Jeg oppsøkte fastlegen min 11 Juli. Helt alene. Denne praten måtte foregå på tomannshånd. Gråtkvalt i stemmen fortalte jeg hva jeg hadde hørt og hva jeg hadde lest – og også at jeg endelig forstod. Forstod at han hadde rett. Han skjønte at jeg trengte tid, og var glad jeg til slutt gikk med på behandlingen. Som jeg droppet ut av sist, vel og merke. Nå var det bare ikke mer tid. Skjelettet er på sitt sterkeste mellom 25 og 30 år, og derfra går det dessverre nedover. Altså har jeg enda noen år på å bedre denne nokså håpløse situasjonen jeg har satt meg i. Jeg vet samtidig at det er riktig å gjennomføre en styrkende behandling, nettopp fordi jeg ikke greier å spise meg opp like fort. Jeg har på en måte svelget den overbevisningen om at jeg skal klare dette på null komma niks. Jeg trenger tid. Lenger tid enn jeg trodde. Bare tenk at jeg har brukt åtte år av livet mitt på denne driten. Mildt sagt. Nå klarer jeg ikke la det gå lenger, og skal jeg derfor i gang med å styrke skjelettet. Misforstå meg ikke; selv om behandling er en fin ting, så må jeg fremdeles jobbe med å komme opp i vekt. Man kan ikke leve det friske liv undervektig, så jeg trenger noen kilo ekstra for å kunne få den hverdagen jeg ønsker. Alt dette foregår naturligvis på hjemmebane. Faktisk er jeg litt gira. Jeg har hatt så mange søvnløse grinenetter at dere aner ikke. Uroet meg for kompresjonsbrudd (google it), spesielt. At jeg plutselig skal knekke sammen på jobb når jeg bærer en vare for en kunde, eller miste cm på høyden. Jeg mener. På tre år har jeg brukket begge skuldrene, og jeg merker fremdeles antydninger til de tidligere bruddene. Særlig om jeg strekker meg. For ikke å snakke om at jeg lett brister ribbein, får blåmerker og har mye vondt i leddene. Særlig ryggen. Det er kanskje den som uroer meg mest, for det er tross alt den jeg er 100% avhengig av. Samme hva jeg gjør. Jeg er faktisk såpass bekymret at jeg innbiller meg at jeg har vondt, og kjenner etter om jeg kan ha det i tide og utide. Jeg blir attpåtil skrekkslagen når jeg ser eldre folk med krumme rygger som knapt kommer seg fremover. Jeg er jo 23. Vel. Nå blir det bedre. Håper jeg. At innkallelsen er kommet gjør at jeg kan roe meg ned, og senke skuldrene noen hakk. Jeg føler meg noe lettere, ikke bokstavelig talt selvfølgelig. Dette har vært en bekymring siden vinterferien. To brudd måtte til før jeg skjønte realiteten. Det er litt sykt når jeg tenker på det.
Selv om jeg gledet meg til å få brevet, så gruet jeg meg litt også. Denne ventetiden skaper en sånn ambivalens. Skal/skal ikke? Vil det i det hele tatt gi effekt? På brevet sto det; ”undersøkelse/behandling dato” Men hva betød det? Jeg hadde mine bange anelser. Allikevel tok jeg telefonen fatt, frustrert og sint. Slik blir jeg ofte når jeg er usikker. Usikkerhet gjør meg til en stresset, utålmodig og lite tolerant person. Særlig ovenfor andre. Jeg må bli flinkere til å la usikkerheten forbli hos meg, og spesielt skjule den. Det er ikke en slik person jeg vil fremstå som. Foretrekker mye heller hun selvsikre og sterke jenta som jeg vet bor inni meg et sted. Uansett. Tilbake til telefonen. Jeg fikk svar. En eller annen kontordame tok telefonen, og jeg buste ut med alt jeg hadde inne. ”Jeg regner med at jeg ikke må gjennom alt det der” ”Jeg har verken tid, ork eller lyst” ”Jeg trives ikke sånn veldig godt på sykehus skjønner du” Og til slutt en trussel; ”Det ender bare med at jeg trekker meg hvis det blir for mye styr” Lite overraskende fikk jeg svarene jeg ikke håpet på. ”Nei, altså, det er prosedyre” ”Du må ta de undersøkelsene som skal til så vi vet om du er godkjent til å ta behandlingen” ”Bentetthet blir du innkalt til” ”At du gjorde det for to-tre år siden er ikke godt nok” Jeg vil helst ikke vite hvor ille ting ligger an. Men, nå. Nå må jeg gjennom samme greiene på nytt. Nye utvidede blodprøver, ny bentetthet, nye forvernssamtaler og nye vurderinger. Som fryktet. Det var jo akkurat alt dette styret som gjorde at jeg droppet ut av opplegget sist. Nå som han omsider har bestemt meg….
Er det rart jeg er litt irritert? Jeg mener faktisk det er sykehuset sin feil at jeg ikke tok i mot behandlingen sist, og derfor også at det er deres feil om ting nå har forverret seg. Jeg hadde jo fullført sist gang om det ikke var så mye stress. De burde lagt seg paddeflate, og bare funnet en dato KUN for behandlingen. Og det så fort som mulig. Men det skjer altså ikke. Jeg må holde ut med denne ambivalensen enda lenger. Av og til blir jeg sliten av meg selv. Heldigvis fikk jeg byttet lege. Han jeg hadde sist var så belærende og frekk. Greit nok at jeg har anoreksi, og blir tilbudt en behandling som er svindyr for staten, men jeg trenger da ikke få skyldfølelse i tillegg. Jeg trenger heller ikke få høre at bentettheten kan gjøre så jeg må ampurtere alt jeg har eller havner i rullestol ved fylte 25. Han presterte til og med å si at dersom beina mine var for skjøre så gikk det ikke an å sette på proteser. Han sammenlignet meg med en blomkål. Hallo. Blomkål. Greit at skremselspropaganda funker, men det der var bare for drøyt. Sannheten er vel det at jeg ikke greide ta han seriøst etter de uttalelsene. Faktisk greide jeg ikke ta behandlingen på alvor, heller. Dermed skulle det mye til før jeg klarte ta fastlegen seriøst omkring dette. Tro meg. Han har nevnt det hvert bidige legebesøk siden Desember 2013. Og først nå er jeg på gli. Ja visst koster det mye. Krefter, altså. Men. Jeg har rett og slett ikke noe valg. Jeg følte det var mitt valg den dagen legen sendte henvisningen, men det var inntil jeg skjønte at ting ikke skjer på mine premisser. Slik jeg ønsker er ikke alltid ensbetydende med slik det blir. Dessverre. Det handler om livet mitt dette her. Så…. Istedenfor å grine over hvilken situasjon jeg har satt meg i må jeg bare kvitte meg med dette sinnet og selvmedlidenheten min, og ta til takke med det jeg nå har blitt tilbudt.
Skulle dette gi positiv effekt lover jeg å være takknemlig! Kanskje.
