Jeg er så anti dette opplegget her, men gjør det fordi jeg må. I går hadde jeg bentetthetsmåling og utvidet blodprøvetaking 08:50. Altså. Jeg måtte døgne for og ikke forsove meg. Flott. Var derfor litt smart i forkant, og ordnet med bytte av jobbvakt. Lett at denne frøkna sovnet på første pille da hun kom hjem og våknet en gang da det begynte å mørkne. Bortsett fra det gikk det greit nok. Jeg hater jo sykehus så bare følelsen av å dra dit gjør meg uvel, og som den smarte frøken jeg er skrev jeg selvsagt det på instagram. Tror dere ikke jeg fikk en haug bekymringsmeldinger i innboksen? Ekstremt hyggelig at folk bryr seg, men bare for å oppklare misforståelsen; det har aldri vært et tema at jeg skal innlegges igjen… Forhåpentligvis blir det aldri det heller. Blunkesmilefjes.
Bentetthet har jeg tatt før så det burde ikke vært skummelt, men allikevel har jeg gruet meg. Det er resultatet jeg ikke vil vite. Sannheten
Hvor ille det står til med kroppen. Jeg føler jeg gjør så mye riktig, men selvfølgelig hjelper det ikke helt når undervekten enda tærer på. Da jeg kom dit bad hun med veie meg. Jeg begynte å le, og gjorde det klinkende klart om at jeg verken kom til å veie eller måle meg. Selv ikke om hun snudde seg. Etter litt småkverulering måtte hun godta det. Hun skjønte jo at jeg ikke kom dit av ”fri vilje” når jeg hadde med mamma (hun er gull, forresten!) og alt. Faktisk hadde jeg reist hjem hvis hun hadde gjort seg vanskelig der. Jeg beklager litt å si det, men akkurat når det gjelder min sykdom så klarer jeg ikke helt ta den på alvor. Jeg tar meg ofte i å tenke at jeg ikke er syk, fordi jeg er så vant til å ha sykdommen. Den er en del av meg, og derfor får den meg ikke til å føle meg ”syk”. Rart det der. På alle andre områder er jeg nemlig veldig orientert omkring helse. Jeg hopper raskt og engasjert inn i praten hvis familie, venner eller kolleger spør meg om treningsøvelser, proteiner eller generelt sunt kosthold. Da er jeg interessert, for da handler det ikke om meg. Så fort noen foreslår mat eller trening for min del, så går automatisk brekket på, og jeg forsøker ettertrykkelig å komme inn på et annet samtaletema. En kombinasjon av stahet og sårbarhet. Andre skal ikke vite mitt beste, men samtidig vet jeg at jeg bør lytte mer til folk rundt meg. Det er det jeg er redd for. Akkurat som at jeg mister noe av stoltheten min.
Ettersom jeg skal videre til forvermsamtale før hormonbehandling måtte jeg også ta utvidede blodprøver. Her møtte jeg tidenes dame, og på få sekunder følte jeg at sinnet og frustrasjonen for sykehus slapp litt taket. Det er noe med det ”å bli sett” framfor å møte noen som bare kommanderer deg. Hvert fall føler jeg det enklere å samarbeide da. Ikke at blodprøver er noe stress, men sånn generelt når man møter på helsepersonell. Denne gangen fylte jeg 8 fulle glass, og etter det kjørte vi videre til byen. Mamma ville veldig gjerne spandere noen nye tights til meg. Jeg kan være enig i at hull ikke tar seg bra ut, men jeg kan heller ikke kvitte meg med noe før jeg har noe å erstatte med. I flere måneder har vi lett. Mamma foreslo igjen barneavdelingen, men denne gangen trengte vi ikke det ettersom jeg tross alt har ganske lange ben. Jeg fant faktisk flere stykker. Fine i passformen og i supermyk økologisk bomull. Kjøpte likeså godt alle fire fargene. Kjipt å angre i ettertid om jeg plutselig trenger til et antrekk. Jeg bruker jo tights hver dag. Selv under bukser. Helst ville jeg slippe prøverommet, men på grunn av mulige bomkjøp syntes ikke min mor det var ok. Hvor mye jeg hater å se meg selv i prøverom er vanskelig å sette ord på, men det går, og det gikk denne gangen også. Jeg kan si meg fornøyd!
