En miniårskavalkade…

Året startet brått. Lite visste jeg om at en skøytetur skulle sette meg flere skritt tilbake. Jeg brakk armen, ble sykemeldt, enda mer deprimert og også pilleavhengig. Bedre ble det ikke da jeg et par måneder senere fikk streptokokker i forbindelse med at visdomstannen (endelig!) var trukket. Som om jeg ikke slet nok med å få i meg næring fra før. Men neida. Jeg måtte igjen kjempe for harde livet. Å gi opp var aldri et alternativ. Ingen utfordring er utfordring nok for meg tydeligvis, og tross nedturene kom jeg meg fort på beina – slik jeg alltid gjør. Ting gikk tilbake til normalen, og hverdagen bestod igjen av jobb – for det meste. Våren kom. Kveldene ble lengre, og jeg nøt energien jeg kjente på. Dagene gikk. En ny æra skulle avsluttes. Klara ble solgt, og jeg gikk videre med noe langt mer praktisk, Oscar. Min nyeste og eneste kjærlighet. 17 Juni minnes jeg som en vakker dag. Dagen da jeg for alvor ble voksen. Jeg og pappa kjørte en lengre biltur i vidunderet. Til Larvik og hjem. Med et stopp på McDonalds. Jeg spanderte en real bacon cheeseburger på han. Som takk for hjelp med bilsalg, bilkjøp og det som hørte med. Senere på dagen dro vi på festival. For tredje året var det igjen klart for Verven. En festival jeg elsker. Jeg tilbrakte masse tid med venner. Gamle bekjentskap ble opprettholdt, og nye ble stiftet. Jeg lo og gledet meg over livet. Så bra hadde jeg ikke hatt det på lenge. Jeg nøt mine to uker med ferie. Resten av sommeren jobbet jeg. Ikke stort med fri. Kun en bursdagsfeiring for mamma, en harrytur, en vellykket og en mislykket fjelltur med lillebror. Høsten slo meg i fleisen. Plutselig var vi tilbake i hverdagen. Det merket jeg. Særlig fordi jeg grudde meg. Time til hormonavdeling og bentetthetsmåling nærmet seg. Jeg hadde nemlig innsett faresignalene kroppen sendte meg, og ville derfor kaste inn håndkledet. Timen var som forventet, samtidig ikke. Jeg så ikke svaret som skulle komme. At de ikke kunne hjelpe meg på noen annen måte enn ved p-piller. Jeg var skeptisk, men lot et forsøk gå. Det ble mitt verste mareritt. Jeg har aldri følt meg så syk, så skrøpelig og så utenfor verden. Det var helt grusomt. Beslutningen jeg tok om å slutte var ikke særlig populær, men den måtte til. Effekten av pillene var så skremmende at jeg ikke turte å fortsette. Selv legen forstod det. Og jeg tror på mange måter han var like lei seg som jeg var over at det ikke funket.

 

Men. Heldigvis var det ingen varig greie. Virkestoffene var ute av kroppen etter et par-tre uker. På mange måter gjorde hele prosessen meg utrolig motivert. Det er ganske rart at jeg må kjøre meg helt i bunn før jeg faktisk skjønner viktigheten av å kjempe. I lange tider hadde jeg nemlig kjent på ambivalens og likegyldighet. Jeg hadde nesten blitt litt sånn ”ja, det gjør ikke noe”- person. Skremmende. Et kick i baken var nok lurt, for jeg fant på mange måter tilbake til optimismen, fighterviljen og behovet for en friskere hverdag. I alle fall for noen måneder. Det var nemlig enklere sagt enn gjort. Noe hendte. Igjen. De rundt meg så det, uten at jeg helt forstod det selv. Jeg var for naiv, for godtroende og for snill, og derfor skjedde noe som satt meg litt ut. På veien ble jeg virkelig sviktet av en av mine nærmeste, dessverre. Jeg følte meg plutselig så liten, så uviktig. Her hadde jeg gitt av meg selv til noe som ikke verdsatte meg. Skuffelsen var til å ta og kjenne på, men enda sterkere var hatet. Alt jeg kjente (og kjenner) på er hat ovenfor denne personen, og jeg kommer aldri noensinne til å tilgi vedkommende. Han/hun ba om det. Men. Kanskje var det like greit. Folk som svikter meg, eller får meg til å tvile på min egen verdi, fortjener ikke å ha meg i sin omgangskrets. Så enkelt. Det var nok bedre at ting endte da enn at det ble flere år med løgn. Jeg tror på mange måter jeg har avsluttet et kapittel jeg trengte å avslutte. Et kapittel som tok krefter fra meg, og et kapittel som ikke gav meg noe igjen. Uansett hvor ille det føltes. Og det var med disse realistiske tankene at gutsen og positiviteten blomstret igjen. Desember kom, og jeg gledet meg over hver bidige dag. Måneden gav meg så mye glede og julestemning, og det var ingen tvil om at Madelén hadde returnert. Bærums Verk, nattåpent på Olsrødgården med galleriutstilling og verdens lengste pepperkaketog live er bare noe som bidro til julespiriten. Ellers ny tredemølle, julemusikk, julegaver (ferdig før desember), julefilmer, julepynting og julebakst. Delphiakake, sandkaker med juleprint, lussekatter, pepperkakeostekake og sukkerfri gløgg var nye innslag i år. I tillegg ble det også bakt to runder med kokosmakroner, syltetøykaker, troikaruter, samt laget en dobbel porsjon med riskrem og rød saus. Til folket. Noe gitt bort, noe medbrunget i selskap og noe (veldig mye) inntatt hjemme. Noe laget før jul, og noe laget i romjulen. Null stress, liksom.


 

Nei, man trenger ikke stresse mer enn man må. Jul blir det uansett. For, ja. Julaften var fin i år. Jeg spiste kalkun, og kjolen satt som den skulle. Ikke mitt lekreste kjøp, men helt ok. Noen ganger går behagelig foran fin, og noen ganger er det greit at magen presses utover uten at kreasjonen spjærer i sidene. Hilsen hun som slet med konstante mageknipsmerter fordi hun inntok litt for mye kalkun. Den lille sekken var visst ikke vant til slike menger kan man si. Dessuten var jeg litt vel oppblåst fra før. Noe et par kunder bemerket tidligere på dagen. *ikkegravid* Haha. Men, skitt au. Er det jul, så er det jul. Null problem. Vi feiret forresten med farssiden, og bestefar var også der. Det var veldig hyggelig, selv om det var en viktig person som manglet. Det var tydelig, og det merket vi alle. Selv om det er lenge siden nå, så føles tomrommet ekstra stort rundt slike tider der familie blir ekstra fremtredende. Jeg gråter inni meg. Det gjør vondt. Alt jeg vil er å kysse hennes kinn, og gi henne en klem. Alt jeg vil er å si hvor mye hun betyr for meg, og hvor glad jeg er for at hun har vært en del av livet mitt. Tiden går så fort. Lev i nuet – det er alt jeg har å si. Nå kommer nok et nytt år. 2017. Jeg føler vel ikke jeg har skuffet i 2016, men jeg føler ikke fremgangen har vært der den skulle. Har nok vært litt for snill med meg selv og ikke så kravstor og forventningsfull som jeg pleier. 2016 fikk på en måte bare gå sin gang, og helt ærlig var det nok greit med en pause. Og året har egentlig vært veldig greit tross alle nedturene. Men. Noe skal sies og innrømmes. Det ble helt klart for mange hindre til å overvinne den viktigste motbakke. 2017 er derfor ingen unnasluntring tillatt. Situasjonen forverrer seg, dag for dag. Jeg gjør ikke noe annerledes, men kroppen klarer seg ikke på sparemodus over så lang tid. Det kan den ikke mer. Jeg må bare ta et skikkelig grep nå, og jeg kan ikke la noe stanse meg. Jeg har på en måte bestemt at det kommende året skal bli mitt år! Hvorfor? Fordi jeg har planer.


 

Tiden kan (beklageligvis) ikke stoppes, og derfor må vi forholde oss til den på best mulig måte. Det gjelder å nyte hver bidige stund, og ta vare på hverandre og minnene så godt det lar seg gjøre. Livet er så uforutsigbart. Ingen vet hva neste dag bringer. Det betyr ikke at vi skal leve med uro og bekymringer, men heller takknemlighet. Med disse tanker i bakhodet ønsker jeg dere alle en fortreffelig nyttårsaften, og et riktig godt nytt år. Måtte 2017 bringe med seg håp, latter og glede!

 

Vår nyttårsinvitasjon ble beklageligvis kansellert på grunn av sykdom. Litt kjedelig ettersom jeg hadde mannet meg opp til å innta kalkun tilberedt av andre, men men. Hjemmefeiring er hyggelig det, så får vi heller se utover kvelden…

 

0 kommentarer

Siste innlegg