På barneskolen var jeg sjenert, lite sosial og redd. Veldig redd. Ikke redd som i at jeg fryktet noen skulle gjøre meg urett eller skade meg. Men redd som i å svare feil på det andre spurte om. Fordi jeg ikke hørte godt nok pga nedsatt hørsel, og kanskje misforsto poenget. Jeg garderte meg derfor og svarte ”vet ikke” 98% av tiden. Helst latet jeg som jeg ikke hørte at andre snakket til meg. Ganske sørgelig når jeg tenker meg om. At jeg gledet meg til ungdomsskolen er å ta litt hardt i. Jeg begynte i en klasse med fire stykker av de som gikk i min gamle klasse. Fire folk jeg for så vidt hadde god kontakt med, men aldri mer enn på et hei-hade-plan. Mine beste venner startet på den andre ungdomsskolen i byen, og bare det gjorde at selvtilliten min forsvant enda noen hakk. Jeg husker 1 året på ungdomsskolen som lite lystbetont. Et år jeg slet meg gjennom, og vel så det. Hadde jeg ikke skiftet klasse vet jeg ikke hva som hadde skjedd. Det var nemlig en helt ny verden å komme i en klasse der læreren nærmest tvang alle til å være utadvendte og gode venner. I alle fall gjorde det mye med meg. Samme året tok jeg mot til meg og ba inn mine nye klassekamerater på bursdagsfesten min, og jeg bestemte meg også for å konfirmere meg humanetisk/borgerlig. Valget stod mellom ingenting og sistnevnte. Jeg gikk fra 0 til 10 på stigen. Noe skjedde det året. Et slags opprør. Med den blyge frøkna jeg var før.
En ny person dukket opp, og siden har denne personen aldri sett seg tilbake eller kjent på anger. Aldri. Jeg gjennomgikk en forvandling som tvang meg til å bli mer tydelig. Tydelig på hva jeg vil. På hva som betyr noe for meg. Om man kan si det? Jeg har tatt flere grep og også kvittet meg med et fåtall mennesker på veien. Mennesjer som rett og slett ikke får være en del av min reise og mitt liv. Noe jeg selvfølgelig ikke angrer på. Jeg skaper ikke et liv i ruelse. Og hadde jeg hatt muligheten ville jeg gjort det igjen og igjen og igjen. Ikke fordi jeg er slem, menneskehater eller lite tolerant, men fordi det var og enda er til det beste for meg. Kanskje var det en viss styrke i beslutningene mine? Jeg velger å tro det.
Jeg er ikke som den gjengse nordmannen som dveler – ja, til og med sliter med å ta avgjørelser. For meg var det lett. Nettopp fordi jeg visste og enda vet 110 prosent hva som er riktig for meg – og også hva som bedrer min livsstandard og gjør meg til den beste versjonen av meg selv. Jeg er nemlig såpass trygg på meg selv at ingenting eller ingen i verden kan påvirke meg til noe jeg ikke kjenner er riktig. Folk som trykker meg ned, sårer meg eller bare er meg selv alt for ulik er ikke en del av mitt liv. Og det er greit. Det er slik jeg har formet den person jeg vil være. Hvorfor være naiv når livet er kort? Især når man ikke vet når det vil ende? Hver og en er hovedpersonen i sitt liv, og jeg personlig tenker det er grunn nok til å tørre. Tørre ta kjipe valg, tørre gi f og også tørre være egoistisk – uten å bli stormannsgal eller for høy på seg selv.
Jeg mener. Vi skal være så redd for konsekvenser hele tiden, og la det bestemme hvorvidt vi våger eller ei. Hvorvidt vi satser eller forblir i godstolen. Hvorfor? Helt ærlig; hva er det verste som kan skje? Still deg spørsmålet, og se om det påvirker fornuften omkring de valg du skal, vil eller bør ta. Det tror jeg det gjør.
