kebab, pølser og hamburgere. Både på grunn av økonomi, men også på grunn av tilgjengelighet og vaner. For ikke å snakke om da min bestemor var liten pike. Da hadde de en egen gris de slaktet, og som da igjen utgjorde en masse gode middager. Litt andre tider nå, men allikevel. I det 21 århundre er det barna jeg synes mest synd på, for det er ofte de som blir mest skadelidende av ''utviklingen''. Barn har i alle år tatt, og tar dessverre etter foreldrene og folk de ser opp til, og det der er en ond spiral. Barn vil ha sjokolade fordi de har sett mamma og pappa til stadighet gomler innpå. De vil ha smågodt, fordi det er tilgjengelig i kjøkkenskapet. De velger seg hamburger (istedenfor fisk eller kjøttfileter) på restaurant, fordi de har blitt servert det hjemme ørten tusen ganger - og de vil ha brus til middagen fordi pappa går rundt med en halvliter Coca Cola i baklomma. Kanskje er jeg feil person til å snakke om dette med tanke på at jeg har slitt med anoreksi, men allikevel. Hvem skal ta det opp? Når skal det bli fokus på normal sunnhet? Vi er jo så langt på vei med vegetar, vegan og gluten, så hvorfor ikke? Jeg personlig mener det er så mye viktigere enn regnskogen, oljeboring og dieselavgifter - fordi jeg tror vi står ovenfor en humanitær krise hvis vi ikke tar tak i det snart. Og jeg gremmes når jeg tenker tilbake på det badelandet familien besøkte i 2009, der alt som ble tilbudt var hamburgertallerken, pølser og pommes frittes. Hvilke signaler sender det ut, og da til barn spesielt? Jeg dømmer ingen, men jeg mener vi har et ansvar alle mann - og det begynner med oss selv. Dumme unnskyldninger bør være ikke-eksisterende. Å leve normalt sunt er faktisk latterlig enkelt. Det handler bare om å ta valget, og derfra kan det kun gå oppover!

 

Jeg er, som mange leser, veldig klar og bastant på meningene mine, men om jeg kunne vært politiker er en annen sak. Jeg kunne nok vært det med tanke på egenskapene mine. At jeg er snakkesalig, elsker prate for forsamlinger, god til å drive markedsføring, virkelig kan interessere og engasjere meg i saker - den slags. Men, fordi politikken er så uforutsigbar og tvilsom, blir det feil for meg. Jeg kan ikke stå å love velgerne mine gull og grønne skoger, når jeg innerst inne vet at gjennomslagskraften er laber. Nå sier jeg ikke at politikere er uærlige. Jeg sier bare at man vil komme i situasjoner der man vil være nødt til å pynte på sannheten - for ikke å tape ansikt. Ting er nemlig ikke enkelt i politikken. Det vet jeg. Utover det skal jeg ikke si så mye mer. Jeg skal nemlig ikke uttale meg om ting jeg ikke kan - selv om det frister, helt klart. Men, jeg bør nå ikke bevege meg ut på et ukjent farvann. Er jo en grunn til at samfunnet er som det er, og at vi har de muligheter vi har. Så får vi stole på at de som kan det, gjør det som er best for oss innbyggere. Tross at det ikke føles slik bestandig. Det eneste vi kan gjøre, er å bidra med vår stemme. Så får vi bare ta det derfra. Selv om jeg er rimelig sikker på hva majoriteten mener er best for de fire neste årene...

 

Og til slutt. Jeg trodde aldri jeg skulle skrive et slikt innlegg som dette. Bloggen min er jo alt annet enn en samfunnsengasjert kanal, og jeg er som sagt, ikke spesielt politisk aktiv av meg. Allikevel føler jeg i disse tider at jeg trenger sette stemmeretten på kartet. Alt for mange ungdommer, voksne også for så vidt, tar litt for lett på det. Fordi de ikke bryr seg nok, stemmer de ikke. Fordi de ikke tror de kan gjøre en forskjell, stemmer de ikke. Dette er så feil. Ja, ok. Så er du bare en av mange millioner, og kanskje teller ikke din ene stemme, men tenk om alle skulle tenkt slik? Hva ville skjedd da? Jo. Vi ville vist at vi ikke brydde oss om hvem som skulle styre landet. Vi ville vist oss likegyldige til eldrepolitikk, helsepolitikk, innvandring, utdanning, osv. Ting de fleste i dagens samfunn gjerne har én mening om. Kanskje flere. Hvordan skal ting bli bedre om du sitter hjemme, eller prater med naboen din, om ting du er uenige om, eller vil forbedre? Er du sint for at Ola Nordmann får for lite i dagpenger, eller lei av at nynorsk enda er en del av den norske skolen? Er du forbannet på innvandrerne, eller mener de eldre ikke har gode nok dager på sykehjem? Vil du ha bedre veier, bedre eller billigere kollektivtransport? Dette er bare noen spørsmål vi kan irritere oss over, eller ha meninger om. Hvordan skal så våre synspunkter komme frem? Kun ved kommune- eller stortingsvalg har du sjansen til å fortelle hva du tenker og står for. Så, jeg håper med dette at du (som ikke er forhindret) velger å benytte den unike muligheten du har til å utvikle landet vårt. Ikke la deg påvirke, men stem det som er rett for DEG. Jeg har forhåndsstemt denne gangen, pga min nye bostedssituasjon. Godt valg til alle, enten du har forhåndsstemt eller skal stemme 11 September!






  • Kommenter her
    Design og koding: Ina Anjuta
    Madelén

    Hvordan er det å leve med anoreksi? Innlagt 6 måneder; psykiatrisk i Tønsberg og på RASP, Ullevål, Oslo. Nå prøver jeg å takle hverdagen hjemme! Kampen er tøff, og det er jeg innstilt på. Allikevel gir små gleder meg en masse pågangsmot og energi til å finne den friske Madelén. For spørsmål eller kontakt: maadeleen.blogg@gmail.com : )

    Kategorier

    Arkiv

    Siste innlegg

    bilde