Jeg begynner på et innlegg, men fullfører det ikke. Jeg lagrer det, og forsetter med noen setninger. Publiserer sjelden. Føler ordene blir for tomme. Føler innlegget gir så lite mening, så lite innhold og så lite ”for” til bloggen. Av den nyttige art. Men så sitter jeg nå her og har allerede rablet ned noen helt ubetydelige små linjer. Jeg må komme i gang igjen med bloggen igjen, tenker jeg. Komme i gang etter ferie, døtid og reprisetv. Rutinene er enda ikke på plass, tross at jeg har levd i hverdagen lenge. Levd. Ikke eksistert i. De siste månedene føles slik. Det har vært så mye å ta innover seg. Så mye å grue seg til, og så mye jeg helst bare vil bli ferdig med. Jeg tenker på flere ting. Først og fremst bentettheten. Det er en konstant bekymring, og jeg grøsser bare av å se en eldre kvinne som er litt krokrygget, og blir livredd så fort jeg stivner til. Men ikke bare det. Det er også noe annet som opptar plass i hjernebarken. For en tid tilbake skrev jeg et innlegg om sannhet. En sannhet jeg følte jeg måtte levere min kjære far. Kun han ville forstå. Ingen andre. Ikke en gang mamma og Aleksander fikk vite. De vet fremdeles ingenting. Å fortelle denne sannheten var vondt. Det smertet, men var samtidig en befrielse og en lettelse. Jeg fikk den respons jeg ønsket, og den sympatiske far jeg trengte. Det var som om alle mine løse tråder plutselig bandt seg sammen til et stor tau. Jeg forstår mer. Det som jeg ikke trodde plaget meg har i årevis plaget meg mer enn jeg kan beskrive, og har uten at jeg vært klar over det vært en svært medvirkende årsak til at jeg ble syk. Mer enn det kan jeg ikke si. Sånn må det være. Jeg har så mye å svelge, som jeg gjerne vil gripe tak i, men jeg sliter med hvor jeg skal begynne. Hvordan jeg skal få det bedre. Kanskje ikke bedre. Men, hvordan jeg kan seile videre og legge ting fra meg på en fornuftig måte. Ikke bare ignorere problemet og tro det forsvinner. Før eller siden dukker det opp. I en daglig situasjon, i en drøm. Hva som helst. Faktisk er det slik at jeg ikke blir frisk hvis jeg ikke tar et oppgjør med den delen av fortiden. Det har med tilliten til andre mennesker å gjøre, men særlig også meg selv. Hvis ikke den er på plass, hvordan skal jeg da finne tilbake til meg selv igjen? Hvem nå det er…..
Kanskje vil jeg fortelle. Kanskje vil jeg ikke fortelle. Det kommer helt an på hvor mye behov jeg har for å dele. Akkurat nå kjennes det helt greit å holde ting innenfor mine fire vegger. Det har på mange måter bygget seg opp en liten usynlig sperre, og igjen; jeg vet ikke hvor jeg skal begynne, men jeg vet at jeg før eller siden må gjøre det. Jo lenger tid som går, jo mer usikker blir jeg. Jo mer usikker jeg blir, jo mer apatisk og motvillig. Ingen god kombinasjon. Det blir fort til at ingenting føles viktig, særlig fordi jeg lever flere år fram i tid, og ikke i nuet. Jeg må bli flinkere til å gjør det. Jeg tror nemlig at jeg lett skuffer meg selv når jeg har så mange forventninger og krav som jeg enda ikke har innfridd. Folk sier alder bare er et tall. Jeg tenker det er så mye mer. Jeg tenker alderen definerer hvor jeg bør være i livet, og hva jeg bør ha oppnådd. Det handler kanskje litt om takknemlighet. Jeg lever nok mange måter litt for andre, og derfor må jeg vise at jeg duger. Hele tiden prøver jeg å tenke at det jeg gjør er bra nok, samtidig som jeg blir forstyrret av tankene om at jeg kunne gjort noe mer. Det er den samvittigheten som er tyngst med det hele!
Sett bort fra alt det jeg føler tynger meg og min dårlige samvittighet, så har jeg for første gang på flere år fått trent litt i ”gåsetegn”. Utenom de daglige powerwalksene mine, riktig nok. Ut fra eget initiativ ble jeg med mamma på hennes pilatestime, og etter det deltok vi på en yogaøkt sammen. 2,5 t med trening gjorde jammen kroppen støl (bla under rumpeballene og i armhulene!), men også fryktelig sterk og energifull. Ikke har leddene knekt etterpå heller, så det er tydelig at det hjalp å styrke opp og strekke ut litt. Jeg fikk til veldig mange av øvelsene. Merket jo selvfølgelig visse ubehag, men det er fordi jeg enda er litt tynn. Å ligge på rygg spesielt merkes veldig godt/vondt. Misunte litt de som hadde ekstra fett å ligge/sitte på. Haha. Dermed gir det meg en motivasjon til å bli bedre rustet kroppslig. Det er en sterk kropp jeg vil ha, ikke en tynn en. Uansett. Glad i kroppen eller ei. Det å vite at den fungerer er det som er fantastisk. Jeg kjenner jo hvor avhengig jeg er av den. Nå vet jeg dessuten at ikke alle knekkelydene kommer fra osteoporosen, og det gjør meg mildt sagt noe betrygget. Men. Ingen sovepute. Jeg jobber knallhardt og akter ikke si farvel til mitt aktive liv. Det er en viktig del av livsstilen min. Vurderer heretter å bli flinkere til å trene. Som i ”trening tilpasset hvordan jeg er på dette tidspunkt” Ikke for forbrenningens skyld, fitnesscenen og personlige rekorder altså, men for psyken, humøret, søvnen og energinivået sin skyld. For meg er det nyttige helsegevinster til tusen, og jeg elsker å kjenne at kroppen spiller på mitt lag!
