Selv om det virker som jeg tar lett på ting, så er det overhodet ikke tilfellet. Daglig kverner tankene, der 90% av dem er bekymringer. Turen på sykehuset (som jeg skrev om i dette innlegget) var riktig nok ikke positiv, men allikevel en lettelse. Det å få et svar er bedre enn å få et negativt svar. Før eller siden må en jo vite hvordan ting ligger an. Jeg hater å leve i uvissheten. Hater med stor h. Nå har jeg på en måte noe å forholde meg til, og denne gangen tar jeg det litt mer alvorlig enn tidligere. Jeg har på en måte fått en dødsdom, om det er lov å si det slik. Så klart kan jeg leve livet som en skrøpelig kone, men det vil jeg ikke. Jeg vil ut. Ut av huset. Ut av byen. Ut for å oppfylle mine drømmer, og realisere fremtiden. Jeg har hele tiden visst hva som må til, men nå haster det som aldri før. Jeg er en person som jobber best under press. Håper det gjelder i dette tilfellet, også!
Jeg føler meg ferdig med sykehuset. I alle fall for en periode. Har, som dere sikkert skjønte, takket nei til hovedbehandlingen, Aclasta (alternativt bisfosnat). Det var fullt og helt opp til meg, og jeg hadde jo bestemt meg for å ta behandlingen, inntil jeg fikk høre at legen ikke anbefalte meg det. De mente Aclasta ikke var ment for unge piker, men heller beregnet for gamle damer (på internett står det fra 75!!!) ettersom stoffene blir liggende igjen i kroppen en lang stund. Klart. Hadde jeg skulle tatt maks 2 behandlinger ville det vært noe annet, men det vil ingen vite. Å la være er nok det tryggeste uansett. Det hun derimot anbefalte var et østrogentilskudd. Jeg hadde veldig blandede følelser da jeg satt der, og hadde vel egentlig tenkt til å takke ja – men det var fram til jeg fikk tilbudet. Eller mamma, fikk. Jeg var for opptatt med å sove. Tilbudet var ikke helt som jeg hadde forespeilet meg. De ville gi meg p-piller med et lavt østrogennivå, like snille som minipiller sa de. Jeg kjenner jo til bivirkninger med p-piller, da jeg har venner som har brukt eller bruker det. Selv har jeg aldri prøvd, men det betyr ikke at jeg ikke har hatt et liv før anoreksien. Piller har jeg alltid vært skeptisk til. Veldig skeptisk. Alt som er unaturlig er liksom automatisk nei i mitt hode. Jeg tenkte vel særlig på etterplager da det gjaldt disse. At jeg ikke bare kunne kutte på dagen om de skulle oppstå. Om jeg bare skulle bli litt kvalm så er det nok til at jeg ikke engang orker å få i meg det jeg gjør nå (og det går dårlig med tanke på økninger), om jeg får vannansamlinger i bena er det nok til at jeg ikke orker å reise meg, og om jeg får så mye som en kvise er det nok til at jeg burer meg inne og ikke takler synet av meg selv. Jeg er ikke så utseendefiksert altså (joda!), men dette med utseende har stor betydning for hvorvidt jeg ønsker å bli frisk. Skal jeg måtte slite med kviser på grunn av piller så føler jeg at selvtilliten havner enda lenger ned i dypet. Det er i alle fall slik jeg ser det. Uansett hvor dumt det måtte virke. Skulle jeg slite med hovne ben vil det hemme meg i hverdagen både med tanke på mosjon og jobb, men også generell fritid. Også er det dette med kvalme da. Jeg har alltid vært var for lukter. Husker det kom inn en mann med svettelukt på jobben en gang, og jeg måtte spurte til nærmeste do for å spy. For ikke å snakke om (den verste av dem alle) da venninnen min satt seg ved siden av meg med matpakken sin – brødskiver med leverpostei (!!!) Ikke fordi jeg er frekk, men da hadde jeg ikke sjanse til å være i samme rom engang. Altså. Svettelukter, ekstreme fiser, utelukt, fritert mat, junkpølser, dressinger, enkelte pålegg, osv er ting jeg virkelig ikke takler lukten av. Haha. Så ja. Det er noe plagsomt kan man si, men ikke bare det. Spiser jeg for mye, eller for fort for den sags skyld, så får jeg merke det ila natten. Det er også enkelte ting jeg reagerer på. Hater at en av dem er jorbær, men ting med sukker og e-stoffer kan jeg fint styre unna. Kvalmhet, brekninger eller ei. Jeg skjønner jo godt at legen(e) var ivrige på at jeg skulle begynne på tablettene (og det er fint de var såpass på tilbudssiden), men de tenkte jo kun på at bentettheten skulle bli bedre. Ikke at jeg skulle få det bedre med meg selv, eller ha en ok samarbeidsvillig kropp.
Jeg skal allikevel ikke ødelegge alle håp. Nå skal dere nemlig høre noe utrolig. Denne gangen valgte jeg faktisk trosse meg selv. Jeg (og mamma) bestilte time hos fastlegen for å drøfte saken videre med han. Dette er en person jeg har stor tiltro til, og for meg betyr det alt når jeg skal ta slike store avgjørelser. Bedre lege skal man lete lenge etter. Han forklarte grundig og korrekt om pillene. De komplikasjonene jeg ramset opp kunne han nesten med sikkerhet si ikke ville komme, og hvis de mot formodning skulle det sa han at jeg fikk slutte på dagen. Det han også garanterte for var at pillene vil bedre benbygningen min. Tenk det! Det er nemlig slik at hvis denne undervekt vedvarer så vil jeg med 100% garanti få et brudd i ryggen i nærmeste framtid (typ ikke lenge), og slike brudd kan i verste fall gjøre meg avhengig av sterke morfindoser. Hver dag. Resten av livet. Det vil jeg helst ikke risikere hvis jeg vet jeg kan forebygge det. Da får jeg heller ta i mot den kunstige j**** menstruasjonen. Æsj, ass. Ja, for det er visst også en normal greie at den kommer med pillene. Mest sannsynlig. Jeg håper selvfølgelig ikke det skjer, men om det blir sånn, så blir det sånn. Jeg får sponset tamponger av mamma, så den utgiften slipper jeg heldigvis. Jeg må nesten veie fordeler opp mot ulemper, og selv om jeg pr dags dato ser flest ulemper, så tror jeg at jeg vil satse på fordelen. Jeg vil gå for helse. Jeg må tenke fremover. Jeg må tenke ”en kropp som skal vare til jeg dør”. Så brutalt. Så sant. Så riktig. Så livsviktig.
Når legen sier; ”det skal ikke gi noe bla bla bla”, eller ”det skal gi effekt”, så er ikke det gode nok svar for meg. De har ingen garantier for at det ”skal bli” sånn og sånn. Men igjen; Jeg har jo aldri prøvd, og vet ikke om pillene gir effekt for meg. Har jeg noe å tape? Dessuten. Vet dere hva? Bentettheten er ikke forverret. Tvert i mot er den bedret. Det er bare det at på sykehuset ser de kun at den er kritisk, og da er det det de henger seg opp i. Fastlegen min kunne heldigvis konstatere en annen fakta, og jeg ante en god følelse i magen, og også et lettet smil fra hans side. Litt sykt at sykehuslegen sa at kroppen min ikke tok opp kalsium eller d-vitaminet. Hadde den ikke gjort det hadde benmassen vist nedgang. Hun burde faktisk visst bedre tenker jeg. Men igjen. Benskjørhet er ingen dans på roser. Det er faretruende for det meste, og jeg råder absolutt alle med spiseforstyrrelser (normalvektig eller undervektig) til å følge opp med bentetthetsundersøkelser ofte nok. ”Bedre å angre på noe man har gjort, enn å angre på at man aldri gjorde det?”, sant? Spiseforstyrrelse er en sykdom som gjør at en for det første sliter med å ta til seg næring, og for det andre at kroppen sliter med å ta til seg det den får. Skulle noen ha spørsmål eller ønsker råd (deler ikke personlig data) så må de gjerne kontakte meg via mailen. Jeg er på ingen måte noen lege med doktorgrad, men jeg føler at jeg sitter med mye god kunnskap på grunn av de erfaringer jeg har opparbeidet. Jeg vil også prøve å dele utviklingen på dette her, men kommer ikke til å skrive like mye om det som jeg har gjort den siste tiden. Er litt lei kan man si. Og om jeg gruer meg? Ja. Og redd? Gjett om. Og forbannet? Enda mer. Jeg har nå hentet resepten på apoteket, men tenker å starte Mandag. Det er litt viktig for meg å gå kronologisk til verks, også gjelder det å holde motivasjonen (og humøret) oppe. All hell og lykke til de som skal bo side om side med hormonbomben. Man vet aldri når jeg eksploderer….
Østrogentilskudd eller ei. Den viktigste og mest avgjørende jobben er den jeg selv foretar. Kanskje er det også like greit. Det skal ikke være slik at man får noe gratis i livet. Alt må en jobbe for, og som dere vet så er jeg en fighter. Jeg gir meg ikke. Jeg vet hva som skal til, og jeg akter fullføre den kampen jeg har startet på. Store eller små steg. Det er helheten som avgjør!Faktisk har jeg allerede utfordret meg selv én gang. Vi hadde masse sykt gode hageepler liggende, jeg var hjemme fra jobb 16:06 og istedenfor å sove (som jeg pleier på lørdager, da jeg trenger mer enn 2-4 timer natten), så startet jeg kokkeleringen ganske så spontant. Jeg googlet litt fram og tilbake på kaker, og ettersom mamma hadde en nesten utgått naturell yoghurt stående (fullfett, ja) så ville jeg bruke den. De fleste oppskrifter jeg kom over inneholdt kesam eller mager kesam, men jeg tok en sjanse og byttet det ut. Pluss at jeg hadde oppi vanlig hvetemel (ikke noe fettredusert mandelmel, altså), havregryn, egg (hele plommer og alt), 6 hele epler, sukrin, sukrin gold, bakepulver og diverse krydderier. Denne gangen var jeg faktisk optimistisk. Det er sjelden jeg er optimistisk på kjøkkenet når det gjelder å bake noe jeg selv trolig skal smake på. Eller. Vent. Det ble avgjort senere.
Kaken ble stekt litt på overtid, og kom ut som en hvilken som helst kake. Lignet en skikkelig usunn en, til og med. Ikke noe eplegrovbrød her, altså. Bare sjekk bildet under. Og kaken ble spist opp. Med is og vaniljesaus. Til og med skeptikeren min av en bror, Aleksander, spiste, og han likte den. Foreldrene mine likte den. Ikke bare likte den. De skrøt den opp i skyene. Jeg derimot. Jeg som tidligere har skrevet at jeg aldri har vært noen søtmoms, glad i kaker, eller eggesmak for den sags skyld… Jeg synes rett og slett det ble litt rart (uvant konsistens) samt altfor søtt og kvalmende. Selv med syrlig yoghurt og bær ved siden av. Ikke helt overrasket, egentlig. Tross at man bruker kunstig søtning (som er gunstig for blodsukkeret til hvem som helst!), så kan det fint bli søtt og smake like usunt som en kake med sukker. Det kan jeg skrive under på. Alternativene er rett og slett såpass gode at sukkeret ikke trengs, fordi man kjenner smaken av det allikevel. Jeg bruker jo daglig sukrin (og kanel) på grøten min, så er jo ikke helt avvent søtsmaken, men akkurat her ble det bare ”for mye”. For mye av alt. Slik jeg husker eplekake fra gamle dager (og derfor plukket jeg jo kun ut eplene fra deigen!) Vel, uansett. Tross det, så ga jeg meg ikke. Stabeistet i meg skulle spise opp kakestykket første dag, andre dag og jammen tredje dag, også. Ingen smak jeg greide venne meg til, men det fikk så være. Har jeg bestemt meg, så har jeg bestemt meg. Kaken var nemlig såpass næringsrik og bra for frøkena, og det føles dessuten litt godt å stå i en utfordring på ordentlig, tross at det ikke var de største stykkene. Men. Litt kake er bedre enn ikke noe kake, og det er slik man må tenke. Jeg mener. Ingen kjøkkenvekt, ingen anelse av kalorier, og ingen erstatning for noe annet… La oss bare si at alle monner drar, og igjen; alle steg teller.
Hva blir det neste? Etter delvis miss med eplekaken og fullstendig miss med cottage cheese rundstykker (likte ikke smaken!) peiler jeg meg inn på en annen kurs. Tenker at hjemmelagde knekkebrød kanskje er tingen. Det er veldig lettvint, raskt å lage og smaker faktisk helt ok. Og hvis jeg bytter ut solsikke- og gresskarkjerner med havregryn eller noe annet, så slipper jeg rive dem ut etterpå. Er også litt nysgjerrig på overnight oats og forsåvidt andre grøter enn havre- og babygrøt, så i den verdenen der kan jeg jo prøve meg mye fram med smak og konsistens. Har også tenkt å gå til anskaffelse av et gresskar, en søtpotet, tofu og oumph-produkter, bare for å ha smakt/testet det. Supper, gryter, bakst, snacks, you name it. Skylder jo meg selv å innta mer fett, proteiner og grønnsaker, så det spørs om ikke middager må inn i kosten igjen. Her er det mye jeg kan teste ut, og sikkert noe jeg kan like….
