Jeg har tidlig gitt uttrykk for hvor lidenskapelig opptatt og glad jeg er i skisport, særlig langrenn. Jeg var ikke gamle frøkena da jeg tasset rundt i hagen med langrennskiene på, for ikke å snakke om da jeg begynte å følge med på Dæhlie delta i verdenscupen. Ski har alltid vært forbundet med glede. Vel, nesten. Jeg kan vel ikke akkurat si det var så stor glede å følge med på Kollen fra nett-tv på post 3, og heller ikke gå på skiturer når jeg visste at jeg ikke taklet kulda. Det er mer enn 8 år siden jeg tok Salomonskiene fatt. 8 år. Jeg får vondt inni meg. Tenk at min største glede plutselig kunne forsvinne sånn. Jeg har jo på skisport på tv etter jeg ble utskrevet, og jeg følger jo iherdig med, men…. Det er ikke det samme. Det er ikke det samme som å kjenne frisk luft, skli bortover og nyte skogens ro (pluss melkesyren og blodsmaken). De tre (fem) tingene som jeg savner. Savner med fortiden min. Savner med den jenta jeg var før. Hver vinter gikk jeg ca 8 km på ski etter skolen. Hver dag hele vinteren, så lenge det var snø. Faktisk fikk jeg ny skidress og nye ski like før jeg ble syk. Skiene var kun brukt 2 ganger.
Skal jeg godta sykdommen, og late som at alt er bra? Nei. Jeg må leve. Jeg må leve for å bli friskere og tilnærme meg det normale liv. Gi litt f i begrensningene. Til jul ønsket jeg meg skihansker. Hvorfor? Jo, fordi målet mitt kjære venner; denne vinteren skal jeg komme meg ut på ski. I hele Desember og Januar håpet jeg på snø. Ikke slaps som iser på eller regner bort. Dessverre har ingen vinter blitt innfridd, så eneste mulighet for å stå på ski er om vi kjører et stykke. Helst ville jeg bare hatt muligheten til å spenne på meg skiene og traske avgårde fra garasjen, og snu når jeg følte det ble nok. Slik ble det altså ikke, men det gjorde ikke noe. Mamma hadde på forhånd sagt at vi kunne gå så lenge jeg ønsket. Samme hvor lenge, samme hvor langt. Om det var 5 km eller 1 mil spilte ingen rolle. Ingen kunne vite hvor mye krefter og ork jeg hadde til å gå, for det er jo noe ganske annet med powerwalk. Og det er jo noe ganske annet når du har en mor som har lært skøyteteknikk av bordern. Det gir jo en viss forventning til meg også, og jeg vil jo ikke ødelegge. Da vil jeg heller bli hjemme vel vitende om at de andre får en fin tur. Men, de andre ville jo ha meg med. Ikke for å drikke kakao og spise appelsin, men for å gå på ski. I mitt tempo. Jeg er skikkelig takknemlig for at jeg fikk være med. Nettopp fordi denne skituren til Botne gav meg så mye. Nydelig sol(nedgang) og supert føre, og veldig bra smurte ski. Perfekt valentinesgave til meg selv. Jeg kledde meg godt (les; Dæhlie superundertøy, tjukk ullgenser og boblejakke), og frøs på langt nær like mye som jeg hadde trodd. Ble nok heller litt småsvett av alle bakkene.. – altså funket bekledningen ganske bra. Litt på randen til neglspreng, bare. Det skjer alltid. Og jeg velger heller for tynne hansker, så jeg kan bevege hendene, framfor tjukke votter som overhodet ikke egner seg til den slags. Selvfølgelig litt redd for å falle. Målet? Ikke brekke ben. Jeg har jo ikke så mye polstring, akkurat. Derfor valgte jeg heller å sakke ned i bakkene, tross at det er det morsomste. Men, skal ikke klage. Det å gå på ski overskygget alle eventuelle minuser, og vi fikk oss en god runde. Kroppen er som mange vet nedslitt, men den funker. Overraskende bra. Jeg er seig. Altså; jeg merker ikke når jeg blir sliten. Det skal veldig mye til. Mamma trodde vi skulle snu etter typ en halvtime, men i mine tanker var ikke det halvveis en gang… Aleksander gikk 2 mil for seg selv. Like greit det, med tanke på farten og teknikken hans. Der har jeg helt klart noe å strebe mot!
Jeg gikk inn med forventinger lik null og skepsis lik tusen, og det tror jeg var lurt. Sitter kun igjen med glede og positivitet. Hadde jeg derimot forventet at alt skulle være så fint og flott, så er det neimen ikke sikkert det hadde vært det. Opplevelser har mye med ens egne forventinger å gjøre. Selvfølgelig er ”første” gangen alltid litt ekstra spesiell, men jeg tviler på det blir med det. Merker allerede nå at jeg har fått tilbake en del av meg selv, og jeg kjenner meg faktisk trigget og ivrig etter enda mer skigåing. Det å bli bitt av basillen er jammen fort gjort når det er noe som var så etterlengtet. Jeg er litt forelsket på ny. Hvem vet. Kanskje blir det noen flere turer?
