Reisen mot å bli Madelén handler ikke om jeg var, men om hvem jeg har mulighet til å bli. Det handler ikke ene og alene om å gjenoppdage gamle sider, men å hente fram nye. Nye og bedre. Aldri trodde jeg at jeg kunne bli så godt kjent med meg selv, eller så velutviklet som menneske. At jeg som hatet heimkunnskap skulle stå å lage flere middager ukentlig – helt fra bunnen av? Og avanserte tidkrevende kaker og grove brød som fast inventar i huset? At jeg som hatet tegning skulle ende opp med å fargelegge i flere timer? At jeg som hatet tålmodighetsarbeid skulle sitte i flere dager og pusle med detaljerte julekort? At jeg som hatet alt som ikke var kondistrening plutselig skulle bli glad i pilates? At jeg som avskydde maling som pesten i kunst og håndverk kunne bestemme meg for å innføre det i min hverdag?
Det var mamma som var inne på ideen. Om hun hadde sett eller hørt, eller bare av fri spontanitet foreslo maling, vet jeg ikke. Hun har liksom alltid gjennomskuet meg, og selv om jeg hater å innrømme det; visst hva som var best. Mamma kjenner godt til stresset mitt, og daglig poengterer hun at det ikke er bra. Som om det hjelper. Det blir som å si til en storrøyker at det ikke er særlig helsemessig å røyke, eller å si til en alkoholiker at alkohol vil kverke leveren. Eller som å si til en anoretiker (i mitt tidligere liv) at underernæring vil skade kroppen på sikt. Ingen av de gitte personene ville brydd seg. Det går inn det ene øret, og ut det andre. Slik er det også for meg med stress. Jeg er stresset av natur, og istedenfor å finne metoder som skal fjerne mitt naturlige stress, har jeg heller snudd tankegangen. Det var for så vidt mamma sin idé. Noe må man jo prøve når det i 24 år ikke har nyttet å senke stressnivået – i alle fall ikke med noen langvarig gevinst. Da blir det sjelden en gjennomførbar strategi for noen av oss, og kanskje lider jeg mer når jeg febrilsk prøver få bukt med noe som ligger latent i meg. Jeg vet ikke hva det vil si å være uten stress. Det er en følelse. Akkurat som det å føle kjærlighet, ruelse, sinne eller glede ovenfor seg selv, andre eller en gitt situasjon. Hvor tomt hadde ikke livet vårt blitt uten en eller flere av disse følelsene? Omtrent like tomt som mitt liv hadde blitt uten stress. Det er egentlig den korte forklaringen på hvorfor jeg ikke gidder bekjempe stresset. I alle år har jeg levd med det. I større konsentrasjoner, og i mindre konsentrasjoner.Ja, selvfølgelig kan jeg prøve å bli bedre på det. Det er ikke slik at jeg går inn for å stresse mer enn jeg må. Det bare blir sånn, og igjen; det henger sammen med den personen jeg er av natur. At jeg er effektiv. At jeg er målrettet. At jeg gjør mitt beste. At jeg aldri gir opp. At jeg vil gi av meg selv til andre. At jeg vil være der for andre. Og slik kunne jeg fortsatt. Poenget er egentlig bare det at uten stress så forsvinner ikke bare stresset. Det er så mye mer hos meg som blir innskrenket. Samtidig tenker jeg at det finnes negativt stress, og positivt stress. Jeg har riktig nok vært styrt av det negative stresset store deler av livet mitt, der mye har gått på autopilot, flinkpike og vilje. Det er ikke før de to siste årene at dette har balansert seg. Jeg har fått mer selvinnsikt og blitt mer bevisst på når jeg stresser, og ofte stopper jeg opp og spør meg selv hvorfor. Det betyr ikke at jeg der og da automatisk slipper stresset, men det betyr at jeg forflytter stresset til en arena som nyttiggjør det bedre. Jeg anvender da stresset på en måte som er bra for meg. Rett og slett fordi jeg evner ta kontrollen. Når jeg da kjenner antydninger til dette negative stresset har jeg da benyttet meg av disse ulike mestringsstrategiene og ”nye sidene mine”. Kanskje slenger jeg sammen en bolledeig som jeg står og knar i et kvarter? Kanskje begynner jeg å fargelegge? Kanskje tar jeg en pilatesøkt? Eller, kanskje velger jeg å male litt?
Jeg var i utgangspunktet negativ til maling da mamma introduserte ideen for meg. For meg er det litt sånn; ”jeg har aldri likt maling, så derfor kommer jeg ikke til å like det i fremtiden, heller”. Ganske barnslig, jeg vet. Men så begynte jeg å lese om mindfullness (også maling), pluss at mamma og jeg var på åpnet galleri og snakket med en vaskeekte kunstner. Det åpnet opp øynene mine. Og som om ikke det var nok kjøpte mamma inn alt av utstyr. Da kunne ikke frøkna si nei. Under forutsetning av en ting; de første maleriene skulle ikke bli til uten mål og mening. Altså måtte jeg stille meg selv noen relevante spørsmål før prosessen kunne tre i kraft. Hvor skulle maleriet henge? Hvem skulle få det ? Hva skulle være avbildet? Sikkert enda flere spørsmål jeg kunne lagt vekt på, men disse ble de viktigste. Det er flaut å si at jeg i Januar startet på mitt første prosjekt, og at jeg forrige Torsdag, etter eksamen, ferdigstilte det. Helt skyldfri går jeg ikke selv om. Vi hadde nemlig dummet oss ut, og for dere som maler; oljemaling tar tid. For meg; intet mindre enn 5 måneder. I tillegg hadde jeg mitt å sysle med omkring skolegangen, så jeg hadde vel ikke ofret mesterverket mitt særlig mye tid i den perioden uansett. Vel. Uansett. Nå er det ferdig, og jeg er strålende fornøyd. Dette er mitt beste, og det kan jeg leve med. Skal innrømme at jeg verken hadde spesielt med forutsetninger eller forventninger før jeg begynte. Men så er det noe med viljen min. Når jeg bestemmer meg for noe, så skal det gjøres, og da skal jeg også komme meg i mål. Tross at det fremstår som nytt, uvant og noe uforståelig. Kanskje tar det tid, men jammen har jeg lært noe. Aldri hadde jeg trodd at jeg skulle male et bilde på eget initiativ, men jammen har jeg greid det. Malingen skal jeg dessuten ikke legge på hylla, selv om det er usikkert når neste prosjekt vil finne sted. Maling er gøy, samtidig som jeg er tilstede i øyeblikket. Jeg lever her og nå – og jeg nyter det!
Til slutt gjenstår det en liten forklaring. Etter mye om og men fant jeg til slutt den perfekte ugle (dog våken) på google – oppå en marsipankake av alle steder. I tillegg fant jeg en random fugl oppå en gren. Uglen ble doblet opp, og satt på grenen som fuglen satt på. Snakk om å sette kreativiteten på prøve. Himmelen hadde jeg ikke noe spesielle tanker omkring. Bare at den skulle være blå, og at det skulle være på kveldstid. Litt lite nøye her, men det var meningen. Jeg ville ikke ha måne, men noen få stjerner til å lyse opp. Disse duttet jeg forsiktig på i sølv. Forklaringen på hvorfor ugle nummer 1 er rosa, er fordi det er mammas yndlingsfarge. Pappauglen er nummer to. Maleriet skal henge over sengen deres, og mammauglen er på mammas soveside, mens pappauglen er på pappas soveside. Litt utålmodig omkring tørkingen, så det er noen skjønnhetsfeil på uglene. Maleriet var en del av årets bryllupsgave, og jeg kunne ikke vært mer enn fornøyd. Kanskje er det ikke noe spesielt kunstnerisk, men jeg liker at det er et litt lekent uttrykk på det. Jeg har brukt sterke farger, fordi jeg ønsker at bildet skal spre liv og glede. Jeg vil at mamma og pappa skal se bildet hver bidige dag de våkner opp og føle seg 110% klare for å gripe dagen. Og mest av alt vil jeg at de skal se på bildet og vite at jeg er glad i dem, uansett i hvilken by jeg måtte befinne meg. Avstander i det virkelige liv er kanskje basert på flere titalls og hundretalls mil, men med en slik personlig tilegnet gave er håpet at vi alltid skal kunne kjenne på nærheten til hverandre. Slike påminnelser synes jeg er særs viktige. Spesielt nå som vi alle blir eldre, og det ikke lenger er en vanesak med felles frokoster, eller ferieturer for den sags skyld. Det er jo trist, men det er jo også det som må til. Det er vanskelig å beskrive hvor mye jeg lengter etter denne fremtiden jeg har forespeilet meg!
