Jeg vil ikke si det, og langt i fra innrømme det. Det er flaut. Det er tabu, og det er bare ikke normalt. For hva snakker jeg om? Ensomhet. Den atmosfære jeg stadig opplever, men som jeg allikevel ikke greier å erkjenne. Fordi den er såpass normal for mitt vedkommende. Ja, jeg jobber. Ja, jeg er sosial med venner. Ja, jeg deltar på ting. Jeg sitter ikke inne 24/7. Likevel er jeg ensom. Dagene mine er ikke så fulle som jeg skulle ønsket. Jeg jobber bare deltid, jeg har kun 3 venninner jeg jevnlig treffer på og jeg har i snitt én aktivitet hver måned. Det er jo ikke mye. Det er ikke rart jeg blir ensom. Og da mener jeg ikke ensom som i introvertisme og nyttig egentid. Jeg mener ensom som i ufrivillig ensom. Som i; skulle gjerne vært ute, men har ikke fått noe ”invitasjon” – skulle gjerne vært på jobb, men har ikke blitt satt opp på skiftplan – skulle gjerne deltatt på det og det, men gidder ikke ta initiativ når jeg må dra alene.
Jeg gremmes når jeg innser at jeg, Madelén på 24 år, ofte er ensom. Det er ikke det at jeg ikke vil bruke livet mitt utenfor hjemmet. Det vil jeg i aller høyeste grad. Det er bare det at jeg er lei av å ta initiativ, lei av å få avvisninger og lei av å holde av holde av dager til ingen nytte. Jeg blir så fort såret og skuffet, og noen ganger er det da enklere å bare akseptere ensomheten. Sitte med studiene en lørdags kveld, sove bort søndagen, osv, osv. Det er ikke det at jeg er så himla trist (eller at det er synd på meg), men jeg skulle så gjerne ønske at noen andre kontaktet meg, at noen andre planla og at noen andre viste interesse for meg. At jeg bare kunne få litt fri, men allikevel tilbringe tid med personer som gir meg glede. Det er det jeg skulle ønske.
Kanskje er folk redde for å snakke til meg eller spørre om vi skal møtes? Kanskje er folk redde for å planlegge noe, fordi de tenker at mat blir et problem, eller noe i den dur? Kanskje er sykdommen min et så stort hinder at folk ikke tør annet enn å ignorere meg? Det kan jo hende. Eller; det er faktum. Jeg vet det. Folk har brukt det som unnskyldning, og på en måte bare latt den unnskyldningen stå i 4-5 år. Jeg får ikke et hei på facebook eller en kommentar på bildene mine. Jeg får bare et likes i ny og ne – akkurat som om jeg bryr meg om likes (misforstå meg rett; heller likes enn ikke likes). Likes eksisterte ikke ”da jeg var ung”. Da ringte vi hjemtelefonen eller på døren til folk, og vi gjorde en innsats for å avtale noe. Kanskje er det ikke sykdommen allikevel, men bare tiden? Folk blir mer opptatte, mer distanserte, og mer upersonlige? Teknologien har overtatt mye av det personlige og sosiale, og vi føler heller at et par timer på Facebook gjør opp for et treff på en café? Det er jo også en logisk forklaring. Altså er det kanskje ikke sant at folk unngår meg (?)
