Jeg gikk fra å være hun som ikke gråt over en dyp kuttskade i barnehagen til å gråte over at mobilen hadde forsvunnet for et lite øyeblikk. Jeg gikk fra å være beinhard i alle situasjoner til å gråte hvis folk ikke var effektive nok. Og da snakker vi om noe så enkelt som at mamma ikke var klar til å gå tur på sekundet, og feks måtte ha seg et glass vann først. Ingen tvil om at følelseregisteret mitt har nådd nye høyder. Å ha følelser er vel og bra, og særlig pappa var veldig opptatt av dette. At jeg skulle bli mer følsom. Finne tilbake til noe jeg aldri hadde eid. Omtrent. Når blir det for mye, og når blir det for lite? Det er her problemet lå. Jeg skulle bli glad i meg selv, uten å bli egoistisk. Jeg skulle bli glad i andre, uten at det gikk på bekostning av meg selv. Jeg skulle gråte, uten å bli deprimert. Jeg skulle vise sinne, uten å ty til vold. Rett og slett; te meg normalt.
I mange år har jeg jobbet med å lete etter følelsene – noe som har innebåret blod, svette og tårer. Fordi jeg har selvskadet meg selv. Jeg har overtrent, og jeg har lidd av en alvorlig depresjon. Aldri før har jeg kommet såpass tett innpå meg selv, og aldri før har jeg vært så redd. Fordi det har vært uvant. Fordi det har vært nytt. Fordi det har vært skremmende. Følelser er skummelt. Uansett hvor menneskelig det er. Særlig fordi jeg har følt på ting jeg aldri har følt på tidligere. Jeg har merket at ting har skjedd med meg – uten å kunne gi noen god forklaring på hvorfor. Om jeg har blitt glad i meg selv? Nei. Om jeg har blitt tryggere på meg selv? Ja. Jeg har i utgangspunktet alltid vært trygg på meg selv om min egne person. Jeg har visst hva jeg vil, og jeg har stått for det jeg har ment og trodd på – så å si aldri latt meg overbevise. Heller vært den som har overbevist andre. Å skille seg ut har på en måte alltid vært min greie. Helt fra jeg var liten. Det finnes det utallige eksempler på. Alt fra å invitere kun gutter i bursdagen min til å møte opp i gymtimen i rosa fra topp til tå. Jeg har sjelden valgt det trygge i den hensikt at det var trygt. Jeg har i stedet påtatt meg en masse nye oppgaver og utfordringer jeg i mitt hode visste var umulige, men som jeg allikevel skulle realisere. Hvordan? Ved min indre styrke. Hvorfor? Fordi jeg hadde så sterk tro på meg selv. ”Det umulige er mulig – alltid” Altså var det ikke noe spørsmål.
På veien har jeg ikke bare blitt tryggere på den jeg var, men også på en person til. En person jeg ikke visste fantes. En del som bare lå latent inni meg. I dvale på en måte. Som jeg har oversett. En emosjonell side. Jeg har altså blitt tryggere på den emosjonelle Madelén. Hun som viser og kjenner på følelser. Hun jeg har enset hele veien, men allikevel ikke turt å erkjenne. Samvittigheten som før var i mindretall er nå på linje med magefølelsen. Den handlemåten jeg så å si har basert hele mitt liv på og som alltid har vært det fremtredende hos meg. Også er den plutselig ikke det mer. Magefølelsen har fått en ny duellant. Det skremmer meg. Jeg hater å føle meg sårbar, og jeg hater at jeg i noen tilfeller føler så synd på noe eller noen (inkl meg selv) at jeg lar fornuftens stemme overgå vilje og lyst. (Jepp, noen studerer filosofi!) For dette er ikke den samvittigheten jeg hadde før. Denne stikker bare så mye dypere, og er såpass altoppslukende at jeg til tider føler meg utkonkurrert. Dessuten hjelper det ikke å være snill som et lam hvis man ikke klarer å gjenkjenne godheten, eller forstå vitsen med å oppføre seg slik.
Man skulle tro at jeg var en mester i å vise følelser etter alt jeg har gjennomgått, men den gang ei. Jeg er ikke det. Ja, jeg er flink til å vise følelser ovenfor meg selv – og handle slik at det føles godt, trygt og etisk riktig. Verre er det ovenfor andre. Som jeg sa har samvittigheten blitt veldig avgjørende, og den slår inn når jeg minst venter det. Før jeg rekker å tenke. Det er dette som gjør at følelsene blir så vanskelige. Kanskje har jeg fokusert for mye på meg selv, og dermed glemt alle andre bort litt? Pappa bemerket her forleden at jeg sliter med å vise følelser til de rundt meg. Familien i størst grad. Alt jeg reagerte med var en hånlig standup-latter. Og deretter begynte jeg å nynne på sangen ”følelsesløs” – og latet som jeg godtok det. Men sannheten var; Jeg forstod ikke hva han mente. For…. Jeg sier jo at jeg er glad i folk. Jeg takker jo. Jeg smiler jo. Jeg viser følelser i aller høyeste grad. Men så begynte jeg å tenke. Hvordan viser jeg disse følelsene (meg selv eller på kommando), og hva vil jeg med dem? Er det for å oppnå noe? Tja. Av og til. Men da bruker jeg vel heller min eksepsjonelt gode overtalelsesteknikk fremfor dådyrøyne og bjørneklemmer. Så hva da? Hvorfor viser jeg følelser? Er det fordi jeg genuint mener det? Selvfølgelig er det det. Problemet er bare at jeg ikke forstår det ordentlig. Jeg tar det for gitt at jeg har gode mennesker rundt meg. Jeg er så vant til at de er der for meg at jeg ikke tenker over det, eller legger en ekstra innsats i å vise hvor mye det betyr for meg. Ergo uttrykket følelsesløs. Dumt, eller dårlig? Jeg vet ikke. At jeg er følelsesløs gjør meg ikke noe sånn egentlig, men det gjør noe å høre det fra andre. Det setter inn en drivkraft og trigger i meg som gjør at vil motbevise påstanden. 110%.
Mange handler før de tenker, og mener det er en god greie. Jeg tror det er motsatt. Jeg tror det er viktig å tenke gjennom hva man gjør og hvorfor man gjør det før man gjør det. Og da mener jeg dagligdagse situasjoner (akutte tilfeller gjelder autopilot). Jeg innser at jeg har en jobb å gjøre. Jeg har blitt altfor flink til å ignorere tankene, fordi jeg er lei av den tankekverningen med funderinger og grubling – irritasjon og frustrasjon. Det er på tide å gå inn i seg selv på nytt, og hente fram den personen som bryr seg. Hun som kjenner det boble når hun forteller noen at hun er glad i dem, og motsatt. Hun som blir lykkelig når hun får en klem, og hun som smiler bredt kun fordi andre har oppnådd noe bra eller noe stort. Selvfølgelig har jeg funnet fram til en fin person – det tør jeg påstå. Saken er bare den at jeg har lagt fokuset litt mer på meg selv enn hva jeg burde ha gjort. Egoistisk, uten å være egoistisk. Jeg må gå tilbake noe skritt og plukke opp det jeg har mistet på veien. Denne medfølelsen, kjærligheten, tilliten og lengselen på godt norsk. Først da begynner jeg å nærme meg noe. Noe jeg kan tro på. Noe jeg kan leve med. Og sist men ikke minst; noe som gjør meg enda mer unik!
