Jeg svelger stoltheten min her og nå og innrømmer i dag en ting. En viktig ting. Etter at jeg falt på isen og brakk armen for andre gang har jeg blitt livredd. Ikke redd som i ”redd for å leve” men redd som i ”redd for hva fremtiden bringer” – og om kroppen holder mål. Ikke med tanke på unngå organsvikt, men med tanke på osteoporosen. At jeg kan knekke sammen. Bokstavelig talt. Ja, det stemmer. Endelig har det slått meg hvor skummelt dette er. Jeg har med vilje måtte skremme meg selv for å forstå alvoret i situasjonen. Lest mange skrekkhistorier. Jeg gråter meg mange ganger i søvn og går daglig med bekymringer og stress bare fordi jeg er redd og forbannet. Forbannet på meg selv. Hvordan kunne jeg la dette gå så langt? Kompresjonsbrudd, nedkortet høyde eller rullestol. Det kan bli resultatet om dette vedvarer. Skal jeg være redd for å løfte enkle ting, bøye meg, falle eller trene feil. Hjelp. Det passer ikke inn i min aktive hverdag. Misforstå meg rett. Kroppen funker fint foreløpig. Men hva vil det si egentlig? Jeg vil ikke leve på lykke og fromme. Fem år med osteoporose og syv-åtte år uten menstruasjon er virkelig ikke til til å spøke med. Tross at jeg ikke lenger er supertynn, så er skjelettet virkelig i dårlig forfatning. Det kan jeg høre til og med. Etter mye internettsøking og personlige samtaler har jeg endelig skjønt det. For ikke å snakke om alle vondter jeg har i ryggen. Uff. Sikkert mye innbilning, men uansett. Ryggen er ikke som den skulle vært ved fylte 23 år, og det. Det er et tydelig advarsel. Et advarsel jeg må ta seriøst. Takk, på en måte. Kanskje er det ikke for sent. For sent å bli kvitt undervekten. Jeg har begynt. Begynt på økninger. Innsett at jeg skal noen kilo opp. Bli feitere. Uten vektkrav, selvsagt. Lettvinte løsninger må til. Lite volum og mye kalorier. Faktisk jobber jeg beinhardt for det. Jeg ber ikke om en kropp jeg vil like eller trives med, eller som skal se fin ut fra mitt ståsted. Ei heller som jeg skal unngå å tildekke, ta bilder av eller vise fram i bikini på stranden. Jeg ber bare om at den fungerer fram til jeg blir gammegammel. Dere vet hva jeg mener. Målsetningen er ikke lenger 50 år, men godt opp mot 90. Det sier litt om hvor motivert jeg er til denne friskhetgreia nå….
