Frustrasjon over klesstørrelser…

Klesstørrelser har alltid vært en big deal for meg. Det skyldes ikke bare undervekt og sykdom. Siden jeg begynte på ungdomsskolen og fram til jeg begynte på videregående har jeg holdt samme størrelse; 25 i tommer og xs (34). Noen ganger small i overdeler på grunn av to fettklumper. Nokså store fettklumper. Og langbeinarmer. Faktisk var det veldig viktig for meg at det alltid var den ”riktige” størrelsen som stod på merkelappen. Husker en gang jeg fikk en genser i gave i niende klasse. Det var en medium kjøpt på bikbok. Medium står for mellomstor. Ikke for Madelén. Jeg husker jeg ble så forbanna og provosert. Genseren slang jeg innerst i klesskapet, og siden har den aldri sett dagens lys. Den ligger der enda. Snart på tide at den havner hos UFF. En annen gang var jeg på kjoleshopping i 10’ende. Jeg falt virkelig for en lårkort kjole i krem med stropper og blondedetaljer. Ekspeditøren forklarte at kjolene i kolleksjonen var små i størrelsen, og rådet meg til å prøve s. Allerede da var jeg ute med furteleppa. Å bli rådet til å prøve en størrelse er noe av det mest belærende jeg har opplevd. Bedre ble det ikke da jeg fant ut at kjolen var for kort. Passet dårlig hun som den gang begynte nærme seg 174,5. Ellers satt den fint. Igjen kom ekspeditøren frempå og skulle snakke størrelser. ”Ja, vi har jo medium, da. ” Og der snudde jeg i døra. Noe kjolekjøp ble det ikke med andre ord. Og det at jeg skal inn i noen M nå eller i fremtiden skjer heller ikke. Jeg tror det har veldig mye med selvtilliten min å gjøre, og også det at jeg trenger en garanti for at jeg aldri skal bli større enn jeg var. Da kan størrelser være fint å forholde seg til. Eller kan de? 

 

Min mor er normalt sett 36 (hun blir ikke sint for at jeg skriver dette), men bruker allikevel xs i både Malene Birger, Haust og Designers Remix. Hun har alltid vært en størrelse større enn meg. Kanskje to. De jeg har brukt har vært Jean Paul, Gant, Lacoste, Gina Tricot, og den slags. Merker som ikke tilsvarer xs i de merker hun kan bruke. At det kan være så forskjell på størrelser synes jeg er forvirrende, og det gjør det ikke enklere når jeg vil forholde meg til en bestemt størrelse i fremtiden. Plutselig er xs en xxs, og blir for liten. Plutselig er xs en s eller m, og blir for stor. For ikke å snakke om bukser. Der er det håpløst om det ikke brukes tommer. Og hva med barnestørrelser? Her om dagen målte jeg et skjørt i størrelse 12 år, og det var like stort i bredden som mitt skjørt i xs fra gina tricot. Samme med tightsen. Der var faktisk barneavdelingen større. Altså? 12-åringer kan like gjerne henvises til en ungdomsbutikk? Det skjønner jeg lite av. Som igjen drar meg tilbake til barneskolen der jeg brukte mindre størrelser i barneklær enn det som var ment for min høyde. Altså ble skjørt-, bukse og t-skjortelengder litt korte på lengden. Haha. Men, heller det enn at det skulle virke slaskete eller falle av meg.

 

De fleste størrelser kan kanskje tilpasses, for jeg har ila min periode med anoreksi levd på de klær jeg har hatt. Hengslete, noe stort, men innafor. Gleden med klær har bare ikke vært der. Etter jeg ble syk har jeg kjøpt et sted omkring 10 plagg. Vi snakker på 8 år! Og vi snakker nødvendige plagg. Ikke noe som opptar plass i skapet uten grunn. Med unntak av en kjole til en spesiell anledning. Og en bunadcape. Vel, uansett. Selv om ting kan tilpasses så reagerer jeg allikevel på forskjellene. At de skal være så store. Det burde vært standardstørrelser. Når folk sier de bruker xs så bruker de også det i enhver butikk som fører den størrelsen. Litt som; jeg veier x antall kilo – jeg bruker x i størrelse. Mulig jeg setter det litt på spissen, men da får jeg i alle fall frem det jeg tenker. Enda en ting som irriterer meg er utvalget. Det bugner av plagg fra small og helt opp til xl og også xxl. Enkelte tar ikke inn xs en gang. Det synes jeg nesten er diskriminerende. Like diskriminerende som hun som ikke finner en stor størrelse. Men… det er jo ikke noe problem. Alltid når jeg er ute og ser på klær ergrer jeg meg over ”storutvalget”.

 

Beklager at jeg har brutt et par/tjue punkter i sunn fornuft plakaten nå, men jeg kunne ikke unngå nevne størrelser når jeg skulle snakke om dette temaet. Dessuten anser jeg størrelser som veldig individuelt, og ser ikke helt hvordan andre skal kunne sammenligne seg negativt med meg (eller skape seg et ufornuftig mål) utfra det. Heller ikke moren min, for den sags skyld. Jeg vil bare statuere et eksempel, og da kjennes det mest nærliggende å bruke meg selv/oss som utgangspunkt. Og bare for å ha det klart; jeg ser ikke ned på folk som bruker medium eller større størrelser, altså. Dette her handler om meg, og hva jeg er komfortabel med. Mine behov er ikke lik andres behov, og folk må selvfølgelig bruke den størrelsen som de ønsker!

 

Nå får det være nok omkring denne praten. Alt dette størrelsessnakket leder meg litt videre til det neste aktuelle og store snakkisen jeg må nevne, nemlig sommerkroppen. Her er jeg veldig delt. På den ene siden har jeg sinnsykt stor respekt for de som jobber beinhardt for å oppnå den, mens jeg på den andre siden kanskje ikke direkte har respekt, men mer forståelse for de som gir f i hvordan kroppen ser ut og er like glad uansett. Egentlig bør jeg ikke si så mye mer enn det. Jeg føler personlig at jeg i disse dager beveger meg lenger og lenger unna SK17. Om jeg er glad for det? Nei. Men jeg godtar det på en måte – ved at jeg opponerer mot stemmen. Nettopp fordi dette handler om helse og ikke utseende. Jeg kan tydeligvis ikke få i pose og sekk. Jeg kan fint droppe den ”vise hud greia” i sommer fremfor at jeg på død og liv må vise fram en kropp som daglig bryter seg ned. Det er den virkelig ikke behovet verdt!

Foto: Jacob/Tønsbergs Blad

0 kommentarer

Siste innlegg