Jeg angrer på en måte litt (ganske mye) på at jeg ikke har tatt tak i studiene tidligere. Det har gått to ”friår” etter jeg offisielt var ferdig med vgs. I fjor brakk jeg armen tidlig på året, så den var på en måte grei, men før der? Hva er det jeg surrer med? Nå er jeg 24. Skal det bli noe advokat av meg så er det bare å komme i gang. Der er det 5 år på skole, og 2 år i praksis. Totalt 7 år. 7 år fra nå er jeg 31. Rart jeg stresser? Jeg har vel på en måte tenkt at sykdommen fikk komme som første prioritet, og at alt skulle være så fint og flott når jeg startet. Det går ikke. Jeg har fått seksere i alle fag utenom ett 3. vgs. Jeg klarte det. Hvorfor skulle jeg ikke klare å studere? Kanskje har jeg trengt tiden til å innse at jeg nå er klar. Tidligere har jeg vært litt sånn ”Jaja. Det løser seg. Jeg har tid”. Nei. Jeg har ikke det. Jeg er ikke lenger 19 år. Som jeg sa så skal 2017 bli et år med endringer. Aldri før har jeg kjent meg så gira på å begynne utdannelsen. Det er jo en bra ting? Er det ikke? I think so. Jeg hadde vært mer bekymret om jeg valgte å vente lenger nå! Det er nemlig ikke til å stikke under en stol at jeg har slitt litt med depresjon etter at jeg ble ferdig med vgs – og det er mye på grunn av bekymringer rundt fremtiden…
I første omgang har jeg mailet fram og tilbake med folkeuniversitetet og universitetetene i Oslo og Tromsø. Det beste ville vært noe nettbasert, og det har jeg mulighet til på 1 avdeling på folkeuniversitetet i Tønsberg, men de tilbyr ikke ex phil lenger. Jeg må dermed ta examen philosoficum på høyskolen – nettbasert første gang i denne våren. Ex fac har jeg foreløpig ikke funnet noe passende studium på, så den må vente. Jeg vet ikke om jeg får unnagjort folkeuniversitetet på 1 år (ettersom jeg går opp som privatist), men bare det å jobbe mot et mål og eksamener, er bra. Har også sett på muligheter for å ta opp et fag. Kan fint gjøre 5’eren min om til 6’er i samfunnsfag, da jeg tenker det er et fag jeg lett kan komme tilbake til – får se om det trengs. Er jo veldig småpirk, men for meg er det viktig å gå all inn (og det gjør jeg om jeg må!) Jeg vil gjøre alt jeg kan for å komme inn på master når det blir aktuelt, selv om jeg tror snittet er langt over godt nok. Spesielt for Tromsø. Som jeg sa tidligere; det er helsen det står på, ikke karakterene. Tromsø er høyt, men ikke umulig høyt. Jeg mener. Nesten ren sekser i snitt i Oslo sist jeg sjekket. Såpass flink elev har jeg ikke vært…. Hadde vært enklere om jeg kunne komme inn på førstegangs, men det toget er kjørt. For tre år siden. På en annen side får jeg maks alderspoeng nå som jeg er 24, så noe positivt har det kanskje vært med å vente. Jeg skal i alle fall snakke med en rådgiver, og det vil bli veldig oppklarende. Trolig vil det hjelpe å ta såkalte studieforberedende fag. I alle fall i følge vennene mine og debattforum på nettet.
Jeg skal med 80% sannsynlighet velge 1 avdeling på folkeuniversitetet i Tønsberg nettbasert, der jeg også har én ukentlig kveldsundervisning. (Takk til venninnen min som pushet meg, forresten! Trengte den!) De eneste 20% som taler mot er hvis jeg bestemmer meg for å søke inn på universitetet enten i Oslo eller i Tromsø. Akkurat nå (og som tidligere) frister det rimelig å søke på sistnevnte. Ikke bare på grunn av et lavere snitt, men fordi jeg trenger en ny start. Tromsø er langt borte, men dog en fantastisk studentby med natur og fjell i omegn. Jeg er litt forelsket, tror jeg. Google funker for bra. Jeg har hele tiden sagt at jeg må bli frisk nok, men igjen; hva er det? Jeg tror i alle fall ikke jeg når dit før jeg har tilført livet mitt nok motivasjon. Motivasjon som i; ”en viktig brikke i puslespillet”. Det som til slutt skal utgjøre livet mitt. Tenk å få utdannelsen på plass da? Tittelen som advokat? Alt jeg har kjempet for. Siden jeg var 7 år. Vidunderlig – det er ordet. Jeg må ofre mye for å nå dit, men sånn er det. Jeg er sterkere enn sykdommen. Dessuten finnes det matbutikker, legekontor og telefoner i Tromsø, også. Ingen nød med å være langt borte fra mor og far, altså. Selv om de helst foretrekker at jeg studerer i Oslo. Ikke nødvendigvis på grunn av sykdommen, men heller på grunn av det praktiske. Vel. Uansett. Før eller siden må jeg bare innse hva som betyr noe, og jeg ser ingen verdens grunn til at sykdommen skal stanse meg mer nå. Jeg har tatt nok hensyn. Utsatt nok år av livet mitt. Ja, for tenk. Vennene mine er utdannet leger, jurister, sykepleiere, siviløkonomer, vernepleiere, lærere, osv. De har fete jobber, og gode inntekter. Noen er gift. Noen har barn. Noen eier et gedigent hus. Verdenen deres er helt ulik min tross at vi alle er født i 1992. Så sier folk til meg; ”men du er syk”. Ja, jeg er det, men skal jeg være det for alltid? Motivasjon er ordet. Det innebærer også nok mat. Mer enn nok, faktisk. Jeg er klar. Når alt kommer til alt er det viljestyrke det står på. Men som sagt; ingen ting er avgjort. Dette er løse planer og kun ting jeg vurderer. Jeg har sendt og fått godkjent søknaden til ex phil i første omgang, og skolesakene kjøpte jeg på tønsbergtur i går. Alt nytt. Jeg hadde sikkert hatt en del halvknekte linjaler, vel brukte blyanter, slitte permer og brukbare markeringstusjer liggende om jeg hadde lett godt, men hvorfor bruke det gamle skvipet fra ungdomsskolen og videregående? Jeg trenger en ny start. Nye skrivesaker, permer, blokker og diverse må til. Det skal være motiverende å begynne på skolen igjen. I nærmere halvannen time surret jeg og mamma rundt på Staples, og den dama er bare så hjertens snill. Ting koster, og det er tydelig at hun vil gjøre meg fornøyd. Nå merker jeg det kribler ordentlig i magen. Det er jo ikke såååå lenge til skolestart. Jeg vet et enkelt fag ikke er sånn urovekkende mye, men et sted må man begynne. Derfra kan alt skje. Hva resten av året bringer blir spennende. Det eneste som betyr noe er at jeg nå har et realistisk mål fremfor meg (og at rutinene kan falle på plass). Planene ligger lenger på vent, og det er bare helt vidunderlig herlig!
I og med at ting er nettbasert så vil jeg for det meste være hjemme, og det passer meg ypperlig. Særlig med tanke på jobb, da jeg jobber deltid som selger og følger en 14 dagers skiftplan. Slik er jeg alltid forberedt ettersom fridagene gjerne er planlagt i forveien. Å ha en inntekt ved siden av studier er ingen selvfølge for alle, men kan man det, er det helt utrolig bra. Utgifter vil det bli nok av, og heldigvis kan frøkena bo hjemme så lenge hun studerer i omegn. Jeg kommer selvfølgelig til å se an hvordan studiene blir fremover, for jeg har jo tross alt litt av hvert av diagnoser. Derfor sier det seg selv at jeg ikke kan gape over for mye, men det betyr ikke at jeg ikke er villig til å jobbe hardt for å nå dit jeg ønsker. Dette er min framtid, folkens. Og mitt liv. Trolig er det mange som ikke hadde greid seg i min situasjon, og jeg har hørt de som for eksempel gir opp legedrømmen på grunn av sykdom. For meg er ikke sykdom noen unnskyldning til å gi opp noe, men jeg har full forståelse for at noen tenker at nok nok er nok – og heller tyr til noe enklere. Jeg på min side kan ikke det. Jeg må følge den drømmen jeg hadde den nyttårsaftenen jeg akkurat hadde fylt 7 år. Jeg vet jo hvilken person jeg var før jeg ble syk. La oss bare si at den personen ikke lå på latsiden akkurat. Men, la oss samtidig si at hennes beste var godt nok. Og det vil det også være fra og med nå…
Hvorfor jeg nå skriver dette offentlig, og gjør forventningene enda større er fordi jeg trenger at folk heier meg frem, og jeg trenger å bli påmint hva jeg skal klare. Det har vært mange tøffe tak og tunge dager, og det er nettopp da slike påminnelser er gull verdt. Uansett hvor utålmodig jeg måtte bli vil jeg komme i mål. Jeg gir aldri opp. Vil mer enn gjerne høre fra dere som sitter inne med erfaringer og opplevelser. Omkring ex phil fag, master i rettsvitenskap generelt, folkeuniversitetet, universitetet i Oslo og universitetet i Tromsø. Alle mailer settes veldig stor pris på!
