Et overfladisk innlegg…

At jeg ikke er mest aktiv her inne betyr ikke at jeg ikke er aktiv med bloggen. Daglig får jeg mailer. Mailer som det tar tid å lese gjennom, og mailer det blir mange av. Jeg kan sitte i timevis. Ofte er det spørsmål knyttet til anoreksien fra offeret selv, pårørende eller studenter.

 

Noen spørsmålsrunde omkring sykdommen kommer jeg aldri til å ha. Det jeg vil dele kommer fram i innleggene, så folk får på mange måter svar på sine spørsmål der. Det som ikke svares på er ofte innenfor privatlivets grenser. Det håper jeg dere forstår. I dag vil jeg allikevel gå litt utenfor komfortsonen min og tre inn i de rosa bloggers rekker. Her kommer en del spørsmål jeg har fått opp gjennom, som jeg har kortet ned og samlet her. Prøver å unnlate sykdommen, men det blir naturlig at den nevnes her og der. 1/4 av livet mitt er ikke bare noe jeg kan utelate. Håper uansett at det er litt morsom lesing for dere, og at det er en fin måte å bli bedre kjent med meg på. Jeg synes i alle fall det var veldig morsomt å svare på spørsmålene, og følte meg plutselig som fjorten igjen. Sånn hvis jeg trekker fra spørsmålet omkring bilkjøring og alkohol.


 

 

Reiser du noe? Sist ”reise” var til Svinesund, om det teller: Tre år tilbake var jeg i Tyskland. Tiden flyr. Jeg liker jo å reise, men det er bare noe med anoreksi og reising som ikke hører helt sammen. Jeg er veldig kresen fra før, men enda mer kresen med anoreksien. Det er håpløst utenlands. Også er det dette med at jeg hovner opp i føttene, og svært dårlig tåler hetende varme. At jeg skal reise når jeg blir frisk, det er sikkert. Jeg vil gjerne oppleve hele jordkloden om jeg kan. Bare tid og økonomi som avgjør, i så fall.

Kunne du gått i fengsel for en sak du brenner for? Wow. For et kreativt spørsmål. Vel, for å svare. Det kommer an på flere ting. Jeg ville ikke gått i fengsel om det kom på rullebladet mitt, og heller ikke om jeg ikke hadde garanti for at det skjedde en endring positivt sett. Jeg ville også hatt en begrenset ramme på hvor lenge jeg ville sittet inne, og da også med hvem. Tilgang til telefon, kjip mat, lite luft, osv. Slike ting er jeg vant med fra innleggelsesperioden, så akkurat det hadde vært null stress.  Nå er ikke jeg sånn superopptatt av politikk så det skjer neppe, selv om det skal sies at jeg bryr meg veldig om samfunnet vi lever i. Jeg ønsker at alle skal ha det fint og flott, og ha gode rettigheter og brukbar økonomi (i det minste.) Men. Vil ikke alle det? Nei. Ingen kan alene utgjøre en forskjell, men så lenge alle bidrar litt hver tror jeg vi kommer oss fremover.

 

Tjener du penger på bloggen? Det riktige blir vel derfor å si nei. Jeg tjener ingenting på reklame, klikk eller sponsorer. Jeg har fått flere forespørsler, men har takket nei, da jeg vil at dette skal være en ærlig blogg – og kun det. Jeg vil ikke lure leserne mine til å abonnere på kosttilskudd, proteinpulver eller sportstøy, og jeg vil heller ikke tjene penger på noe jeg anser som en hobby. Annonsene dere kan se på bloggen er flere år gamle, og ute av drift. De gangene jeg tjener penger på å snakke om sykdommen er kun ved oppdrag som gjerne har relevans til bloggen, og da blir det jobb – og det er noe helt annet. Da bruker jeg mye tid på å planlegge, komme meg fram og tilbake, samt være tilstede – og også stille opp som en talsperson. Slike oppdrag er på ingen måte avhengig av hvor ofte jeg blogger og ikke, og kunne like gjerne skjedd om jeg ikke blogget. Eksempelvis kan det være foredrag på videregående skoler eller å stille opp på eventer av ulike slag. Intervjuer i ukeblader, aviser og skolesammenheng får jeg ikke betalt for.

 

Stemmer det at du har blogget før? Mener jeg husker deg? Ja, jeg skrev hverdagslige innlegg på denne bloggen i ca 3 år før jeg endret den til å handle om anoreksi. Det tragikomiske den gang er at jeg fikk flere kommentarer på at jeg hadde spiseforstyrrelser – tross at jeg selv ikke ante hva det var selv engang. Litt rart, og litt lite tilfeldig?

 

Når begynte du å drikke, og hvilken alkohol drikker du helst? Det er vel ikke noe fare å bli arrestert om jeg forteller når jeg begynte å feste. Da jeg var 13 tok jeg min første fest – en katastrofe ut av en annen verden. Politiet kom på døren, en ble hentet av ambulanse og jeg satt på med en person som hadde drukket da jeg skulle hjem. Heldigvis lært noe siden den gang. Det gikk noen måneder før jeg turte å feste igjen for å si det sånn. Hva jeg liker best å drikke? Etter passerte 20 foretrekker jeg helst hvitvin. Riesling. Har aldri likt rødvin, og øl foretrekker jeg på festivaler og den slags. Før sykdommen drakk jeg helst sprit iblandet brusen sprite og tranebærjuice. Mest sprit, selvsagt. Det har vært noen dagen derpå for å si det sånn.

 

Er du sosial? Jeg har alltid vært sosial, men jeg har aldri vært den personen med mest venner. Tross dette så elsker jeg møte nye folk, og jeg kan prate eviglenge med folk jeg plutselig møter på. Jeg finnes ikke sjenert. Hvis vi snakker om tiden etter 9 klasse da. Jeg har nemlig alltid hatt nedsatt hørsel og på barneskolen turte jeg knapt svare ja eller nei, da jeg alltid følte jeg misforstod det folk spurte om – og derfor var redd for å ”svare feil”.

 

Hva drev du med som liten? Jeg har alltid vært aktiv, og bedrevet mye forskjellig. Turn, ballett, korsang, moderne ballett, friidrett og fotball er det jeg kommer på av aktiviteter. Hobbyer utenom dette var gjerne isdans, slalåm og langrenn. Skisport kan jeg fremdeles bedrive, men fotball krever litt mer, og det er noe jeg virkelig savner.

 

Er dere en stor familieVi er 4; meg, lillebror, mamma og pappa. Mamma og pappa er gift, og bor sammen. Jeg og broren min bor hjemme. Utover det har mamma og pappa noen søsken hver. Familien er ikke unormalt stor, men har en grei størrelse. De fleste slektninger er bosatt på Østlandet, mens mormor bor i Bodø.

 

Hvor lang tid brukte du på å ta lappen? Jeg startet øvelseskjøring da jeg fylte 16. Jeg hadde kjørt såpass mye at jeg ikke trengte spesielt opplæring på kjøreskolen. Vi kjøpte den minste pakka, og den holdt. Tok faktisk teorien i min livs dårligste form, kun 2 uker før tvangsinnleggelsen. 3 feil, bare. Hadde veldig uflaks med den innleggelsen, for jeg måtte avbryte midt i opplæringen. Måtte ha glattkjøring i en permisjon, og måtte bedrive øvelseskjøring til og fra hjemmet under permisjon – og det er faktisk noe positivt med at jeg ble forflyttet til Ullevål. Bykjøring i Majorstuen, til Aker Brygge, til Holmenkollen og Sandvika var egentlig gull verdt. Jeg var veldig deprimert da jeg kom ut, og følte meg ikke særlig gira på å kjøre, så det tok litt tid før jeg ba kjørelærer om å bestille langkjøring og oppkjøring. Siden jeg først hadde passert den magiske 18 års dagen skulle oppkjøringsdatoen være av betydning. Jeg spurte derfor om å få 5 Mars, som er broren min sin bursdag, og det fikk jeg. Da var jeg ca 19 år og 2 mnd. Tenk at det er 5 år siden jeg fikk lappen den 5 Mars i år. Da kan jeg endelig kjøre med lillebror. Så gøy!

 

Hvilken skostørrelse har du? Helt eksakt størrelse er 41 og 3/4, men det blir ofte til at jeg må ha 42. Har det i joggesko, fjellsko, vintersko, det meste. Alt utenom høye heler, for da sklir jeg alltid litt frem. Smale føtter er ikke alltid så ålreit, så jeg må gjerne kompromisse med lengden for at skoene skal være stødige.

 

Leser du aviser? Ja. Jeg leser lokalavisen, og jeg leser VG de gangene vi kjøper det. Er jeg hos tannlegen, lege, bilverkstedet eller noe annet, leser jeg også aviser på venterommet. Svaret blir vel at jeg leser aviser såfremt jeg ikke må kjøpe dem. Det står jo så mye nyheter på nettet, og med nyhetskanalen rullende noen timer daglig kjenner jeg meg greit oppdatert.

 

Har du mange venner? Nei, ikke egentlig. Mine to bestevenninner fikk jeg på barneskolen. Vi møtes ikke ofte, men de vil alltid være mine beste venner tross at de nå bor i Oslo og Bergen. De har alltid stilt opp og vært der for meg, og vi har funnet på masse artig opp gjennom. Kan nevne alt fra telttur i hagen til smågale byturer, pannekake”laging” og en haug med overnattinger samt Tusenfryd og hyttetur. Da jeg begynte på ungdomsskolen var det veldig krise. Jeg kom i klasse med tre stykker fra barneskolen. Ikke det at vi ikke kjente hverandre godt og jeg trivdes med dem, men det var liksom ikke de folkene jeg hang med. Ergo fikk jeg en ny start, og jeg fikk etter hvert nye vennskap. Særlig gav humanistisk konfirmasjon meg mange muligheter. På ungdomsskolen var det veldig om å gjøre for meg å bli likt (kjøpte omtrent bare Gant!), og det var det også da jeg startet på vgs. Jeg hadde alltid folk rundt meg, og folk kom til meg for å prate og si hei. Det få visste var at jeg i løpet av tre år så å si aldri hadde besøk eller var på besøk hos noen venner. Det var derfor det å møte opp på skolen ble så viktig for meg. Så kan man vel si at sykdommen gjorde mye. Det var først da folk så meg og tok kontakt. Noen av nysgjerrighet, men veldig mange av lyst og omsorg for meg. Jeg hadde veldig mange besøk på sykehuset blant annet. Særlig av verdens beste kusine. I dag er ting litt annerledes. Noen har jeg god kontakt med, andre ser jeg poster noe på facebook i ny og ne. Jeg har nå gode venninner over hele landet; en som studerer på NTNU, en som studerer på Bakkenteigen, en som bor i Drammen og et par gamle skolevenninner som bor her i byen. Jeg har kanskje ikke mange venner, men jeg har nok venner til å vite at det er ekte vennskap. Jeg har som sagt vært sosial det meste av ungdomstiden min, men allikevel har jeg aldri greid å innlede særlig mange vennskap. Det blir gjerne en prat når jeg tilfeldigvis møter på noen eller en lang dialog på facebook med smil og hjerter i fleng. Alltid hyggelig, men det blir sjelden noe ut av det. Det blir gjerne jeg som må ta initiativ hver bidige gang, og slike vennskap blir for krevende for en som sliter nok med selvfølelsen fra før. Jeg tar avisninger og skuffelser veldig hardt, og derfor trenger jeg folk som faktisk vil være med meg. Ja, jeg forstår at folk må prioritere skole, jobb og familie, men gjør man det 4 ganger på rad så tar jeg hintet. Jeg er ikke dum, heller.

 

Virker som dere har et veldig bra familieforhold? Ja, det har vi, og det har vi alltid hatt. Særlig etter alt vi har opplevd. Familien er alt for meg, og det finnes ingen personer i verden som betyr mer enn de tre personene. Uten dem ville ikke livet mitt vært komplett på noen måte.

 

Hva slags sminke bruker du? Ikke noe spesielt. Kun mascara, og ofte lip gloss eller leppestift. Av og til øyenskygge. Jeg har aldri brukt foundation eller noe slikt, da det tetter porene. Unntaket er en gang da jeg på modelloppdrag ble sminket opp til fotoshoot. Det ble stilig, men var ikke helt meg. Liker best den naturlige look.

 

Hva gjør du med brynene? Allerede på barneskolen fikk jeg høre at jeg nappet brynene, men nei. Jeg har aldri nappet. Ikke så mye som et hårstrå. Brynene mine er helt naturlige. Det eneste jeg gjør er å dra dem litt ned hvis de er bustete når jeg våkner en morgen.

 

Nevn tre ting du ville tatt med på en øde øy. Hm. Morsomt. Jeg ville hvertfall sikret meg noe næring, så jeg hadde nok tatt med x antall kilo spekeskinke. I tillegg måtte jeg hatt en tannbørste, og kanskje solbriller, eller en solstol. Er veldig glad i teknologi, men det hjelper jo lite hvis man ikke har tilgang til strøm, og jeg tror én gangs oppladet mobilen hadde holdt dårlig.

 

Hvor mye penger bruker du i måneden? Jeg er veldig økonomisk, og selv om jeg ikke har eksakt tall, så er det langt under gjennomsnittet. Jeg betaler bilforsikring, bensin og nødvendigheter som bursdagsgaver, ting jeg plutselig trenger, pastiller og tyggis. Vil tippe mellom 1000 og 3000,- pr måned. Sånn i gjennomsnitt.

 

Badekar eller dusj? Badekar, fordi det gir meg varme i hele kroppen. #frysepinn

Bil eller buss? Bil, fordi jeg ikke har tålmodighet til å ta buss.

Hus eller leilghet? Hus, så lenge jeg bor med flere. Leilighet hvis det bare er meg.

Tv eller data? Data, for der kan jeg se tv så mye jeg vil.

 

Ville du lagt deg under kniven? Først og fremst må jeg si at jeg ønsker at alle skal være fornøyde med den de er, og at det ikke finnes noen grunn til å operere eller fylle på her eller der. Ikke for noen. Men. Folk legger seg under kniven. Unge som gamle. Som sagt synes jeg ikke folk behøver det, men allikevel forstår jeg hvorfor. Hvis man sliter i årevis, har store komplekser, og må gjøre noe litt drastisk utseendet for å finne tilbake til selvtilliten, så la gå. Så lenge man ikke skryter den slags opp i skyene eller prøver å tvinge sine kosmetiske inngrep på andre, vel og merke. Når det kommer til meg selv så er det ikke vanskelig å skjule min misnøye. Nesa er for hoppbakke, ørene for flagrende, halsen for kort, leppene for store og ansiktet for rundt. Glemte jeg noe nå? Eneste jeg ikke ville endret på er min søte lille stuss eller puppene som jeg helst vil skal forbli mini. At jeg sliter mye med hvordan jeg ser ut er kanskje mer sykdom enn det er den reelle Madelén. Jeg vet ikke, men jeg vet heller ikke om det er verdt å bruke seksifrede beløper for å fikse opp. Ikke er det sikkert at det blir noe bedre heller. Spar meg for å ligne på en tegneseriefigur. Det eneste jeg kan tenke å ordne opp på i fremtiden er eventuelle rynker som måtte komme. Folk sier det er en del av sjarmen, men jeg er egentlig litt uenig der. Å bruke botox, restylane eller fillers for å jevne ut tenker jeg er vedlikehold av huden. Men. Jeg er jo 24. De tankene jeg har nå er ikke sikkert jeg har når jeg blir 60. Forhåpentligvis kan mye endre seg.

 

Hvordan går det med Tinder? Haha. Jo, takk som spør. Jeg har vært aktiv der i et par måneder nå, et par ganger uken. Totalt har jeg likt 4 stykker, hvorav 1 ble sveipet grønn da jeg skulle sjekke meldingsboksen. Takk og lov for at man kan slette match. Ellers er det 2 av 3 som har skrevet til meg, men jeg syntes begge guttene begynte å bli for innpåslitne. Det var meldinger hvert 2 minutt, og jeg er automatisk en som avviser folk om jeg får ørten spørsmål om hva jeg gjør eller hvordan det går. Skal sies at jeg ikke avviste dem før det hadde gått en stund. Å sjekke ut folk på facebook og se på bilder er alfa og omega, og for meg helt essensielt. Det er kanskje stygt å dømme folk fra utseendet, men hva er ikke Tinder? Jeg kan ikke leve livet mitt med en person jeg ikke orker trynet til, og slik er det nok flere som tenker. Så. Tinder. Nå har jeg startet med blanke ark, og er på ny sveiperunde. Men. Helt ærlig tror jeg ikke jeg kommer til å finne drømmeprinsen min der….

 

Har du instagram, og hvor mange følgere har du? Om du har, hva deler du? Ja, det har jeg. Ikke så veldig mange, noen hundre. Jeg har ikke akkurat delt instragramkontoen min offentlig, og bryr meg ikke så veldig mye om hvem som følger meg. Jeg synes bare det er hyggelig å ha instagram for å holde kontakt med venner og slikt, samt finne inspirasjon omkring interiør, sunn mat og trening. Jeg heter manasols på ig, og kontoen er åpen. Helst vil jeg ikke bli fulgt av andre som sliter med spiseforstyrrelser. Min konto er ingen typisk recoverykonto, og det vil det aldri bli. Jeg avskyr sterkt at folk deler matbilder hver dag og skriver om hvor stolte de er fordi de spiste så å så mye sukker eller fett. Selvfølgelig all ære til dem, men jeg forstår bare ikke helt hva de vil oppnå. Anorektikere som deler matbilder er så nei i mine øyne. Det er fordi at jeg selv aldri ville mottatt feedback og kommentarer på utfordringene mine eller at jeg har vært så og så flink. Gni det inn, liksom. Nei takk. Dessuten er ig full av bedrevitere, og slike folk vil jeg spare meg for i kommentarfeltene. Ingen trenger tilbakemeldinger på om de spiser for mye eller for lite. Hvert fall ikke på nettet. Nå skal det sies at jeg følger noen jenter som har diverse bilder, også recovery, og årsaken til det er at jeg vil holde kontakt og se hvordan det går med tidligere venner eller bekjente. Tonnevis med mat, godteri og uante mengder scroller jeg lett forbi. For det første er mye av det uappetittlig, og for det andre er det svært så provoserende, og for det tredje også veldig umotiverende. Alt jeg ikke trenger.

 

Hva skulle du hete hvis du ble gutt? Benjamin var mammas ønske. Synes det er litt koselig å tenke på.

 

Hvorfor skriver du navnet ditt med apostrof? Det var også mammas ønske. Jeg er oppkalt etter svenskeprinsessen, og selv om det var få som het Madelen tiden før jeg ble født, så ville mamma det skulle være litt unikt. Uttales Madeleeen. For meg er det like viktig å skrive apostrof over den siste e’en som det er å skrive m foran adelen. Jeg vet at jeg noen ganger ikke har gjort det, men det er fordi tastaturet av og til ikke tillater meg det.

 

Hvor er du om ti år? Da er jeg 34 år. Jeg antar at jeg er ferdig utdannet advokat, jobber i et firma, bor for meg selv. Kanskje har jeg en forlovede, også?

 

Er du kristen? Nei, jeg er ateist. Jeg ble utmeldt av statskirken 20 November 2011, og er konfirmert humanistisk. Jeg er interessert i religioner og synes det er spennende, men jeg mener også at religioner er roten til mye vondt. Jeg synes det er bedre å være uavhengig og heller gå sine egne veier, og stole på seg selv. Hadde egentlig tenkt å skrive et innlegg om dette, men droppet det da jeg er litt redd for å trå feil. Det finnes mye sterke meninger der ute.

 

Nevn tre ting om deg selv. 1. Jeg har aldri satt på en vaskemaskin, og aner ikke hvordan man gjør det. 2. Jeg deltok i audition for rollen som Runa i Hotel Cæsar, og kom videre til stemmegivningen. 3. Jeg kortet ned etternavnet mitt i 2011 av tre grunner; ny start, tungvint, ikke følte tilknytning til det.

 

Hvor kommer du fra? Født og oppvokst i Horten, Vestfold. En fin og trygg by å vokse opp i.

 

Er du avhengig av briller? Ja. Jeg har -2,5 på det ene øyet og -3 på det andre øyet, nærsynt altså. Uten briller kan jeg ikke se forskjell på et skilt som viser 30, 50 eller 80. Skremmende.

 

Hva er din favorittis? Elsker saftis og sorbet. Mango og bringebær er favorittene. Softis og kremis er for kvalmende, og det har jeg ikke sjanse til å spise – uansett om det er laktosefritt, eller soyabasert.

 

Hva er det rareste du har spist? Det er kun snakk om smaking, men da må jeg svare chili con carne (rasp), eggenudler (smaker ikke egg og heller ikke nudler) og melon. Synes også det var en veldig spesiell og vond smak på syltetøyet jeg skulle ha til mine kyllingbiter i en barnebursdag på Mc Donalds for ganske mange år siden….

 

Er du flink i engelsk? Sånn passe. Muntlig går veldig fint. Jeg kunne helt klart studert i utlandet om det var et spørsmål, og jeg kan lett ha en samtale på engelsk. Sommeren 2009 hadde jeg besøk av en venninne fra Brasil og da gikk praten på engelsk 1 mnd i strekk, så jeg kan jo hvis jeg vil. Skriving går også fint, men der velger jeg å anstrenge meg litt mer for å få ord og setninger korrekt. Det flaueste jeg vet er grammatikkfeil. Da kan man like gjerne la være å skrive på engelsk.

 

 

0 kommentarer

Siste innlegg