I fjor skrev jeg et innlegg. Eller; jeg skrev mange innlegg. Noen ble postet, andre ikke. Spesielt er det et som jeg brukte flere timer på. Til å synse. Til å forklare. Til å forsvare. Den gang gjorde det vondt. Det smertet meg inn i sjelen å tenke på at jeg skulle kvitte meg med det kjæreste jeg eier. Babyen min, som jeg sier. Klara, som hun heter. Jeg kom etter mye om og men fram til at jeg ikke greide å selge henne. Jeg fikk et par henvendelser, og etter første telefonsamtale gråt jeg. Jeg gråt så tårene stod ut, og fossen stoppet ikke før neste dag. Heldigvis kansellerte kjøper avtalen. Jeg tror det var skjebnen. Klara er nemlig svært spesiell. Vi har hatt så mange fine år sammen. Hun var drivkraften min. Det eneste målet jeg hadde med å overleve sykehustilværelsen. Ja, faktisk til å overleve i det hele tatt. Jeg vil aldri angre på at jeg kjøpte henne. Ingenting kan ta fra meg mestringsfølelsen jeg følte da jeg underskrev kontrakten, og omsider fikk henne. Ingenting.  Men nå. Nå er det gått 4 år. Det synes jeg er helt fornuftig med tanke på verditap, spesielt. Dessuten vil jeg ha noe mer praktisk, og det av flere grunner. Største årsaken er at jeg blir eldre. Cabriolet er ikke like stas. Jeg verdsetter heller litt ekstra matvareposeplass. Begynner å bli gammel nå, vet dere. Etter fire måneder med annonser i fjor skjønte jeg hvordan ting var, så derfor gadd jeg ikke engang prøve i år. Det ville bare vært bortkastede tusenlapper. Markedet for bruktbiler er meget begrenset, og siden jeg allikevel måtte ha en bil tilgjengelig (vet aldri hvilke 2 ganger bussen går pr time), så anbefalte pappa meg innbytte. Heller ta et større tap, og betale et mellomlegg for å få det som jeg aller helst ville ha/trengte. Beetle er gjerne en bil som henvender seg til en kjøpegruppe, typ jenter 18-20 år, der mulig økonomien er litt begrenset etter russetid og diverse. Også er det jo ikke sikkert mange i den alder trenger bil, eller vil prioritere å bruke pengene på det. Jeg fant derfor ut at jeg skulle kontakte en rekke bilfirmaer og holde av en hel dag. Pappa-Madelén-dag. Koselig. Vel. Vi rakk ikke mer enn et par takseringer og prøvekjøringer, men det holdt. I motsetning til forrige gang er jeg nå mye mer erfaren og kompetent, og jeg vet hva jeg ser etter. På ordentlig. Det var jeg som førte samtalen, stilte spørsmål og svarte. Jeg liker å ha peiling på det jeg snakker om. Jeg leser og ser alle slags tester, blader og programmer jeg kommer over. Top Gear er en av mine favoritter på skjermen. En dag er Lamborghinien innen rekkevidde. Det er jeg sikker på. Biler interesserer meg nemlig ekstremt. Så med selvtilliten i boks var pappa med som en hjelpende hånd. Ganske til forskjell fra sist. Utrolig herlig å føle seg så voksen og ansvarsfull må jeg si, og ikke minst; at andre ser meg på den måten. Nå har jeg sett det jeg vil se, og jeg har eliminert bort det jeg kan. Kriteriene mine var at den skulle være minimum 2012-modell, ha bensinmotor, ikke gått mer enn 50 000 og også være med manuelt gir. På forhånd var jeg litt sånn Volkswagen, Audi, BMW eller Peugeot. Helst Porsche Panamera, haha. Men; jeg gadd ikke ta opp lån akkurat heller. Pappa har hele tiden nevnt Golf. Det gjorde han også da jeg kjøpte Beetle’en for 4 år siden. Og pappa; han er en klok mann! En av de jeg stoler mest på her i verden. Ingen tvil om at han skulle ha medbestemmelsesretten, tross at det var min investering…

Personlig har jeg alltid hatet Golf. Det er noe med utseendet som aldri har tiltalt meg. Overtalt blir jeg sjelden, men nå…. Nå har det store skjedd. De siste månedene har jeg sett på nettopp Golf, og det var også denne bilen jeg sa til selger at jeg ville kjøpe. 2013-modellen er super. Sammenlignet med de foregående modellene er 7-serien helt rå. Designet er helt nytt, og dessuten medfølger en masse ekstra utstyr og finesser. Ting jeg trenger, og ting jeg ikke visste jeg trengte. Bilen er fjellstø på veien. Dessuten har den dab+, så jeg er sikret når FM-nettet slukker i 2017. Og det største plusset; den har god plass. Ekstremt god plass, mener jeg. Jeg kan like gjerne reise på fjelltur som på handletur til Ikea, og jeg kan uten problemer frakte familien hit eller dit. Og vinteren vil trolig bli noe enklere med tanke på isskraping, og jeg får lett en raskt oppvarmet bil. Cabriolet var helt klart et stor minus der. Mulig jeg vil savne den til sommeren. Eller ikke? Jeg brukte den maks 2 ganger i fjor. Det var kun det første året jeg hadde den nede daglig, så å si. Deretter var det liksom litt ”over” om man kan si det slik. Jeg kommer trolig langt med klimaanlegg. Sånn jeg ser det har denne bilen så mange flere muligheter enn Beetle. Det er trolig på grunn av årgangen, og ikke på grunn av navnet. Nye beetle kan helt klart måle seg med denne, men akkurat nå så er jeg litt ferdig med beetle. Det var min førstegangsbil, og jeg tror det blir med det. Nå må jeg videre. Jeg må ha en bil. Ikke bare et transportleketøy. Golf er derfor helt ypperlig. Kostbar, men verdt det. Slipper heldigvis å ta opp lån, også denne gangen. Oppsparte midler hele veien. Jeg bruker knapt penger. Kjøper kun gaver. For meg er det viktigere å ha den bilen jeg helst vil ha, framfor kleskjøp hver måned eller festing hver helg. Så skal det sies at det er veldig mange golfer ute og går, så for meg måtte den selvsagt være unik. Denne også. Sort farge derfor helt utenkelig. Å vaske bil hver uke frister lite. Er heller særlig keen på å ha en bil som ser ut som ”hva som helst”. Da jeg ble presentert for sølvmetallic var jeg frelst. Rettere sagt forelsket. Denne gangen skulle jeg allikevel ikke la forelskelsen ta meg, så jeg ville gjøre nok forarbeid. Jeg stilte en rekke spørsmål, sjekket bilen opp og ned og testkjørte den skikkelig. Ingen feil. Ingen mangler. Helt perfekt. Hvordan er det mulig? Jeg følte valget var tatt, men dro allikevel videre. Flere alternativer. Ingen så bra. Ingen så perfekte. Ingen som føltes som ”meg”. Ingen som gav meg den rette følelsen. Pappa mente jeg måtte ta meg tid til å tenke, men hvorfor skulle jeg det? Jeg ringte dagen etter og avtalte tid for å signere kjøpet. Denne måtte jeg bare sikre meg…

Det er ingen andre enn mamma, pappa og Aleksander (pluss en venninne og en kollega) som har visst om planene mine. I fjor dummet jeg meg nemlig litt ut. Jeg publiserte statusoppdatering og delte finnannonsen på facebook, og det gjorde til at folk spurte. Også i ettertid. Selv den dag i dag. Hvorfor har du enda den bilen? Fikk du ikke solgt? Hvor mye prøvde du å få for den? Hva ville folk gi? Spørsmålene var mange. Jeg skjønner at jeg graver min egen grav og bare gjør ting vondt verre når jeg i forkant av en avgjørelse informerer for mange folk. Det er kanskje like greit at jeg har ventet med å fortelle om prosessen, slik at jeg faktisk kan slippe dumme unnskyldninger og en masse forklaringer. Det er jeg mester på, tross at jeg hater det.

Jeg har levd på rosa skyer og lykkerus i flere uker. Kontrakten ble undertegnet 3 mai, kontoen ruinert på Onsdag, og kl 11:57 skal jeg omsider rusle ned og hente min Oscar. Det blir rart, men også befriende. Satser på noe kjøring de neste dagene, men først og fremst er det Vervenfestivalen som gjelder denne helgen. Bensinforbruket skal nok få nå sine høyder til uken. Jeg har jo tross alt enda en ferieuke. Klara forsvant på Lørdag. Som for så vidt ikke ble et innbytte, allikevel. Jeg hadde en viss periode på meg etter kontraktundertegnelsen. Min kloke lillebror fant seg nemlig ikke i at jeg ”gav henne bort” på den måten, og bidro derfor til et et privatsalg med noe bedre fortjeneste. Ettersom jeg var klar på hva jeg ville, og valget var tatt, så ville jeg naturligvis holdes utenfor salgsprosessen. Jeg følte meg trygg på det, og dessuten kunne det ikke bli noe dårligere resultat enn hva jeg allerede hadde blitt tilbudt. Så hei. Måtte derfor sette over en skikkelig belønning til supergutta. Det fortjente de. At Klara nå er borte – ja, det er rart som sagt. Føler hun forfølger meg litt. Jeg ser plutselig beetle’s kjørende eller parkert overalt. Herregud, hva er det jeg har gjort egentlig? Det er hva jeg tenker. Men, på en annen side. Jeg vet det er riktig. Hun har fått et nytt hjem, og jeg er overbevist om at de nye eierne behandler henne bra. Det merket jeg på dem – og det føles befriende. Dessuten. Med tiden vil alt gå seg til. Dette er min måte å vokse på. Min måte å ta stegene mot et friskere liv. Jeg er allerede forelsket. Kjære Oscar, velkommen skal du være!