Jeg skal visst flytte!

Kjører du 122 km (1 time og 35 minutter +-) fra Horten i bil, havner du etter hvert i naturskjønne Hønefoss i Buskerud fylke. Stedet jeg tidligere trodde var ingenmannsland, og ikke visste om hadde mer enn 1 eksisterende matbutikk eller 500 innbyggere. Stedet jeg undervurderte med stor U. Hønefoss er så mye mer. Jovisst er det utpå bygda, og det man kaller en innlandsby, men dog et sentralt knutepunkt også. Fra Hønefoss går det både buss og tog, og veien til Sandvika, Oslo eller Drammen er ikke særlig lang. For ikke å snakke veien hjem. Som kanskje er det største plusset. Jeg vil jo gjerne slippe bruke tid på reise og slikt når jeg først skal til Horten for noen dager, og jeg vil helst ha et par dager hjemme så jeg rekker å være med familie og venner. Kanskje jobbe litt på Elkjøp også. Akkurat det kunne blitt knapt hadde jeg vært i Bergen eller Tromsø. For ikke å snakke om; dyrt. Fly, buss, tog – jeg gremmes. Her skal vi være flinke til å kjøre kollektivt, men så lønner det seg i mange tilfeller å ta bilen, fordi den er billigere. Altså? Nei, nå skal jeg ikke bli for politisk engasjert. Jeg vil heller redde verden på min måte. Les; kjempe for de uskyldige!

 

Uansett utfall så hadde vi lagt en plan. Kom jeg inn i Bergen eller Tromsø skulle vi kjøre hele veien, også skulle mamma og pappa ta med bilen min ned igjen. Mye pikkpakk, vet dere. Hadde jeg kommet inn i Oslo derimot skulle jeg pendle med toget. Det var egentlig planen med Hønefoss også, men en klok venninne (som har bodd i Hønefoss før) fortalte meg om mulighetene for å bo der. Hva hadde jeg å tape? Ingenting. Ikke bare er det billig(ere). Men det er også en fin måte å bli sosialisert inn som student i alt fra fadderuke til gruppeprosjekter. Og spesielt få kjenne på det å bare være meg. Tidligere har jeg ikke tatt mer ansvar enn å jobbe i deltidsstillingen min og betale det lille jeg trenger pluss forsikring på bilen. Jeg har aldri vasket og strøket klær, knapt støvsugd, ei heller redd opp en seng eller betalt for mer enn en tyggis på butikken. Dere skjønner? Å flytte ut er det beste som kan skje meg, og jeg har faktisk tro på at Hønefoss kan funke. Ikke regner det hele tiden (Bergen), er iskaldt (Tromsø) eller spesielt utrygt. Det er en slik plass jeg tenker det er fint å vokse opp på, og som man gjerne flytter tilbake til når man skal etablere seg i de senere år. For her finner man både politistasjon, Elkjøp, NAV, kjøpesenter og høgskole (som jeg skal gå på), så det er ikke manko på så mye. Og om jeg en sjelden gang trenger en legetime så kan det sikkert ordnes i Hønefoss. Men, jeg kommer på langt nær til å dra dit annenhver måned, slik jeg gjør nå. Jeg følger med, og skulle jeg se at jeg er blekere eller kjenne knoklene enklere, så kjøper jeg en badevekt og stiller meg oppå. Nå må jeg bare ta dette ansvaret selv!

 

Jeg var tidlig ute med å søke boliger. Allerede da jeg fikk avslag på studentskipnaden i Bergen og Tromsø i Mai gikk jeg inn på det private markedet. Der la jeg inn rundt 60 forespørsler, for det meste i Bergen. Hønefoss ble nok litt nedprioritert, og der søkte jeg faktisk ikke før i Juni måned. Det var da det gikk opp for meg at jeg må flytte om jeg kommer inn. Etter å ha regnet på det er det dyrere å kjøre hver dag med tanke på bensin, slitasje og diverse, enn hva det er å bo der. Vi var på visning  (og kosetur) den 19. Dagen etter jeg fikk beskjed om hvor jeg kom inn. Ikke at jeg hadde trengt det, men det var jo greit å finne ut hvor det var først som sist, samt se rommet på ekte og vite sånn ca hvor god plass det var. Totalt hadde jeg planlagt to visninger, men på tampen, da vi tok noen bilder nede i byen, ringte tredjemann. Dermed var alle visningene i boks – og det på bare 3 timer, til tross for at vi var borte i 7 av dem og hjemme 23 på kvelden (3t kjøring – glad jeg slipper!) Første visningen var den aller beste, og jeg var forelsket fra første sekund. Jeg følte meg SÅ hjemme. Eneste minuset var at den lå ved en noe trafikkert bilvei, men kun det. Andre visning vet jeg ikke om jeg vil kalle en visning. Det var en trapp jeg så vidt greide balansere meg opp, råtne bananer på benken, et rom på 7 kvadrat, et knøttlite blokkbad, skitne vegger og attpåtil bar det tydelig preg av at mange hadde bodd der. Kjøkkenet var knøttlite, tv’en var fraværende og leietakerne var for det meste utlendinger. Ikke at jeg har noe i mot utlendinger, men jeg er veldig var for sterke matlukter og den slags. Pluss at det var et stykke unna høgskolen. Eneste positive var den nydelige utsikten ut mot fossefall og park. Hadde jeg kunnet kjøpe hele greia og totalrenovere det, hadde jeg gjort det på flekken. Siste visning var for så vidt også en opptur, og var et gammelt totalrenovert bygg. Han som skulle leie ut var eiendomsmegler og meget proff. Alt var så gjennomgående og stilrent. For ikke å snakke om sikkerheten. Alt fra hypermoderne låser til solceller på badet, og brannmannskap som hadde godkjent stua. Eneste greia var at det manglet dør ut til hagen, parkeringen kostet skjorta, bodde en familie med baby i annenetasje og rommet var på 9 kvadrat bare. Mamma elsket dog den leiligheten, mens pappa og jeg elsket den første. Nummer to snakker vi ikke om. Selv om det var veldig greit å ha noe å sammenligne, slik at jeg virkelig kunne få pappa til å innse at jeg hadde rett. Fikk vedtaket fra lånekassen på Fredag, og leiekontrakt ble underskrevet sammen med min ”fullmektige” i går kveld. Helt vilt! Og tror dere ikke eiendomsmegleren plutselig hadde det største rommet ledig til meg rett etterpå? Jaja. Så slapp jeg gjøre en ny vurdering der… For mange valgalternativer er nemlig ikke bare bare!


 

 

Hva kan jeg si? Dette er et sted jeg vil trives. Jeg betaler heller et par tusen mer for å få et bosted der jeg har det trivelig enn en fengselscelle jeg kun skal sove i. Vi er faktisk 6 stk som skal dele på å leie et helt hus. Ganske gøy. Huset ligger landlig til i et dyrere nabolag som både er trygt, fredelig og helt fantastisk. Det er gammelt hus (fra 1905), fikset ned til grunnen, så det har bevart sine gamle detaljer og er aldeles nydelig. Jeg elsker slike hus. Hagen er stor og flott, med ripsbusker, plomme- og epletrær, og også uteplass med grill og veranda. Pluss en svær bod der jeg kan ha sykkelen min. Innvendig er det totalrenovert og det finnes ikke så mye som en ting å plukke på. Kanskje bilveien utenfor bare, men den blokkeres enkelt av noen fargerike ørepropper. Eller har jeg vært avhengig av vifteovn 365, så det kan jo bli spennende når vinteren slår inn for fullt. Uten at jeg skal gå mer inn på det. På badet nede er det to vaskemaskiner blant annet, og oppe en tørketrommel Tenke seg til at jeg skulle kalle det luksus? Jeg som aldri har benyttet meg av noe særlig hvitevarer før. Rommet mitt er gedigent, på 14 kvadrat, og det største i hele huset. Jeg har et større klesskap der enn hva jeg har på rommet mitt per dags dato. Mitt rom er det eneste som ligger i første etasje. Utrolig digg å kunne gå på do uten å vekke halve huset om natten, samt ha fri passasje til stue og kjøkken, og ikke minst; slippe så mye trapper. Knærne (hatt knesyndrom siden 7. klasse) mine hater det. At vi er mange i huset, er bare supert. Da blir jeg tvunget til å være sosial. Og vi alle er studenter, med unntak av en lærling, så da slipper jeg bråkete ”beboere”, og alle har respekt for hverandres lesing og leggetider. Bare det skal bli en kjempestor omveltning. Jeg har jo som vane å legge meg i 00-01 tiden (kanskje senere også…), men det er fordi jeg sover lenge og ikke har all verdens å foreta meg. Begynner som regel på jobb mellom 14 og 16, så tiden fram til det er dødtid for meg. Vel ikke nå lenger. Forelesningene starter 8:15, så det blir tidlig opp. Og fordi jeg må tidlig opp, så vil jeg heller ikke holde ut til de sene nattetimer. Alt det vil bli en vane rimelig raskt. Egentlig noe jeg er utrolig glad for! Hater at ting sklir ut så mye som de har gjort de siste årene… Trolig slipper jeg å fortsette på innsovningspillene mine.

 

Det absolutt beste er kanskje at boligen kun ligger 1 km unna høgskolen, noe som gjør at jeg både kan gå og sykle. Slipper også å bære mine tunge bæreposer så altfor mange meterne. Har nemlig som vane å handle mye når jeg først handler, slik at jeg slipper å handle så ofte. Og fordi jeg bor i første etasje er det ingen sak å ordne med. Er selvfølgelig spent på hvordan dette med spising skal gå, men jeg må bare satse på at det går fint. Denne motivasjonen her betyr mer enn noe annet, og jeg kan ikke se for meg at jeg skal ha noe hensikt å ødelegge den. Har på en måte en tanke over hva som skal være mine faste matvarer, men ikke hvilke tider jeg skal spise dem på, og heller ikke i hvilke mengder. Det blir bare for sykt. Lager jeg slike regimer, så er det enda enklere å bryte ut av dem. Så tenker jeg også å prøve spise felles middag med de andre, dersom det er mat jeg liker. Madelén liker, ikke anoreksien. Den er ekskludert fra mitt nye liv. Nå som jeg har en relativt overkommelig husleie, blir det helt andre ting enn pasta og nudler til hvert måltid. Jeg tenker vi snakker skapene fulle av spekeskinke og fenalår, jeg. Har allerede laget en perm og printet ut lister som skal fylles ut hver måned. Lett at jeg skal ha kontroll, men ikke søren at den skal gå utover livskvalitet og trivsel!

 

Jeg er på ingen måte fattig, for helt siden jeg var 16 har jeg hatt god kontroll på økonomien og spart rikelig. Og allerede noen få år senere satte jeg en haug av penger i et fond, som nå har vokst til det ugjenkjennelige. Pluss at jeg har solgt en bil, og nå sitter på en relativt ny. Dette betyr allikevel ikke at jeg skal leve noe luksusliv som student, men det er en forskjell på nudler til hver middag og kjipe gaver. Jeg har som plan å forholde meg til det jeg får av lånekassen, men selvfølgelig bruke av reservene dersom jeg må. Les; MÅ. Selv om jeg helst ikke vil røre disse pengene. Det er jo noe som heter nedbetaling av studielån og egenkapital en gang der fremme. Hallo voksenliv! Derfor prøver jeg å spare der jeg spare kan, tross at bruken virkelig begynner og synes på nettbanken min. Rommet er bare innredet med et skap, så det har definitivt blitt en del innkjøp de siste dagene. Særlig fra min alltime-favoritt, Elkjøp. Slike ting som jeg aldri har kjøpt før; stikkontakter, tannkrem, batterier, minnepinner – den slags. Pluss ting jeg burde kjøpt, men fordi jeg har bodd hjemme, har det ikke vært nødvendig. Vi snakker hårføner, monitor og pc-mus blant annet. Nytt strykejern og strykebrett har jeg også kjøpt. For første gang noensinne. I tillegg har jeg kjøpt alt-i-ett pakning med foodprosessor, blender, stavmikser, kremvisp og en del mer dikkedarer. Planen er at kresen kresensen skal lage seg supper, smoothies og hjemmelagde fiskekaker – for å nevne noe av det som kan funke. Gryter og kjeler er holdt av, for det er jeg nemlig veldig sær på når det kommer til bruken. I tillegg måtte jeg gå til anskaffelse av et nytt Ixuskamera. Mamma og pappa tilbød meg deres gamle, men altså; det er like bra som min Samsung s4 mini, og veier et tonn. Noe sånt. Nei. Disse nye minnene skal bevares – skikkelig. Radioen jeg vant i Påskenøtter blir for første gang tatt i bruk av meg. Det samme med lampen jeg vant til 3000,- og PC-bagen jeg kjøpte i Tyskland i 2013. Ellers blir PC’en, tempurputen, stålampen, det lille skrivebordet, skolesakene og alt av klær og pikkpakk med. Pluss at jeg må gå til innkjøp av håndklær, laken, kluter, og den slags kjipe ting. Og jeg får testet min nye ubrukte koffert. Har også holdt av en sovesofa på Bohus i Hønefoss. Det var enten eller. Enten seng eller sovesofa. Kunne kanskje presset inn både seng og sofa, men for meg er det viktigere med god plass enn flere plasser å oppholde seg på. Det skal tross alt være plass til et skrivebord der også, og jeg vurderer sterkt å skaffe et som er større en 50 cm. Tanken er da at jeg kan ha Piccolo og monitoren fast stående på det lille bordet, og skolesakene fast på det store bordet. Vil nødig drive flytte på ting hele tiden…

 

Nå som jeg forblir på Østlandet, er det ingen krise om jeg glemmer noe. Jeg kan tenke sesong når jeg pakker. Trenger ikke alt av istidbekledning nå. Og bunaden kan få henge pent hjemme til det blir 17 mai. Så får vi se hvor den tilbringes. Det er mye enklere å planlegge til et slikt opphold enn hva det ville vært om jeg måtte gjøre meg avhengig av fly. Og selvfølgelig; kommer jeg inn på venteliste i Bergen, Tromsø eller Oslo, så vil jeg selvfølgelig si opp leieavtalen og skoleplassen på streken. Å betale tre måneders leie gjør meg ingenting hvis jeg virkelig får gå der jeg aller helst ønsker, men fordi huseier er såpass grei, så er det heldigvis ikke et tema. Egentlig vet jeg ikke hva jeg tenker om jeg plutselig får tildelt en annen plass. Jeg må jo si ja, men det er litt kjipt når ting har ordnet seg så bra i Hønefoss. Trolig vil det være et slit å finne bolig da, også. Hva som skjer med bilen vet jeg ikke. Altså; om den blir hjemme eller hos meg. Jeg har jo gratis parkering der jeg skal bo, selv om jeg trolig ikke kommer til å bruke den så mye i Hønefoss og omegn. Det eneste som kan være praktisk er å kjøre hjem når jeg trenger, samtidig som jeg vet mamma spesielt, vil komme mye på besøk. Mulig jeg tar den med meg og kjører hjem i høstferien, for da å la den stå hjemme når det har begynt å bli snøvær. Er det noe som er stress, så er det bil på vinterstid. Haha. Da får jeg heller belage meg på at foreldrene mine kjører meg tilbake. Evnt til Sandvika, så jeg tar bussen derfra. Mamma er nemlig ikke hard å be. For henne er det helt uvirkelig at jeg skal flytte, for det var jo ikke så ”lenge siden jeg var baby”…


 

Det som virkelig er en seier er det at jeg nå flytter ut fordi jeg er klar til det, og jammen har jeg ikke rukket gjøre ferdig alt av oppskriftspermer, bilder (fra 2010-2017) og opplæring med mamma i løpet av de siste ukene. Flytting er ikke en forhastet avgjørelse, fordi jeg er lei av familien min, eller trenger spillerom for anoreksien. Jeg er nesten frisk nå, og jeg kan derfor leve et liv i frihet. Kontrakten ble signert og underskrevet den 20 Juli. Kan enda ikke tro det! Den 1 August har jeg offisielt begynt å betale husleie, men det er ikke da jeg flytter. Første flyttelass tar vi med oss den 2 August, og det er også da jeg får nøkkel og ordner med depositumkonto og sovesofa. Siste flyttelass tar vi vel den 13 August, for da er det foreldresøskendag på høgskolen. Er hyggelig hvis familien kan delta på det. Om jeg da blir med hjem igjen etterpå, eller blir værende i Hønefoss er jeg usikker på. Akkurat det må jeg se an. Kommer litt an på hvor sliten jeg er og hvor god kontakt jeg har fått med folket. Dessuten er det jo en del å tenke på. Jeg trodde flytting var en smal sak. Det.er.det.ikke. Herregud så mye som skal planlegges. Skjønner ikke hvordan jeg skal greie komme i mål engang. Spesielt ikke hvordan jeg skal få innredet rommet så det blir beboelig. Det er så mye ting som skal ha plass, og fordi jeg ikke godtar å bo i et eneste stort kaos, så må jeg nok nødt til å skjære gjennom og være litt brutal mot meg selv. Derfor blir det kun det mest relevante med. Så får jeg heller ta med meg alt jeg eier og har den dagen Obos’en min kicker inn og jeg får drømmeleiligheten. Men; et sted må man begynne, og jeg skal nok få det rimelig fint!

 

 

Alle flyttetips tas i mot med stor takk! Og om noen kjenner til Hønefoss, så kjør på. Jeg vil vite alt! ([email protected])

0 kommentarer

Siste innlegg