Med trening i blodet

Det er flere år siden jeg la løpingen på hylla. Med tungt hjerte. Et sted sa det stopp. Et sted orket jeg ikke mer. Hjernen hadde lyst. Hjernen hadde behov. Kroppen sviktet. De to tingene som må samsvare samsvarte ikke lenger. Akkurat det er verdens vondeste følelse. Jeg husker så godt jeg sto med mine blodige klær, melkesyresmak i kjeften og tårer langt nedover kinnene. Det var så vondt. Jeg kunne jo ikke gi meg. Samvittigheten var ikke til å holde ut. Det samme kan man si om smertene. Jeg klarte ikke å rykke føttene fremover. Hjertet holdt på å hoppe ut. Så sliten var jeg. Så svimmel var jeg. Helt ferdig, rett og slett. Hvordan jeg på et mirakuløst vis kom meg hjem husker jeg ikke. Jeg husker bare glimt av turen. Og jeg husker dagen etterpå. Hvordan jeg måtte kjempe mot mine indre krefter. Energien hadde jeg, men også fornuften. Jeg var livredd for å begi meg ut på joggetur. Livredd for å falle om og dø. Istedenfor kalkulerte jeg meg fram til hvor mange kalorier turen utgjorde, og trakk dette fra maten. Jeg sluttet tross opplevelsen ikke å gå turer. Noen uker senere kom vi i kontakt med BUPA. De var meget klare på det: ingen trening! Ikke så mye som en gåtur, en gang. Det var som om dette satte en skikkelig trigger i meg. Akkurat som om jeg ikke ble redd for å løpe eller jogge lenger, og gjerne skulle bedrive den slags nå som jeg ikke fikk lov. Jeg benyttet alle muligheter. En tur på do var 5 minutters sprint. Når mamma var i dusjen løp jeg raskt opp og ned bakken utenfor. Satt jeg i sofaen hadde jeg på pledd slik at ingen så at jeg bedrev styrketrening og holdt beina strake i x antall minutter. Og sånn gikk det. Jeg brukte alle muligheter jeg så, og jeg raste nedover….

 

Om nettene drømmer jeg fremdeles om trening. Ikke om det tvangsmessige, men om gleden. Om friheten. At kroppen spiller på lag, og hvor godt det er å bevege seg. Hvor godt det er å pushe seg selv, kjenne melkesyren, blodsmaken og ikke minst; tilfredsstillelsen etterpå. Ikke bare samvittigheten psykisk. Følelsen av å legge seg ned svett, andpusten og mørbanka – det er hva jeg savner. Disse gåturene. De er fine de. Jeg trenger å bevege kroppen, og kjenne den friske luften. Men; det blir med det. Pluss litt styrketrening for å opprettholde musklaturen. Lite, men nok. Jeg kan løpe, og jeg har overraskende bra kondisjon (til såpass undervektig å være), men jeg gjør det ikke. Jeg tør ikke med tanke på hvordan kroppen kan respondere, og jeg ser heller ikke vitsen når jeg vet hvor tvangsbetont og ikke minst unødvendig det vil føles. Jeg skal jo ikke ned i vekt akkurat. Det er noe som heter at man må ofre noe for å oppnå noe. Ingenting kommer gratis. Skal jeg komme tilbake til ordentlig trening må jeg ofre sykdommen. Jeg må ofre et liv med anoreksi og ta de kamper som må til for å bygge en sterk kropp. Det er enten eller!

0 kommentarer

Siste innlegg