Det er selvfølgelig tendenser til humørsyke fra meg, men ikke på langt nær så ille som forrige uke. Virker som kroppen har tilvent seg pillene, og at jeg er over den verste kneika. Det var det jeg visste. Det gjelder å holde ut. Samme hvor grusomt det er når det står på som verst. Takk til tålmodigheten min, som jeg ikke visste jeg hadde. Det andre ubehaget takler jeg. Så lenge jeg ikke blir hemmet noe ekstra i dagliglivet kan jeg nemlig godta det meste. For ikke å snakke om hvor utrolig deilig det er slippe en del av bekymringene. Nattesøvnen min er bedret betraktelig, og det på bare få dager. Utropstegn. Vel uansett. Dette innlegget skal få handle minst mulig om mitt pilleforbruk, så vi går videre til dagens tema som er; hår. Det har seg nemlig sånn at jeg fort får en slags identiteskrise når det gjelder håret mitt. Bare det blir en halv cm for langt ligner jeg hun jenta som var innlagt på en prikk. Hun syke. Derfor overskriften. Å se seg selv i speilet blir som å se seg selv ca 5 år tilbake i tid, nettopp fordi ansiktet mitt ikke har eldet seg en dag. Folk gjetter at jeg er alt fra 16-25 i alder om jeg spør. Vet ikke om jeg skal ta det som et kompliment eller ei, men det å få tilbakemelding på at jeg har fått langt hår er defintivt ikke et kompliment for meg. Jeg tar det virkelig i verste mening og blir nesten litt stresset av å høre det. Jeg hater å få assosiasjoner til den vonde tiden og kunne selvsagt ikke la det gå lenger med ”post-3-håret”, som jeg kaller det. Jeg er ikke så nøye på det med frisør, så jeg lar med glede mamma ta seg av klippingen. Det skal sies at hun har gått frisørlinjen. Ergo er det ikke noen sak å bestille time hos henne. Samme dag jeg spurte sa hun ja. Drop in. Vi avtalte etter jobb. Forrige gang var jeg veldig misfornøyd med lengden, så for meg var det viktig å ta litt om gangen, heller i flere omganger. Den første runden ble knapt nok synlig. Eller. Den ble synlig, men ikke synlig nok. Skal jeg først klippe meg kan jeg like gjerne gjøre det ordentlig, og planen var jo at jeg skulle slippe å gjøre det før jul igjen. Dessuten vil den lengden jeg nå har klipt gi meg en fin lengde om en-to måneder. Perfekt.
Det er alltid litt uvant, men det ble bedre da jeg fikk rettet ut håret. Jeg føler sveisen gjør meg litt mer voksen, og hakket mer seriøs. Faktisk er det ikke så galt å møte på speilbildet sitt når det man møter på andre siden er ok. Stakkars mamma. Jeg skylder henne vel en liten unnskyldning. Har lett for å overreagere (den vanlige meg) når det kommer til utseendet. Vi satt tross alt til klokken ble over ti, så jeg skjønner godt at den kjeftingen min ikke passer seg sent på kvelden når hun er sliten nok fra før. Og det er derfor hun skal få noen ord i dagens innlegg. Mamma er nemlig en dame jeg kan skryte uhemmet av. Ikke bare er hun vakker og klok, men også enormt snill og omsorgsfull. Hun vil alltid det beste for andre, tross at det går på bekostning av hennes prioriteringer, tid og ønsker. Mammaen min. Jeg vil så gjerne vise henne hvor mye jeg setter pris på henne, men sannheten er at det greier jeg ikke 30% en gang. Å nå opp til hennes standard er bare umulig. Hun er virkelig en super inspirasjon og et fantastisk forbilde, og jeg tror det viktigste jeg gjør er å vise at jeg er takknemlig, klemme henne og si ”jeg er glad i deg” noen ganger daglig. Så ja. Selv om alt var fint kort tid etterpå, så syntes jeg hun fortjente en ekstra påkjønnelse etter jeg var ferdig på jobb. For… Gaver som faller i smak. De er jeg mester på å kjøpe, og heldig for meg var fruen meget fornøyd. Og enda mer heldig for meg var hun blid som en sol da hun stod utenfor jobben min. Heldigvis er det bare jeg som er langsint i familien vår – og det holder i massevis!
Har lenge irritert meg over størrelsen på bildene her på bloggen, og har nå forhåpentligvis greid å ordne opp i det. Håper det er til litt mindre irritasjon for dere, også. Blunkesmilefjes.
