Plager meg ikke lenger

Sannheten er at jeg ikke har veid så mye jeg veier nå på over syv år (tross at jeg enda er undervektig), og sannheten er at jeg er sinnsykt stolt og lykkelig over det. Faktisk har jeg ikke gjort noe spesielt for å gå opp i vekt. Jeg har bare seilt min egen sjø og latt hverdagen gå sin gang som det så pent heter – med noen små grep her og der. Mamma og pappa har kjempet nok med meg både før, under og like etter innleggelsen. Deres krefter er så tynnslitte at de heller har fungert som mitt støtteapparat – og kun det. Ingen mas og kjas, krangling og fighting, frustrasjon og irritasjon. Dermed har det vært opp til meg de fem siste årene, noe som åpenbart og ganske overraskende har fungert. Hvem hadde trodd? Takk og pris får jeg vel nesten si. Jeg kan jo ikke være avhengig av andre om jeg skal leve slik jeg vil. Så ja. Jeg nærmer meg det magiske attentallet – uten tvil. Bittelitt over der jeg var før anoreksien har jeg satt grensen. Enda er det noen kilo dit, men ikke så altfor mange. Langt færre enn jeg trodde, faktisk. Sykt.

 

Nå er det ikke sagt at jeg er frisk når jeg oppnår en normal vekt, og det vet jeg godt. Samtidig vet jeg at jeg vil fungere enda bedre på en helsemessig fornuftig vekt kontra en slik undervekt som jeg har hatt i mange år. Som jeg nå nærmer meg bort fra. Selvfølgelig er det bra, men jeg lyver hvis jeg sier at det hele er easy peasy. Nettopp fordi jeg dårlig liker alt jeg må gjennomgå, og især den kroppen jeg er i ferd med å få. Det er bare sånn, og det får være greit. Det er ikke noe mål for meg å bli glad i maten eller kroppen. For meg er fokuset nok (og variert) næring, og en kropp som fungerer, ikke knekker eller som tar skade av undervekten. Jeg bryr meg ikke om rumpen nå har fått polstring og er god å sitte på, om ryggen er mer tildekket, om manken på hodet er tykkere eller om mellomrommet mellom lårene er mindre. Jeg bryr meg virkelig ikke. Det eneste som betyr noe er fremtiden min, og at jeg er rustet nok til å møte den. 

 

Jo visst er jeg sterk. Jeg er sterkere enn noensinne, og det føles rart. Plutselig overser jeg anoreksien, vekttallet og alt det som før var vanskelig (maten jobber jeg med). Jeg er ikke lenger redd. Jeg har ikke lenger dårlig samvittighet. Jeg er ikke lenger deprimert (som jeg skrev om for noen innlegg tilbake) Hva har skjedd? Livet, mine venner. Livet mitt har begynt å forme seg og fått en så stor mening at ingenting betyr mer. Jeg har omsider nådd en så stor motivasjon at jeg har vanskelig for å adlyde noe annet. Ofre, er kanskje en bedre ordbruk. ”Jeg har ikke noe mer å ofre!” Og jeg sier dere enda en ting; å skrive om vekt her er for meg helt pyton. Med stor P. Jeg har prøvd å unngå slike innlegg så godt det lar seg gjøre i lange lange tider. Allikevel så presterer jeg å publisere dette… Ergo må det være et eller annet i meg som gjør at jeg til slutt vil gå seirende ut av dette her. Pappa har hele tiden sagt at den staheten som gjorde meg syk også vil gjøre meg frisk. Jeg tror oddsen er på hans side!

0 kommentarer

Siste innlegg