Jeg har veldig lyst på kjæreste, og en gjensidig romanse som varer livet ut. Det har jeg ikke lagt skjul på. Men. Og det er et stort men her. Jo mer jeg har ønsket meg det, jo mer har spørsmålet dukket opp. Er dette kun for min skyld? Ja, det er jo det. Og igjen, da; ”Hvis det er for min skyld, er ikke det litt egoistisk?” Tja. For saken er den at jeg ikke klarer å forstå at noen kan ønske å være sammen med meg. Sånn hundre prosent. Jeg tenker at vedkommende/han ikke fortjener meg, fordi vedkommende er altfor bra for meg. Og det tenker jeg uansett hvilken gutt det måtte gjelde. Jeg er langt fra den perfekte kjæreste, svigerdatter eller mor – og ikke vet jeg om jeg er en brukbar heller. Ikke bare på grunn av at jeg er syk, men fordi jeg…. Hm. Det finnes bedre jenter enn meg.
Jeg har faktisk en liten innrømmelse å komme med her. Jeg har takket nei til flere gutter de siste årene. Gutter jeg ikke har likt, og gutter jeg har likt sånn passe. Sistnevnte… Hvorfor? Jo, fordi jeg plages av samvittigheten min. Jeg plages over dette med skyldfølelsen over at jeg ikke er bra nok for han, og at han må ”holde ut med meg” fremfor å ”ha det bra med meg” Og hva med når vedkommende går lei meg? For det vil jo skje. La meg bare si at jeg er livredd for hva jeg sitter igjen med når jeg ikke lenger kan være forelsket, nettopp fordi da har jeg kjent på o’store forelskelse. Skummelt. Så er det dette med at man ikke vinner noe hvis man ikke satser. Jeg vet, jeg vet. Det er jo ordtaket mitt. Samtidig så er det ikke letingen som er problemet, men usikkerheten min. Jeg blir stanset. Av meg selv. Som om ikke jeg har boikottet/unngått nok de siste årene. Hva er det jeg fortjener da? Det er vel det spørsmålet jeg sitter igjen med etter evalueringen.
Vennene mine sier at han som får meg er heldig. Jeg tror ikke på dem. Det eneste som slår meg er at den som blir sammen med meg har gitt opp, eller bare vært helt borte og trodd jeg var den han lette etter. Så har jeg bare blitt noe han tar til takke meg, og dermed har han latet som jeg var bra nok for han. Selv om vi begge vet at det ikke er sannheten. Jeg innbiller meg i alle fall det. Og jeg hater at jeg innbiller meg slike tanker. Som om ikke det er nok med tankene om at jeg er stor og stygg, eller at vennene avviser meg fordi de ikke liker meg liksom. Jeg skal faktisk dra tvilen enda lenger enn både Decartes og Hume, og tvile på noe som ikke har skjedd en gang. Noe jeg ikke har belegg for å tvile på. Jeg setter et likhetstegn ved noe som aldri fant sted. Er det rart jeg blir litt håpløs av meg selv noen ganger?
Jeg aner vel at det er spiseforstyrrelsen som spiller meg et puss her. Som jeg mange ganger har nevnt før kommer jeg fra en kjærlig familie, og jeg har hatt verdens beste oppvekst. Det er ingenting å kicke på der. Altså må det være spiseforstyrrelsen som forer meg med usannhet på usannhet, og det verste; jeg sluker alt. Rått. Uten det minste tegn til skepsis. Fordi jeg er overbevist om at det det må være sånn. For jeg har jo ikke kjent på kjæresteliv og forelskelse før jeg ble syk, og jeg vet ikke hva det innebærer. Den beste sammenligning er mine foreldre, mine besteforeldre, venner, folk på sosiale medier, tv og også de småforelskede parene jeg ser ute. Utover det kan jeg bare forholde meg til det jeg tror. Det er her det blir vanskelig å skille reelle tanker fra forvrengte tanker. Av hele mitt hjerte vil jeg være den personen som min kjære fortjener, og allikevel går jeg med den oppfatningen at jeg aldri kan det. Noensinne. Når blir det nok? Når har jeg lidd nok?
Jeg sier oftere til meg selv at jeg er stygg enn at jeg er grei nok. Jeg kjefter oftere på meg selv for ting jeg ikke får til og har gjort, fremfor de ørten tusen ting jeg mestrer. Unntagen skole og jobb. Der er jeg bare suveren, heldigvis (måtte bare skrive det) Alt annet? Verre. Om jeg anser meg som bra nok? Overhodet ikke. Om jeg sier til folk at jeg er bra nok? Ja, det gjør jeg. Fordi jeg orker ikke konfrontasjoner omkring det. Det er ikke så big deal. Jeg har gjennom alle disse år skjult meg innenfra. Veldig få vet hva jeg egentlig tenker. Fordi jeg ikke orker å dvele ved det. Hva så om jeg ikke er bra nok for meg selv? Må jeg strebe etter det? Jo mer jeg streber etter å være bra nok, jo mer streber jeg mot et liv i selvpining. Fordi jeg ikke finner det jeg leter etter. Og denne letingen tar sakte men sikkert livet av meg (i metaforisk betydning) Kanskje en dag finner jeg det jeg søker, og kanskje en dag åpner jeg hjertet mitt for en vilt fremmed? Det hadde vært fint, og enda finere hadde det vært om jeg slapp taket på den gnagende samvittigheten. Alt jeg vil er å føle slik andre føler, og tenke slik andre tenker. Jeg vil ut av fengselet, og befri tankene. Og uansett om jeg føler meg bra nok eller ei, så vil jeg være bra nok for noen. Noen andre enn familien og de som er nødt til å like meg. Om det gir mening?
Man skulle tro at når depresjonen hadde sluppet taket at også mindreverdighetsfølelser gjorde det. Nei. Det er tydelig at disse tankene jeg tillegger meg selv sitter dypere enn som så. De sitter dypere enn depresjonen gjorde og de overskygger en del av meg. En del jeg heller vil skal blomstre. En del jeg heller vil skal være stolt av sitt vesen. Slik som jeg er. Med tanke på mine verdier. Hva nå de var igjen??