Selvfølgelig hater jeg kroppen min sånn som den er per dags dato, og jeg skulle jo som anorektikere flest ønske jeg kunne være tynn for alltid. Det vil være ren og skjær løgn å si noe annet. Tross dette hatet så finnes det allikevel en stemme inni meg. Kall det styrke om du vil. Eller; viljestyrke iblandet fornuft. Stemmen som sier at jeg ikke skal gå ned i vekt og bli sykere. Den som pusher meg til å kjempe, og jobbe for å havne på rett sted og nå målene mine. Den er der. Egentlig har den alltid vært det. Bare i ulike nyanser med tiden som har gått. Aldri har den forlatt meg. Aldri. Det handler om å nå dit jeg vil. Nå handler det kanskje mer om fordi jeg må, men heller den veien enn å forbli tynn og syk. Til syvende og sist blir det nok bli noe lystbetont rundt det. Akkurat det er jeg sikker på. For bare tenk alle muligheter som åpner seg? Et hav. Jeg kan nesten ikke vente!
Som den optimistiske person velger jeg utelukkende alltid å snu det negative om til noe positivt. I dette tilfellet; kroppshatet til noe elskverdig. Noe jeg kan leve med i det minste. For uansett hvor mye jeg hater kroppen min, så elsker jeg at den fungerer. At den ikke er ødelagt for godt. Slik jeg fryktet. Og jeg elsker enda mer at legen er enig (avslørt!) og sier at jeg ser friskere ut enn noensinne, at prøveresultatene nok en gang tipp topp og at jeg har klarsignal til å begynne med hva enn jeg vil av utdanning. På heltid (!!!) Ja, vi snakker om å flytte milevis vekk, også. De tingene elsker jeg. Nok til at det gir et realt overtak på sykdommen. Tenk at jeg endelig har kommet dit hvor livet virkelig virkelig smiler (?)…. og enda er jeg ikke i mål. Dette er bare noe gulrøtter på veien. Som jeg knasker på og nyter for hver minste lille bit. Jeg skal innrømme at jeg har vanskelig for å forstå at jeg alene har greid å snu dette her, og jeg venter vel egentlig bare på å våkne opp i den altfor skrøpelige og magre kroppen igjen. Ting er liksom litt for godt til å være sant nå. Kanskje skal det være sånn? I alle fall for en periode. Jeg har tross alt valgt meg selv – og også den kroppen jeg har nå, samt den kroppen jeg vil få til slutt.
Og det kan jeg leve bedre med enn dette grufulle greiene her;
Til advarsel!
(mobilbilder fra 2013) (Og nei; dette er ikke mitt tynneste. Det kan man se på det formfulle ansiktet. Fra mitt tynneste finnes det nemlig kun bilder iført ullgenser og joggebukse… Takk og lov!)
Hvorfor jeg publiserer disse bildene er fordi jeg er stolt over at dette er en del av fortiden min, og at de også forblir det – og ikke minst; at jeg tør innrømme det, se tilbake og bli litt skrekkslagen av det. Jeg har ingen intensjon om å trigge noen eller drive proana her på bloggen bare så vi har det klart. Samtidig så tror jeg at dette uansett er veldig ”milde bilder” ute på o’store internett. Kunne valgt langt verre, men lar de få ligge usett enn så lenge. Håper disse to over gir et godt nok bilde av en anoreksilidelse. Sorg, usikkerhet, fortvilelse, sinne, lengsel, knokler og ribbein. Noe sånt. Det krever virkelig mye å dele slike foto på bloggen. Vit det. Bilder up to date av samme kaliber vil ikke bli postet. Har ingen planer om å knekke selvtilliten nå som jeg er i ferd med å bygge den opp. Takk for forståelsen!
