Underkjent som anorektiker (?)

Den siste tiden har jeg slitt veldig med et dilemma. Et kroppslig dilemma. Jeg vet godt at jeg er tynn, og enda innenfor kategorien undervektig. Med noen ribbein og knokler som stikker ut her og der. Jeg vet godt det. Saken er bare den at jeg ikke er sykelig tynn, eller på grensen til å falle om eller bli tvangsinnlagt. Misforstå meg rett. Jeg savner ikke den tiden der. Det er bare dette med den typiske anorektiker, slik folk flest ser for seg en. Jeg er jo ikke slik utad lengre. Det er også derfor dette dilemmaet mitt dukker opp. Å ha anoreksi er ingen dans på roser. Det er snakk om liv og død. Man spøker ikke med den slags. Allikevel så føler jeg meg som en slags klovn når jeg omtaler meg selv som ”hun med anoreksi”. Når jeg ikke har en 10’er-BMI som maksimum eller lår smalere enn legger, så kan jeg ikke kalle meg selv en anorektiker. Det er jo et hån mot de som faktisk er så tynne, og som virkelig lider og kjemper en beinhard kamp om å overleve. Jeg fungerer jo i hverdagen, og jeg kan fint nå de målene jeg setter meg om jeg virkelig vil. Det er ingen helsepersonell eller noe inni bildet som stanser meg. Jeg er ikke så langt nede. Jeg vil aldri havne der igjen. Hva skal jeg liksom kalle meg selv nå? Et perfeksjonistisk rutinemenneske? Når folk møter meg, kjente eller ukjente, så er det ingen som enser at jeg er syk. Det er noe jeg må fortelle, og unnskylde meg med. Faktisk er det de som ikke tror på meg også. Kanskje var jeg litt heldig på veien. Jeg arvet jo pappas runde ansikt og gigabollekinn. Fjeset ble derfor ikke så ugjenkjennelig i prosessen (om man kalle den det), og jeg har med små plusser og minuser vært ganske lik meg selv hele veien. Den siste tiden føler jeg kanskje mitt gamle utseende (pluss alderspoeng) har kommet mer og mer til syne, og det er her alt krasjer for meg. Mitt gamle utseende er for meg lik normalvektig og frisk. Og for dere som har lest bloggen lenge betyr normalvektig og frisk for meg verdens undergrunn. Selv om det er dit jeg må.

 

Hjernen har for alvor begynt å kverne. Det er sikkert mine indre følelser jeg er i ferd med å få kontakt med, og det er sikkert de som skremmer vannet av meg. Det er uvant, det er rart og det er nytt. De tre tingene jeg helst vil komme unna. Trolig er det også derfor jeg reagerer som jeg gjør. Med redsel, med frustrasjon og med sinne. Jeg tror ikke det har noe å gjøre med svakhet. Da hadde jeg aldri holdt ut, især ikke vært der jeg er nå – i kampmodus for åttende år på rad. Åttende år, dere. 1/3 av livet mitt har blitt ofret til sykdom. Jeg sier hele tiden at jeg er lei, men sannheten er vel at jeg bare er sliten. Sliten av å være syk. Sånn innerst inne. Jeg har bare ikke uttrykt det så ofte. Istedenfor har jeg ignorert meg selv litt. Jeg har heller valgt å leve livet på best mulig måte. Og det funket og funker fint det. Helt til jeg innser at noe mangler. Hva med utdannelsen min? Med kjæresten min? Med fallskjermhoppingen? Birkebeinerløpet? Jordenrundt-reisen? Det beste hadde definitivt vært å få starte på nytt. Spole noen år tilbake i tid og gjøre om på årene som kom. Dere vet. Sånn man ser på filmer. Men jeg vet at det ikke går. Den eneste hjelpen jeg kan motta er fra undertegnede, da det kun er jeg som styrer dette skipet – og samtidig bestemmer utfallet. Fantastisk, men også skremmende.


 

Faktisk har jeg de siste månedene kalt meg selv for tjukkebolla. Jeg passerer et speil og sier ”hei tjukkebolla”, jeg tar et bilde og sier ”neimen, så lekkert da tjukkebolla”. Jeg omtaler meg selv som tjukkebolla når jeg skal ut av huset, og slik går strofene etter hverandre. Jeg begynte vel litt med dette da jeg i sommer/høst for alvor innså at jeg skulle opp i vekt. Hvis jeg kaller meg selv tjukkebolla så blir det litt mer ironisk rundt det å legge på seg, og ikke fullt så seriøst. På en måte funker det. Det er viktig å ha galgenhumor i livet, særlig når man skal gjennom slike frigjørelser som dette. Jeg mener. Å frigi seg fra anoreksien. Det er ikke bare bare. Jeg sitter her som sagt med en skrekk over at jeg ikke lenger ser meg selv som anorektiker. Noe er sikkert innbilning, men allikevel. Det er ikke ofte jeg sier det, men det er tøft. Jeg vil selvfølgelig kjempe for å bli frisk, men det er litt vel mange tanker som forstyrrer bare. Her om dagen tok pappa et bilde av meg, med julekjolen – som jeg slettet. Jeg vet ikke om det var kameravinkelen, kjolelengden eller strømpebuksen som gjorde det, men det var akkurat som å se en helt vanlig jente. En helt normal Madelén. Ingen dobbeltmarkerte armhuler. Ingen blodårer som stod ut. Ingen kneskjell som stakk fram. Ingen kragebein som lyste opp. Ingenting anorektisk. Vi prøvde på ny. Jeg trodde en jakke skulle gjøre susen, men nei. Ulljakken gjorde skuldrene enda bredere og ansiktet tilført ribbefett ganger tusen. Hva skjer? Jeg blir oppriktig stresset, og lei meg over at mine tanker rundt kropp nå har blitt så himla umulige. Det gir meg på en måte så mye spørsmål om hva som skjer videre. Jeg skal selvfølgelig kjøre på det jeg kan, men jeg vil på ingen måte si at jeg gleder meg til å se hvordan jeg ender opp når denne reisen er ved veis ende.

 

Dette virker sikkert sippete og helt tragisk for mange av dere, og det er greit. Det forstår jeg. Til dere må jeg bare si at det handler om det psykiske, og hver minste endring virker inn på det. Særlig det kroppslige. For min del. For veldig mange andre er det ikke slik. Ja. Det handler om det psykiske, men ikke så mye om vekt og utseende akkurat. Det er viktig for meg å nevne at flertallet av spiseforstyrrede faktisk er normalvektige. Folk flest vet det bare ikke. De tenker at anoreksi er lik en tynn, skrøpelig kropp ala et levende skjelett eller noe. Trolig er det derfor mye av mine tanker er der de er. Jeg bryr meg veldig mye på hva folk utenfor tenker om meg. Jeg vil på en måte mestre rollen jeg er satt til, og i lange tider har det vært å være anorektiker. Ikke bare være, men ”se ut som”. Man kan vel nesten sammenligne det med en jobb jeg har hatt i flere år. Det er nettopp derfor det er så sårt å bli friskere. Det utvendige bedres raskere enn det innvendige. Hvilke fremmede personer vil da tro på meg når jeg sier at jeg har et skjelett som tilsvarer en nittiåring sitt, et hjerte som kunne tilhørt en med langvarige hjerteproblemer og lungene til en tunghostet kolspasient? Ingen. For det synes jo ikke, så da kan det umulig være sant…

0 kommentarer

Siste innlegg