På en side er jeg glad fadderuken snart er over, mens jeg på en annen side er litt lei meg for det. Dette har kanskje vært noen krevende dager fysisk, men dog også de mest fantastiske dagene jeg i løpet av mitt 24 årige liv noensinne har opplevd. Det vil nok bli uvant når dagene kun skal dreie seg om skole og jobb – og ikke skole, jobb og festing. Nå virker jeg sikkert veldig dramatisk her, og det er så absolutt ikke meningen. Ingenting er over. Jeg møter jo folk på skolen og slår av en prat i ny og ne. Det er veldig hyggelig å vite at man alltid kan si hei eller prate med noen uten å føle seg dum, eller at man trenger seg på. Akkurat der er forskjellen fra mine tidligere skoleår ganske stor. Miljøet her i Hønefoss er et helt annet enn i Horten. No offence til Horten, for det har ikke noe med folkene å gjøre. Horten er bare en typisk klikkeby. Alltid vært sånn. Enten så passer du inn, eller så gjør du det ikke. Sistnevnte er så å si usannsynlig om du kommer fra en annen by, et annet land, osv. Jeg har selv opplevd å føle meg utenfor. Ikke det at jeg ikke har hatt venner. Jeg har vel inntrykk av at folk alltid har likt meg, men det har på en måte aldri blitt mange vennskap eller gjengmedlemsskap av den grunn. Jeg holdt meg som regel med mine faste venninner – og det var det.
Men så ble jeg syk, og plutselig holdt jeg meg ikke med de engang. Jeg havnet i min egne lille boble full av ensomhet, destruktivitet og mindreverdighetsfølelser. En boble jeg for øvrig ikke anbefaler noen å havne i. Så ble jeg innlagt, bloggen ble stor, og plutselig var lille meg en stor nyhet for alt og alle. For første gang følte jeg anerkjennelsen. Og for første gang opplevde jeg å møte mennesker jeg før aldri hadde ”møtt” – bare sett og observert i gangen. I russetiden fikk jeg dele opplevelser jeg i alle mine tre år på videregående bare kunne drømme om. Plutselig pratet folk til meg, de smilte og de inkluderte meg. Jeg vet enda ikke om dette var av sympatiske grunner, men uansett om det var det eller ei, så velger jeg å fokusere på det positive; nemlig at jeg ble tatt inn i varmen. Og det er litt samme saken her i Hønefoss. Med en liten forskjell; her ble jeg tatt inn i varmen FØR folk i det hele tatt visste at jeg hadde vært syk – eller 24 år i det hele tatt (som jeg tenkte var et stort problem). Kanskje kan man skylde på alkohol og god stemning, men da hadde trolig folk ignorert meg på skolen. Å være med på fadderuken har rett og slett gitt meg den starten jeg trengte til å komme inn i det sosiale. Det trenger ikke være snakk om bestevennskap for min del. Jeg er ikke avhengig av å dilte etter noen, bare jeg kan møte på folk som sier hei og smiler til meg – og som vil jobbe med meg på skolen. Det er mer enn nok. Jeg er nemlig ikke hun som må ha en bestevenn eller kjæreste. Jeg klarer meg så lenge folk vet jeg eksisterer, og responderer på det. Selvfølgelig hadde det vært fint å ha noen å støtte seg på, men alt slikt må man ta som det kommer. Jeg har jo et fulltidsstudium og en deltidsjobb, og mye selvstudium på siden, så dagene mine fyller seg bra opp allikevel. Men. Det betyr ikke at jeg avslår forespørsler jeg får. Jeg prøver å delta der jeg kan. Det er nok heller det at jeg er litt redd for å ta initiativ, fordi jeg rett og slett ikke vil virke for pågående. Jeg har liksom denne analyseringen pågående der jeg stiller spørsmål ved hvorfor folk er snille mot meg, og hvorfor de i det hele tatt snakker med meg. Det ligger nok en usikkerhet i bunn. Jeg har super selvtillit når det kommer til mestring, men så stopper det litt. Jeg kan få haugevis av komplimenter, men det er vanskelig å tro på det. Igjen; ”Hvorfor sier folk det til meg?” Jeg skal ærlig innrømme at jeg lett tenker at folk har baktanker – at de vil noe mer. Ute på byen er det naturlig at det blir litt sånn, mens i hverdagen; ikke nødvendigvis. Er dessverre litt for raskt til å trekke den konklusjonen, og sette to streker under svaret. Ferdig, liksom. Tør ikke håpe på noe. Jeg velger faktisk å se bort fra magefølelsen enkelte ganger, fordi tvilen blir så sterk. Er det noe jeg må bli flinkere på, så er det dette med selvaksept. Og dette med å stole på at folk rundt meg faktisk liker meg for den jeg er, og ikke bare fordi jeg kan låne bort penger eller hjelpe til når det trengs.
Siste oppdatering er en ny senebetennelse på gang (i venstre fot denne gangen), men det er vel bare et bevis på at jeg har hatt det gøy. Med noen pakker ibux ordner det meste seg, og så lenge jeg kommer meg (går eller sykler) på skole og jobb, så er det innafor. Det er utrolig hvor interessant og fantastisk jussen er, og det er faktisk slik at jeg gleder meg til å dra på forelesning, eller i det hele tatt åpne bøkene hjemme. Det er rett og slett en lidenskap. Jo. Også elsker jeg diskutere juss på vorspiel. Haha. Denne uken har bestått av tre lange forelesninger, og i dag satt jeg i tillegg ”igjen” for å lese 3 timer. Rett og slett fordi jeg ville lese, men også fordi det var praktisk å sitte der istedenfor å dra hjem, når jeg allikevel skulle på jobb 15:30. Nå er forresten arbeidskontrakten undertegnet, og jusstudenten har satt seg godt inn i vilkårene. Jeg har herved min hovedbase på Elkjøp Hønefoss, og bistilling (om det heter det?) i Horten. Det er utrolig godt å komme til et nytt sted å starte litt på nytt med nye rutiner. Ja, selv nye arbeidsklær og nye nøkler er en ren glede. Jeg koser meg utrolig mye og har plutselig fått et ganske mye større ansvar enn jeg noensinne før har hatt, så jeg må jo si at det føles veldig bra. Har akkurat kommet hjem fra jobben. Syklet i dag. Tenke seg til at jeg har vært borte i over 12 timer, og ikke er jeg sliten at all. Selv med 4 timers søvn i natt og et nokså verkende hode. Kun fadderuke 1 gang i året. Det får være unnskyldningen. Foten er nå som så, men jeg er en hardhaus og skal fint greie 8 1/2 time i morgen… Det var visst hviledag i dag, så kvelden er viet til Suits og de resterende måltider. Angående spising så tar jeg den litt mellom slagene, når det er friminutt, når det er lite kunder, hvis jeg går til og fra et sted, osv. På jobben har vi også stående mat som vi kan forsyne oss av. Jeg får fint inn de kaloriene (les: proteinene) jeg skal, og jeg kan trene uten problemer. Kroppen har formet seg til å bli sterk, og det synes. Faktisk føler jeg vel mer eller mindre at jeg kan betegne meg selv som rimelig frisk nå. Ikke én gang har jeg hatt anorektiske tanker, vært deprimert eller i det hele tatt følt ting var håpløst. Ikke én gang. Jeg sa jeg skulle greie dette!
