Heller søt enn pen

Jeg får ofte høre at jeg er søt, og faktisk tror jeg det er et av de fineste komplimentene jeg får. Ikke søt som i en liten barnslig marengstopp med rosa kjole, men søt for hvordan jeg er. Personligheten min. At jeg er sjarmerende, blid og generelt sprer glede til alle rundt meg. At jeg er snill, optimistisk og positiv. Det er hvorfor folk kaller meg søt. Slik er jeg som person. Jeg anstrenger meg ikke for å smile litt ekstra, motivere andre eller skape god stemning rundt meg. Det skjer bare, og det er viktig at andre også oppfatter meg slik. At andre trives i mitt selskap, og at jeg føler meg til nytte. Faktisk er det helt avgjørende for selvfølelsen min at jeg blir oppfattet slik jeg ønsker. I alle fall av de fleste. Jeg kan selvfølgelig også få høre at jeg er pen, men tro det eller ei. Det er ikke et ord jeg tar til meg. Pen får jeg høre i situasjoner der jeg føler meg minst naturlig. Der jeg har brukt mye tid på at sminken skal sitte bra, at klærne skal passe sammen og at håret er ordnet. På utseendet med andre ord. I motsetning til andre jenter har jeg aldri vært ute etter å fjolle meg opp for å spille på gutters interesse, eller samfunnets interesse generelt. Hadde jeg blitt kalt sexy hadde jeg løpt min vei. Det er ikke min stil, og det vil det aldri bli. Jeg vil være meg, og jeg vil bli likt for den jeg er. Selv i joggebuksa, med turba på hode og rene vipper. Det er da jeg føler meg søtest, og det er da jeg vil høre det. Nettopp fordi det er da det betyr noe. 

 

Så rynker du kanskje på nesa når du er ferdig med avsnittet, og det forstår jeg godt. Jeg har jo på mange måter utviklet en spiseforstyrrelse også med tanke på det kroppspress og det jeg føler samfunnet forventer av meg. At jeg skal se bra ut. At jeg skal føle meg bra. Komplimenter burde vel bety noe da? Ja, jeg føler meg bra med sminke og stylet hår. Ja, jeg liker å kle meg fint, og ja, jeg trives i høye heler en gang i ny og ne. Jeg vil andre skal se det, men jeg vil ikke høre det. Ikke fordi jeg ikke klarer ta til meg komplimenter, men fordi jeg føler komplimenter som spiller på utseendet ikke blir riktig. Ikke for meg. Ikke fra andre. Som jeg sa; heller søt enn pen. Heller det indre framfor det ytre. For mitt ytre, hva er vel det? Misforstå meg rett. Er ikke deprimert eller noe, og har heller ikke verdens dårligste selvfølelse, men. Det er et men der. Jeg kan stå timevis foran speilet og si alt det pene jeg burde se, men allikevel ikke tro på eller ta innover et eneste ord. Bekreftelsene blir liksom aldri nok. Slik er det bare, og det er fordi; Det største presset jeg innehar med tanke på utseendet kommer nemlig fra meg selv, og så lenge jeg ikke evner å skryte av annet enn prestasjonene mine, så blir det deretter…

 

0 kommentarer

Siste innlegg