Han prøvde å voldta meg!

Vi skal 10 år tilbake i tid. Til en kald natt i November måned. Den gangen forstod jeg lite av hva som var i ferd med å skje. Jeg hadde hørt om den slags i mediene, lest om det i avisene og sett det på filmer. Men. Jeg trodde aldri at jeg skulle bli offer for et slikt overgrep. Samme som at jeg aldri trodde jeg skulle bli offer for ortoreksi og anoreksi. ”Det skjer ikke meg”. Hva da? I kontrast til andre som kanskje får traumer og sliter i etterkant så har jeg aldri vist antydning til å være et offer. Jeg har aldri dvelt ved omstendighetene. De blåmerkene jeg fikk skjulte jeg med klær, og det sjokket jeg fikk, gjorde meg heller forbannet, rasende og enda mer bevisst på at jeg måtte bære masken som tøff, sterk og selvstendig. Som om intet hadde hendt. Det var min reaksjon på at jeg aldri mer ville fremtre som veik. Ikke fordi jeg var irritert på en annen. Faktisk tror jeg ikke at jeg helt forstod alvoret den gang. Jeg så ikke at denne personen gjorde noe galt, og i mitt hode latterliggjorde jeg ugjerningen. Tenkte heller det var de edle dråpene som snakket. Det var promillen min som gjorde at jeg mistet besinnelsen. Det var derfor alt ble som det ble. Skurrete og uklart. Jeg klarte aldri å se at noen var skyldig, og det er forklaringen på hvorfor jeg la hele saken død. Jeg ville ikke straffe noen jeg ikke så en grunn til å straffe. Jeg ville ikke ødelegge livet til en person jeg ikke kjente, sånn uten grunn. Spør du meg den dag kunne jeg kanskje tolket situasjonen annerledes, men jeg ville fremdeles ikke gått til anmeldelse. Det er ikke fordi jeg var eller er feig, men fordi jeg ser noe godt i alle mennesker. Dette var et engangstilfelle for min del, og av den grunn greier jeg ikke si om det som skjedde var med forsett eller ikke. Kanskje kan det hende jeg lot en voldtektsmann gå fri? Faktisk er jeg glad jeg ikke vet mer om det. Å dvele ved fortiden, og omkring hva man kunne gjort annerledes, løser nemlig ingenting. Ingenting. Selvfølgelig må man face den før eller siden, men hvordan face noe du for lengst har skjøvet vekk?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Jeg har mange ganger fundert på hvor det enorme behovet for å beskytte seg selv kom fra, og hvordan jeg sluttet å stole på andre mennesker. Hvorfor jeg store deler av min ungdom har følt meg ensom, selv de gangene jeg var med venner eller var en del av et sosialt miljø. Jeg har mange ganger lurt på hvorfor jeg aldri har hatt en kjæreste, og hvorfor jeg kun har klart å se på gutter som venner. At jeg så fort de viste tegn til interesse avviste jeg dem. For ikke å snakke om klemming. Det er ikke rent sjelden jeg har prøvd å vri meg unna, tross at folk bare har hatt gode intensjoner når de har gitt meg en klem. Følelsen av at noen tar tak i meg (gutter spesielt) eller at noen spontant klemmer på meg har automatisk fremkalt det vonde. På mange måter kan man si det er sykdommen som har vært med på å finne fram til det fortrengte fra underbevisstheten min. Det ble med andre ord min psykoanalyse. Jeg hadde liksom bare glemt det. Latt det fordunste. Som om det ikke var noe nøye. Det er først den siste tiden jeg har greid å legge samme to og to, og kommet innunder huden på meg selv. På mange måter har et gitt forklaring på mye. Veldig mye.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Jeg har med årenes løp fått spørsmål fra lesere om det har vært en voldtekt inni bildet, og jeg har svart nei. Flere ganger. Om folk har spurt fordi det har tydet på det, eller om det er prosedyre å spørre psykisk syke om det, vet jeg ikke. Jeg vil ikke si jeg har løyet, men jeg har unnlatt å fortelle hele sannheten. Fordi jeg ikke trodde det var så viktig. Pappa hadde lenge mistenkt at det var noe mer. I flere år, faktisk. Det kan ikke bare ha vært små faktorer (flink pike, perfeksjonist, ortoreksi, kresenhet, modelljobbing, media, osv) som har utløst en så alvorlig anoreksi. Det måtte ifølge han være en større årsak. Noe han hadde rett i. Det er bare jeg som har vært så dum og naiv, og trodd at dette ”lille” ikke kunne ha sammenheng med anoreksien. I høst valgte jeg å fortelle pappa om overgrepet (mamma og A like før jul). Med saltvannsdråper rennende nedover kinnene. Jeg så på papps at dette kom som forventet. Han hadde bare ventet på at jeg skulle åpne meg. Tenk at det skulle gå 9 år. Det er ingen tvil om at pappa både ble sint og skuffet da han fikk realiteten i fleisen. Sint fordi noen hadde forsøkt å skade meg, og fordi vedkommende ikke var blitt anmeldt. Skuffet fordi jeg ikke hadde fortalt han det før nå. Jeg skjønner han selvfølgelig godt. Hvor vondt er det ikke å vite at ens barn har vært utsatt for fare? Kan ikke tenke meg det engang.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Hvorfor jeg ikke fortalte om det, hadde ikke noe med at jeg ikke turte, men fordi jeg ikke så det som relevant. Som person er jeg litt sånn; ”fortid er fortid, og det er kun fremtiden som kan skapes” Ikke at jeg pleier å være godtroende, men her var jeg virkelig det. Hadde jeg bare fått opp de gjenklistrede øynene mine ville jeg gjenkjent anoreksiens symptomer mye tidligere. Den kvelden i 2007 ble jeg fratatt noe viktig. Jeg ble fratatt gleden ved å være og se ut som en kvinne. Jeg ble fratatt gleden ved å elske et annet menneske. Og jeg ble fratatt tryggheten min. Dette indre behovet for makt, denne redselen for å bli kvinne og denne eremittilværelsen ble til ene og alene til som følge av dette overgrepet. Jeg går ikke inn på detaljer omkring overgrepet, men vil understreke at det aldri rakk å bli en voldtekt. Det var i ferd med å bli det, og det hadde den blitt hvis jeg ikke hadde hatt musklene og kondisen i boks. Under skal dere få lese ord i form av min uleselige løkkeskrift, direkte fra dagboken. Selv måtte jeg anstrenge meg for å forstå det som stod. 

 

Har alltid vært et ess i rettskriving, men denne dagboken bærer jo preg av at det er en ung tenåring som har skrevet, så det er naturligvis noen komma- og grammatikkfeil innimellom. Og de fikk selvfølgelig ikke passere min strenge sensur. Merkelig bøyde ord, kule fraser og fullstendig feilstavede fikk derimot være med. Det er litt av sjarmen, tross at det er en ganske alvorlig tekst (som går over til å bli ganske komisk!). Haha. Nedre del av side to er revet ut, og neimen vet jeg hvorfor – men jeg har mine mistanker. Uansett, her kommer det:

 

Datert 7 November 2005 (Mandagen etterpå):

”Dette har vært en dårlig dag. Jeg ville egentlig ikke på skolen, men mamma sa jeg måtte siden hun ikke trodde på at jeg var syk. Da kunne jeg heller gå hjem, men det gjorde jeg ikke for da ville læreren tenkt jeg skulket matteprøven. Den fikk skikkelig dritt og jeg sugde max. Det ble ingen øving i helgen, fordi jeg ikke orket å tegne vinkler med passeren. Jeg har hatt så vondt i skuldrene at det føles som alt er brekt rett av. Jeg må passe på at jeg ikke tar av meg genseren siden blåmerkene enda syns. Mamma og pappa kan ikke se at jeg ser sånn blå her ut, for da vil de klikke. Jeg er redd for at hvis de finner ut av det så vet de at jeg har gjort noe ulovlig. Jeg er for ung til alkohol, også ble jeg så full den kvelden. Da har jeg kanskje meg selv å takke selv om han ble fullere enn meg. Jeg tror ikke han egentlig var slem, men jeg håper aldri jeg ser han igjen og håper at han har glemt at jeg dyttet han inn i den der busken. Det var ikke særlig snilt gjort. Men det var jo bare fordi jeg ikke ville ha SEX med han, fordi jeg ikke vil ha det med folk jeg ikke kjenner. Det kunne jo være at han hadde klamidina eller aids eller bra sæd. Helsesøster på skolen har sagt at man ikke kan bli kvitt sånne ting, og at hvis man blir gravid så må man på sykehuset hvis man ikke skal ha barnet. Og jeg er ikke gammel nok til å dra dit alene så da må mamma bli med, og jeg vil ikke at hun skal vite om det. Det blir rart. Alle hadde sett rart på meg da, men det går fint, for jeg har alltid sagt at jeg ikke skal ha egne barn fordi jeg ikke har lyst. Babyer er ekle og skrikete og det går ikke bra når jeg skal gjøre den jobben som advokater må gjøre. Men blir jeg gammel og lei så skal jeg heller ordne en baby som ikke er min.”

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Det er ganske mange tanker i hodet til en usikker tenåring. Det er en del nye inntrykk som skal fordøyes, og her er det tydelig at det ble ett (kanskje flere) inntrykk for mye. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle takle situasjonen, og istedenfor å være åpen (slik jeg har vært de siste årene) valgte jeg heller å holde hemmeligheten tett inntil brystet. For å håpe at den skulle bli med meg i graven en ikke fullt så vakker dag. Det gjør så vondt å lese at Madelén som just hadde begynt på ungdomsskolen måtte oppleve dette her. Samtidig er det noe godt å lese hvor stor respekt jeg hadde for mine foreldre på den tiden. Uten dem hadde jeg neppe vært den sterke, selvstendige og modige person jeg er i dag. Dessuten står jo adoptiv- og advokatbeslutningen her svart på hvitt. Det gledet meg litt at jeg har hatt disse tankene såpass lenge. Da er det tydeligvis hold i dem, og ikke noe jeg bare sier fordi jeg er ung og fri. Og bare så det er sagt; jeg synes ikke babyer er ekle. Sånn sett er teksten egentlig ganske rar. Til å begynne med skriver jeg om følgene og tankene rundt overgrepet (som i og for seg er riktig!), for så å spole fullstendig av med annenrangskunnskap (klamidia!!!?) fremstilt på en så komisk måte at jeg egentlig lurer på hva som foregår i hodet til hun som skrev. Var hun såret? Jeg tror ikke det. Jeg tror ikke hun forstod noe som helst av det hun hadde opplevd. Den hendelsen var over da linjene var ferdig nedskrevet. Kanskje er det en mening med det. At jeg ikke skulle reagere den gang, men modnes. Den gang hadde jeg kanskje ikke taklet sannheten. Jeg var for ung, for sårbar og for usikker. Nå derimot. Nå er jeg nærmest uovervinnelig. Slik føles det i alle fall. Andre får mene det de vil.

 

Det er selvfølgelig vondt å face fortiden, men føler jeg skylder bloggen såpass. Jeg har frontet sykdommen min så lenge at det skulle bare skulle mangle. Her skal ingenting være uskrevet. Bare så det er sagt. For selv om dette er ytterst ubehagelig å blogge om, og langt uten min komfortsone, så greier jeg ikke la det ligge. Ikke nå lenger. Jeg vil bruke min stemme og offentlige rolle til å stå opp for meg selv, og samtidig dele erfaringer med andre. For det første ved å vise at vi er flere i samme båt, og for det andre ved å vise at man ikke behøver bære skam. Ofte går vi mennesker med skyldfølelse over ting vi ikke trenger ha skyldfølelse for, og veldig ofte er dette såpass ødeleggende i vår hverdag. Nå har riktig nok ikke denne hendelsen ødelagt noe i min hverdag, men det som har vært ødeleggende er denne granskingen etter hvorfor jeg ble syk. Selv om det var vondt å rippe opp i det gamle så var det verdt det. Denne vonde delen av min historie er nå prosessert ferdig, og ingenting ligger igjen og gnager. Hinderet er borte. Jeg trengte dette for å ta fatt på veien videre. I flere år har studiene og vektoppgangen drøyd. Begge deler ble en del av min virkelighet da alle kortene ble lagt på bordet i høst/vinter. Det beviser at jeg greier dette. Det som avgjør er at jeg fortsetter med åpenheten min, og velger stole på de menneskene som står meg nær. Jeg kan lure meg selv til å tro at dette er min kamp, men uten støtten hadde jeg vært fortapt for lengst.

 

Ikke bare er dette innlegget noe av det mest blottstilte jeg noensinne har skrevet, men informasjonen som foreligger er også svært sensitiv. Det vet jeg godt. Jeg kunne ikke med garanti vite om dette var noe familien ville skulle komme ut, så jeg informerte mamma og pappa på forhånd. For første gang her på bloggen. Jeg kunne aldri publisert noe slikt uten at de visste om det (selv om de begge var tvilsomme til det…) Ja, det er min blogg, mine tanker og min sykdom, men det betyr ikke at jeg står alene. Dette gagner like mye de jeg bor sammen med. Når jeg da velger å ta slike steg fortjener de å vite om det før sosiale media, kolleger og resten av Norge. Og nå som den store ”hemmeligheten” er ute, er historien om meg, med anoreksi fra start til slutt, fullstendig offentliggjort. Jeg ber om forståelse for det jeg nå har delt. Tilbakemeldinger er alltid hyggelig å få, men jeg har ingen planer om å gå noe mer inn på det som står her. For denne jenta er det kun fremtiden som står i fokus!

 

 

 

Alle bildene er plukket ut vilkårlig, og er fra 2006 og 2007, unntatt de to siste. De er bare noen dager gamle. Og jeg som trodde jeg var meg selv lik (?)

 

 

Takk for at du tok deg tid til å lese! Del gjerne innlegget om du vil.

0 kommentarer

Siste innlegg