Julen kom tidlig i år, og jeg trengte vel belønne meg selv litt. Det har som mange av dere vet vært mye tøffe tak for meg, og jeg har til tider vært veldig lite optimistisk. Sa hun som hadde en russelue med ”optimisten” på. Det er slitsomt når det er sånn, og særlig fordi veien videre mange ganger virker usynlig. Nå ser det endelig ut som mye har løsnet og jeg er mer klar for julehygge enn jeg trodde jeg ville bli. Hvert år kjøper jeg julegave til meg selv, og i år ble det to. Vervenfestivalen (som alltid er prioritet) og tredemølle. Ja. tredemølle. Spontant. Jeg la en utskrift på kjøkkenbordet før jeg dro på jobb på Fredag. ”Pappa! Skal jeg slå til?” Det var noe å spare på kjøpet. Ikke mye, men noe. Og det kun på Black Friday. Hvorfor jeg spurte pappa er fordi jeg enda bor hjemme. Det har særlig med plass å gjøre (eller bare ikke; vi har jo et treningsrom!). Samt at han er meget klok, og virkelig kjenner meg. Han vet hva jeg trenger på en måte. Jeg skal ærlig innrømme jeg trodde han ville si nei, men det gjorde han ikke. Og….. Meldingen ti sekunder senere var enda mer overraskende. ”Men du bør heller kjøpe ……” For den var mer stabil, hadde ipadmulighet, bluetooth, flere instillinger, bredere bånd, høyere hastighet og bedre støtdemping. Sistnevnte veldig lurt med tanke på mine skjøre knær og løse kneskåler (som jeg alltid har hatt!) Neida, så. Han bestilte, og jeg betalte. Sprakk budsjettet greit, og må vel innrømme at to månedslønner nå er fordunstet. Ikke at det andre alternativet var dårlig (eller billig for den sags skyld!), men det er jo greit å investere litt ekstra i noe som skal vare. Jeg er på ingen treningsnarkoman, men tenker mye på helsen, og ser at dette er veldig praktisk for meg. Jeg går tur HVER dag. Alene eller med noen. Samme hva slags vær det er. Samme hva slags føre det er. Samme hvor kaldt eller varmt det er. Samme hvor jeg er. Samme når på døgnet. Det vil si på is, når det er dårlig brøytet, under julemiddagen, når det øsregner, når det er 20 minus eller 30 varmegrader, osv. Det finnes ingen begrensning. En tredemølle vil gjøre livet mitt så mye enklere. Aldri mer fall på isen, håper jeg. Aldri mer heseblesende turer der jeg så vidt klarer å karre meg fram med snø til knærne, og aldri mer turer der jeg ender opp like svett som jeg ville gjort etter en løpeøkt. Mulig jeg ikke helt har forsvart meg godt nok her nå. Jeg har jo fremdeles anoreksi og skal jo ikke trene for å forbrenne. Det vet jeg også, men jeg har jo ikke taklet seks år på hjemmebane uten kontroll? Kontroll på hvordan jeg skal kombinere sykdom, trening, matinntak og hverdag. Jeg kjører meg ikke i bunn, for da vet jeg utmerket godt hva som skjer. Det er ikke noe alternativ engang. Jeg vet det er fort gjort at ting kan gå litt skeis, men da gjelder det å være streng, men også bevisst. Treningen skal fremdeles være begrenset, og helst noe lystbetont. Faktisk føler jeg ikke tvang rundt gåturer, yoga, pilates og styrkeøvelser – og det et er bare så herlig. Nettopp fordi jeg vet hvor viktig trening er for kroppen. Særlig min. Skjelettet mitt trenger virkelig all den styrke det kan få. Dessuten er fysisk aktivitet viktig for så mangt, og særlig viktig er den for det psykiske. Trening/mosjon reduserer stress, gir energi, bedrer søvnkvalitet og også forholdet til egen kropp. Hver gang jeg er hos legen får jeg høre hvor viktig bevegelse er. Han nevner det oftere enn han nevner at jeg må opp i vekt. Alt ligger nå til rette for at jeg kan trene litt innenfor rimelighetens grenser, og jeg ser jeg mange muligheter fremover. Trening er en av mine største motivasjoner til å bli frisk. Når jeg begynner å komme meg mer kan jeg bruke tredemøllen som en skikkelig gulrot. Veier jeg mer, kan jeg trene mer. Spiser jeg mer, kan jeg trene mer. Dermed har jeg noe av svaret på hvorfor jeg skal gå opp i vekt og øke kaloriinntaket. Jeg skal ærlig innrømme at det har vært vanskelig å motivere seg, men akkurat dette med trening tenner en så sterk ild i meg at jeg nesten gir blaffen i anoreksien. Nesten.
Slenger med noen illustrerende bilder fra Color Fantasy, sommerferien 2013.
Da jeg var yngre elsket jeg nemlig trening og gym, og det som ellers hørte med. I mine yngre dager drev jeg aktivt fotball, men var også innom friidrett. Alt annet ble hobbybasis, og særlig langrenn var en stor lidenskap. Jeg gikk milevis. Twin tip var også en stor favoritt, men ikke noe jeg fikk bedrevet like ofte. Det er noe annet å spenne på seg skiene og gå ut døren, framfor å ta bilen fatt og kjøre til et sted for å kjøre. Nå savner jeg begge deler. Foreldrene mine nekter meg vel ikke akkurat, men jeg har bare ikke den store interessen og gleden lenger. Twin tip føler jeg dessuten er litt uaktuelt. Tross at jeg er en trygg alpinist så er det ikke sikkert andre viser hensyn i bakken. Med den benskjørheten her har jeg på en måte ingen ekstra kort i ermet. Jeg har kun en rygg, to bein og to armer. Samtidig så føler jeg at jeg er litt dum som ikke tør også. Sannsynligheten for at noe skjer er jo liten. Skal jeg vente med å leve livet til jeg blir frisk? Det er hele tiden spørsmålet jeg må stille meg selv. Tja. Okei. Så er kanskje ekstremsport, eller bare noe så latterlig ufarlig som twin tip, litt utenfor min rekkevidde. Langrenn er vel hakket tryggere kan man si. Det eneste som der kan være et problem er at jeg lett blir ”bitt av basillen”. Jeg er veldig flink til å overgå meg selv, og dårlig i å ta igjen for det. Det vil si; Jeg er flink til å forbrenne mer enn jeg klarer å spise. Mamma vil så gjerne at vi skal på skitur. Ikke sånn appelsin- og kakaotur, men en tur der vi kjenner melkesyren i beina. I fjor prøvde vi skøyter uten suksess, så i år må vi gjøre noe annet. Noe som ikke er fullt av risiko. Jeg fikk jo nye ski (og kjøpte ny skidress) like før sykdommen slo inn, og jeg har knapt fått brukt noe av det. Alt passer. Til meg. Det er jo ikke sånn at jeg må slite meg ut på en tremila med familien. Vi kan jo kanskje halvere den, eller noe sånt? Men… Inntil snøen kommer nøyer jeg meg med min nye bestevenn. Den står utenfor på Torsdag!