Det gleder meg å se engasjementet deres. Wow – for en respons på det forrige innlegget. De siste dagene har ikke gjort så mye annet enn å besvare mailer, fordi jeg virkelig tar meg tid til å lese det dere skriver, samtidig som jeg tar meg god tid til å formulere hvert eneste svar. Herlighet så motivert jeg plutselig har blitt. Så mange som har opplevd det samme, og så mange som har blitt så godt som friske – og ikke minst; som har utdanning, mann og hus innen rekkevidde. Det vil jeg også ha. Men. Må bare oppklare en ting som mange misforsto, og som jeg ikke vil dere skal misforstå. Mente ikke behandling som i sykehusbehandling, dagavdeling eller innleggelse. Den slags vet (de fleste) at jeg aldri kommer til å godta etter hva jeg var i gjennom 2010/2011. Ikke at jeg har tid til det heller. Vil mye heller ha sosialt liv og jobb i hverdagen min. Fokus er for meg veldig viktig. Fokus på alt annet enn sykdom. Neida, så. Behandlingen jeg snakket om var rettet mot bentettheten. Jeg vet ikke så mye om den selv, og det står ikke så mye om det på internett, så derfor var jeg litt kjapp. Kort og greit er det for å stanse nedbrytingen av skjelettet – enten ved å ta piller (ukentilig/månedlig?) eller ved å ta en sprøyte (1 gang i året?). Pillene kan gi noe mer kvalmebivirkninger enn sprøyten, så jeg kommer til å gå for sistnevnte om jeg får mulighet. Dessuten er det mindre stress å gjennomføre noe 1 gang pr år enn hva det er å låse seg til et regime på piller. Ikke høres det særlig bra ut heller – for min del. Jeg har jo tross alt en litt stygg forhistorie der. Som mange av dere vet.
Deprimert er å ta litt hardt i, men at jeg har vært/er litt trist kan nok stemme. Anoreksi på åttende året er ikke akkurat en selvtillitsbombe. 24 år innen utgangen av 2016 er et bevis på at jeg blir eldre. Jeg har virkelig reflektert og veid positive sider mot negative. Hva er bra med sykdommen? Hva er dumt med sykdommen? Muligheter vs begrensninger, riktig nok. Det føles som tiden har tatt meg litt igjen, for jeg kjenner meg nå langt mer stresset og utålmodig enn tidligere. Hva forteller det meg? Jeg tror det er både og. Bra, fordi; Når jeg blir utålmodig så blir jeg også realistisk og fornuftig på en måte. Fordi jeg innser ting. Innser hva sykdommen gjør med meg. Innser at konsekvensene ikke er bra, og at jeg er redd for at livet en dag skal ta slutt. Sånn plutselig. Jeg blir derfor mer handlingslysten. Dumt, fordi; Jeg går på en måte inn i et skikkelig fightermodus og forventer å være frisk i morgen. Og når morgendagen kommer, og jeg ikke er frisk? Ja, det er en enorm skuffelse og påkjenning som ikke kan beskrives med ord en gang. Jeg blir bare nedstemt, smådeprimert og ekstremt humørsyk. ”Klarer du ikke det, liksom?” – ”Svake menneske!” Jeg vet å snakke meg selv ned. Det har det vært litt enten eller. Enten har jeg gjort en ordentlig innsats, eller så har jeg gitt fullstendig blaffen og havnet totalt på avveie hva angår rutiner. Endelig begynner ting å skje. Som jeg sikkert har skrevet tusen ganger tidligere. Forskjellen er bare at nå har jeg faktisk turt å vise tegn til endring. I praksis. Jeg handler med fornuft og tar mine skippertak – og jeg evner være tålmodig, fordi jeg vet at dette tar TID. Jeg jobber meg gradvis tilbake til rutiner og prøver igjen komme inn i gode mønstre. Det må til. Heldigvis med en forståelsesfull familie ved min side. Det trenger jeg i aller høyeste grad. Dette er til tider tøft. Den jenta jeg har vært de siste månedene er bare en liten bit av av meg. Hun har liksom manglet gnisten, livsgleden og energien. Og ja, det har definitivt påvirket psyken min!
Men; fordi det er sommer (og sol) må smilet lures frem, og fordi jeg har spennende ting i vente, så skylder jeg meg selv å være glad. I dag står det et stort smilefjes i almanakken. Jeg sier bare; feriepenger og ***! Forteller mer siden…
