I forbindelse med julen vil jeg komme med en liten påminnelse (ikke tolk dette feil fordi det er en slik som meg som skriver dette!) Julen er tid for tradisjoner og familie, men også mat. Skremmende mye mat. Usunn, som sådan. Og det er en utfordring for mange, vet jeg. Ikke bare oss med anoreksi. Vi har i det minste en unnskyldning til å kjøre trygt. Verre for andre. Allikevel må jeg si noen ord. Når det kommer til julen så skal du spise og kose deg fordi det nettopp er det du gjør; spiser og koser deg. Du gjør det for din egen del. Du spiser ikke en ekstra porsjon pinnekjøtt for onkel Kåre om du egentlig er mett, og du trenger heller ikke smake på hvert slag av småkakene til bestemor om du føler at nok er nok. For ikke å snakke om hvis du ikke liker noe. Det er ikke sånn at fordi verten har stått 3 timer på kjøkkenet og tilberedt et eller annet så må du smake. Liker du ikke, så liker du ikke. Er du mett, så er du mett. Mange misforstår det der. Julen handler ikke om høflighet, eller om hva andre skal tenke om deg. Du er like mye sjef i ditt eget liv i Desember som det du er de 11 andre månedene. Det skal ikke være sånn at man må doble treningen eller leve en dag på salat, fordi man ikke turte å si nei/si fra. Det blir bare for dumt. Og ja. Det er fullstendig lov å være sunn eller trene i julen, også. Om noen synes det er rart, så er det deres problem. Ikke ditt. Her er det ingen fasit. En skal rett og slett gjøre slik en selv føler og har behov for. Mitt beste tips er å leve i nuet, og være tilstede i øyeblikkene. Det gjør godt for det meste.

Før jeg ble syk elsket jeg pinnekjøtt. Elsket med stor E. Nesten flaut å si det. Det var faktisk slik at min onkel som alltid lager ribbe, medisterkaker og medisterpølser, kun lagde pinnekjøtt til meg. Jeg sa klart og tydelig fra at jeg ikke liker noe annet, og om jeg kun hadde fått ribbe, kaker og pølser servert hadde jeg ikke spist noen ting. Så klar i talen var jeg. Den hjemmelagde karamellpuddingen derimot, som jeg heller ikke likte. Den stod jeg bare over. Jeg har vel aldri hatt den dessertmagen folk snakker om, så akkurat det var ikke noe poeng. Aldri vært begeistret for søte desserter heller (men hvetebakst derimot!!!!). Og dessuten hadde jeg vel inntatt greie porsjoner med pinnekjøtt i forkant. En så spesiell rett som pinnekjøtt var nemlig ikke noe hverdagskost, og da gjaldt det å utnytte måltidet til det fulle. Tenk at en som var så glad i pinnekjøtt nå må backe kjøkkenet hver gang det tilberedes(?) Jeg blir rett og slett kvalm av den stramme lukta. Trist. Når jeg er frisk, håper jeg virkelig at jeg kommer meg tilbake til mangehundrekaloriers pinnekjøttmiddagen. Kalkun er greit det, men liksom ikke så spesielt… Uansett. Enn så lenge må jeg bare holde meg til det jeg føler jeg kan takle, og det jeg føler meg tilfreds med. Som sagt; julen er ikke en tid for dårlig samvittighet og negativitet. Og dessuten. Skal jeg spise pinnekjøtt en vakker dag – da skal jeg søren meg nyte det også. Punktum.

Julefeiring på farssiden 2013, kveldsmåltid fra den rosa boksen.

Nå er ikke dette innlegget ment å handle om mine tidligere julevaner, eller ment som kritikk eller pekefinger til noen. Jeg har full forståelse for at julen betyr utskeielser, og det er selvfølgelig greit. Alt med måte, som vi sier, sa og har sagt tidligere. Og viktigst av alt; ikke gi opp! Ingen skal måtte bøte på med dårlig samvittighet i julen. Spist er spist, og forbrent er forbrent. Det kommer nye dager og nye muligheter, og det er ikke lenge til 2017 banker på døren. Jeg har ingen forsetter i år, heller, men jeg har et par ønsker. Jeg ønsker at 2017 skal bli et år der jeg får mer kontroll på sykdommen, og der jeg kan utnytte flere av mulighetene mine. Det er mye jeg har satt på vent, og det er faktisk denne vent jeg ønsker å avslutte. En gang for alle.