Jeg har store vanskeligheter med å tro at jeg vil bli syk igjen. For å presisere før noen spør; Med syk mener jeg den apatiske jenta uten fett og livsglede. Den ugjenkjennelige versjonen av meg selv. Det er henne JEG har kvittet meg med. Hva så om det tok tid? Dette er ikke bare noe midlertidig og ustabilt, men flere grunnsteiner som står bom fast. Det er ikke lenge før huset er på plass. Selv om jeg vet jeg ikke er erklært frisk før det skjer, så har jeg (og de rundt meg) allikevel sluttet omtale meg som syk, anoretisk eller spiseforstyrret for lengst. Det blir bare nevnt som fortid. Som noe tilbakelagt. En erfaring på godt og ondt. Jeg kan bare ikke ha en sykdom hengende over meg lenger. Nå er motivasjonen for stor til den slags. Jeg skal jo studere juss.
Bloggen vil leve videre, men hvordan den utarter seg, er vanskelig å si. Selvfølgelig vil jeg fortelle om hvordan jeg takler skolehverdagen, flytteprosessen og en ny by, etter mange år som syk. Samtidig vil jeg også bruke bloggen som en informasjonskanal til mine nærmeste, for å fortelle at jeg har det bra, lever (haha) og ikke kjører meg på bunn. Bloggen vil nok gli noe mer over i det hverdagslige (ref; kategori ”studentliv – som mange trolig har merket), og jeg håper dere vil følge meg på reisen min fremdeles. Forandringene skyldes ikke bare det at jeg skal starte på jusutdannelsen, men også det at jeg er langt nærmere en frisk hverdag, enn en syk en. For meg blir det da urealistisk å skrive innlegg opp og innlegg ned om hvor tungt jeg har det og hvor utfordrende hverdagen er. Dersom det derimot er tilfellet, så skal jeg selvfølgelig servere dere mine indre tanker. Et sted må dem jo ut. Jeg er dog forberedt på at alt ikke vil gå av seg selv. Å ta en utdannelse er krevende, uansett om man er syk eller frisk. Å gå på studier som medisin, psykologi eller jus er kanskje noe av det tøffeste man begir seg ut på, så da kan ikke hver dag være en rosemalt sky. Dere skal derfor vite at jeg har dette i bakhodet når jeg nå flytter noen mil unna og starter på veien som jurist (senere advokat). Og ja. Jeg er sikker. Dette er riktig for meg. Jeg er ikke i tvil om at jeg vil komme meg til målstreken. Tidligere tenkte jeg at jeg kom til målstreken koste hva det koste ville. Det er ikke tilfellet lenger. Jeg skal til målstreken, og det med nok næring innabords, en kropp som ikke lider, og haugevis av livsglede.