Det er mer enn 5 år siden pilleoverdosen. Hendelsen som den gang skulle tatt livet mitt. Jeg har prøvd å fortrenge minnene, men allikevel hender det at de oppsøker meg. Særlig om nettene, eller når jeg kjeder meg og er rastløs. Jeg tror det har noe med at jeg aldri fikk snakket ordentlig ut om det som hendte. Jeg bare skrev et blogginnlegg, og deretter var alt fint og flott. Men. Det var jo ikke det. Å seile videre er fint, men da må man også kvitte seg med unødig last før avreise. Jeg har opparbeidet mye av dette gjennom årene som syk. Og den tyngste? Fra tvangsinnleggelsen. Det er årevis siden, allikevel kan jeg fremdeles se for meg å våkne opp i sykesengen, kjenne den grufulle lukten og høre de skjærende skrikene. Jeg kan lukke øynene og se for meg at jeg går fremover i gangene på post 3 eller rasp. Jeg kan lukke øynene og kjenne jeg blir kvelt. Levende. Gåsungene omfavner kroppen min bare av tanken, og hjertet går opp i makspuls på få sekunder.
Da vi satt og så på tv kom det tilfeldigvis et innslag om døden, og vi kom raskt innpå pilleoverdosen. Mamma og jeg. Tidligere hadde jeg skiftet samtaletema, men denne gang. Denne gang satte jeg ord på det. Da jeg var på bunn, så jeg ingen utvei. Jeg klarte heller ikke å se at noen var glad i meg. Faktisk trodde jeg ingen ville dukket opp i begravelsen min eller skrevet så mye som et minneord på fb-veggen min. Anoreksien lurte meg til å tro dette. Den mente at jeg ikke fortjente å være elsket. Jeg skjønte tidlig at det var feil, men akkurat der og da følte jeg meg bare som en belastning. Belastning for alle rundt meg. Vel. Belastning eller ei. Jeg ble ikke født uten grunn. Det innså jeg kort tid etterpå, men allikevel. Det var da jeg seilte videre. Videre med bagasjen min. Alene. Så da satt vi her. 5 år og 2 mnd etter utskrivelsen. Det er flere spørsmål jeg har sittet inne med. Spørsmål jeg aldri turte å stille, men som jeg faktisk behøver å høre svaret på. Kun et av dem av betydning foreløpig.”Mamma, hva hadde skjedd om jeg hadde omkommet den gangen?” Ganske direkte, som vanlig. Hun ble stum et par sekunder, og svarte raskt. ”Jeg hadde aldri sluppet taket” – ”Du får ikke forsvinne” Og der. Der fikk jeg den. En morskjærlighet er ubetinget. Ikke at jeg tvilte, men jeg trengte bekreftelsen. Jeg var hennes første, og ikke nok med det; hennes jente. Hennes lille jente. Jeg fikk tårer i øynene da hun sa det. Akkurat som om samvittigheten stakk så hardt at jeg ville legge meg ned. Legge meg ned i fosterstilling og vente til alt var over. Hele veien har mamma sagt at jeg skal ta tiden til hjelp, og fokusere på å ha det bra. Bra og bra. Det kan bli for mye av det gode. Jeg tror ikke hun så hvordan ting skulle utarte seg. Ingen visste at det skulle ta sånn tid. Ingen visste at kroppen min skulle bli så skrøpelig. Ingen visste at jeg skulle sette framtiden på prøve. Kanskje valgte hun også å opprettholde freden framfor å sette i gang en krig? Mamma er altfor snill og sier gjerne det hun vet jeg foretrekker. Nemlig å leve komfortabelt uten å gå i klinsj med anoreksien. En bjørnetjenste uten like. Det funker dårlig. Dette har allerede tatt 8 år av livet mitt. Jeg må kjempe. Jeg må kjempe for meg selv, for alle rundt meg, og ikke minst, mamma. Hun kunne aldri godtatt å leve uten meg. På samme måte som jeg aldri kunne godtatt å leve uten henne. Vi kan krangle så busta fyker av og til, men er det en person jeg aldri er langsint på så er det mamma. Hennes største ønske skal definitivt gå i oppfynnelse, for med de følelsesladde ordene kan jeg ikke annet enn å bli supermotivert. Kanskje mer motivert enn noensinne. Så der. For første gang har jeg trolig innsett at det står noe uvurderlig viktig på spill. Vårt forhold er unikt. Det kan jeg aldri miste. Det kan jeg bare ikke.
