Jeg kjenner tårene triller nedover kinnene. Ukontrollert. Det jeg nå har sett på sumo gjorde nemlig sterkt inntrykk. Såpass sterkt inntrykk at alt jeg føler på er en gedigen skam ovenfor at jeg enda er syk, og i det hele tatt har blitt det. Mange har sikkert hørt om den fantastiske Thea Steen, den nydelige jenta som til slutt måtte gi tapt for kreften. Verden er så urettferdig. Sykdom kan ramme hvem som helst, og livet er så uendelig skjørt. Jeg har aldri sett en slik gripende dokumentar på så nært hold. Så vond, men allikevel så fint. Hun var så livsglad, så lykkelig og så optimistisk. Hun hadde hele livet foran seg – på samme måte som jeg har hele livet foran meg. Hun fikk en dødsdom – allikevel viet hun det siste rest av livet sitt til å hjelpe andre. Jeg har ikke fått noen dødsdom – bare en midlertidig varetekt. Allikevel er jeg (faretruende) syk. På niende året. Jeg skal innrømme at tanken streifet meg; vi skulle ha byttet plass. Hun hadde vært så mye mer takknemlig for livet enn hva jeg har vist å være. Jeg som har kastet bort mine fineste år, ødelagt kroppen innvendig og utsatt fremtiden. Kjenner det faktum gjør meg litt sint. Dette livet skulle jo være en verdifull gave. En gave som jeg var (er) så heldig å få (ha).
Herlig barndom med full fart – knall og fall <3 #aldriforgjeves
Jeg er på ingen måte lei meg eller nedfor. Bare filosoferende og tankefull. Jo mer jeg utsettes for av påvirkninger og opplevelser, jo mer innser jeg hva denne sykdommen faktisk har gjort med meg. Det setter livet tydelig i perspektiv. Før jeg ble syk ble jeg kalt for solstråle, og på russeluen min står det ”optimisten”. Det er jo ikke uten grunn. Slik var jeg før. Jeg smilte 99,9% av tiden og kunne til og med få høre at jeg var litt ”irriterende blid/glad” til tider. Selv de dager der jeg burde dratt frem både furteleppe og sinnastemmen. Hvordan i alle dager kunne jeg gå fra 100% lykkelig til 0% lykkelig? Og hvordan kunne en så livsglad jente ende opp med depresjon i seks år? Jeg forstår det enda ikke. Å skylde på sykdommen er bare idioti, selv om den til en viss grad har dratt meg nedover. En retning og feilkurs jeg sårt har og enda jobber for å komme meg ut av. Jeg er glad jeg har begynt å ta tak og vise resultater, og jeg skal virkelig gunne på med alt jeg har i tiden fremover. Det skylder jeg så mange flere enn meg selv! For tenk så heldig jeg egentlig er. Jeg har kun mistet en person som stod meg nær. Alle de andre er friske og raske. I motsetning til hun som sitter her. Men så skal det sies at jeg alltid har hatt, og enda har hatt et godt immunforsvar. Jeg har knapt vært syk opp gjennom. Jeg har aldri hatt noen faretruende sykdommer (før anoreksien) og heller aldri vært avhengig av medikamenter eller den slags. Svakt syn og nedsatt hørsel er piece of cake i det ordentlige liv. Tenk på hvilken gode helse jeg kunne hatt om jeg ikke hadde rotet det så skrekkelig til? Her kreves det definitivt en ordentlig opprydning, og jeg har litt på følelsen av at det vil bli et skikkelig barneskirenn uten like.. Og det mener jeg på tross av om det er 1 april eller ei!