Jeg har utrolig mye tanker i hodet mitt. Dere aner ikke. Etter jeg ble syk har det vært et overflod av syke tanker, og selv om de friske også er der, så må jeg dessverre innrømme at de syke mange ganger dominerer. ”Så fin jeg er i den nye kjolen, eller ikke… jeg ser jo tjukk ut”. ”Så fint jeg ordnet opp (i hva som helst), men jeg burde gjort det før” Alltid snakker jeg meg selv ned. Når noe er bra, så er det dårlig i neste sekund. Jeg klarer liksom ikke å rose meg selv for det jeg får til. Det er nok noe av denne perfeksjonismen som slår inn fra tid til annen. Ikke like ille som for 5-6 år siden, men fremdeles tilstedeværende. Jeg tror det handler veldig mye om mine egne forventninger. Ofte har jeg en tendens til å sette minimumskravet langt høyere enn nødvendig, og jeg skal helst rekke alt samme dag og innenfor et gitt tidsrom. Akkurat sistnevnte er det noe tvang over. Det vet jeg. Der er det ”de syke” tankene som overtar handlingen. I det siste har jeg allikevel prøvd å unngå dem litt. Istedenfor å løpe rundt og stresse livet av meg, heller satt med ned med en fargebok, en lesebok eller et kryssordblad. Noen ganger har jeg satt meg ned uten noe, også. Da har jeg prøvd en såkalt mindfulnessterapi for meg selv. Vært tilstede i øyeblikket. Jeg har kjent på utålmodigheten og tankevirksomheten om hverandre. I noen minutter kan det være innmari tyngende, men straks det har gått en stund så er det akkurat som om tankene er borte. Jeg må plutselig ingenting, allikevel. Det kan vente. Ikke utsettes i det uendelige, men vente. Vente til jeg har lyst og energi til å gjøre det. Ja, for livet skal jo være lystbetont. Ikke bare bestå av hverdager man må rushe seg gjennom!
