Misunnelsen jeg aldri forstod..

På ungdomsskolen var det en jente som unngikk meg. Bestandig. Vi gikk i samme klasse, og selv om jeg hilste, så fikk jeg aldri noe ”hei” tilbake. En dag tok jeg mot til meg selv. Jeg gikk bort til jenta og konfronterte henne. Istedenfor å benekte, slik jeg egentlig håpet hun skulle, svarte hun. Ordene bet seg fast i meg. Fire saftige gloser jeg aldri siden har glemt. ”Jeg liker deg ikke”. Som det skar i sjelen. Var det faktisk noen som ikke likte meg? Hvordan var det mulig? Hva kunne jeg gjøre?

 

Dette var på slutten av skoledagen, så jeg dro hjem nokså tankefull. Betongansiktet beholdt jeg. Ikke en tåre å se. Senere samme dag hastet jeg til byen. Jeg spanderte på meg det ene og det andre, og tusenlappene fløy nærmest ut av lommeboka. Uten at jeg egentlig så noe behov, men hva så? God nok klesstil, check. 1 steg på veien. Dagen etter sørget jeg for å gni merkene inn i trynet på henne. Reaksjon? Nei. Og dere kan tro det provoserte meg. Jeg måtte virkelig gjøre alt for å få denne ene jenta til å like meg. En person. Galskap. Så hvor gikk veien videre? Jo. I løpet av uken tilbakela jeg flere mil under joggeskoene, til sammen over 25 svette timer. Jeg satt oppe til langt på morgenkvisten for å rekke leksene. Jeg kuttet sukker tvert, og gikk inn i en slags typ veganerkost. Problemet var bare det at jeg ikke likte grønnsaker. Mange vil nå tro at dette fortsetter. Det gjorde ikke det… da. Jeg merket fort at både lommebok, humør og selvfølelse var på bånn, og den gang greide jeg ikke å ha det slik. Jeg fant fram kraften i meg selv og valgte faktisk gi f i hele jenta. Hun var ikke verdt mine penger, min tid og min oppmerksomhet. Det gikk noen uker før jeg innså det, riktig nok. Det skumle derimot var det at jeg hadde fått forsmaken på et eller annet. Et eller annet sykt. Det var ikke denne jenta, men det var meg. Det var nå jeg som ikke likte meg selv. Jeg tenkte selv at jeg ikke var ikke god nok på skolen, spiste bra nok eller trente nok. Det hadde ingenting med det fysiske og utseende å gjøre. Helsesøster hadde fortalt meg at jeg lå noen kilo lavere i forhold til det jeg skulle/burde høydemessig. Altså; at jeg var for tynn. Utseendet var derfor ikke noe problem i første omgang. Det som derimot spilte inn her var følelsene. Følelsene og den gode samvittigheten. At jeg hver dag kunne legge meg med et smil og vite at jeg hadde mestret dagen. Jeg la meg med dette smilet i flere uker, og forventet at det var der så lenge jeg presterte tilstrekkelig. Et sted forsvant det. 6’eren var ikke nok. Det var for mye mat, og for lite trening. Nå begynte jeg også å se en kropp jeg ikke likte, også. En kropp som var for stor. Og derfra vet dere hvordan det gikk…..

 

Da jeg ble tvangsinnlagt i 2010 var jeg alt annet enn fornøyd. Jeg bar så mye skam, hat, redsel og frustrasjon. Følelsene var helt ute av kontroll. Det var ikke før jeg startet offentlig med blogg at jeg fikk litt mer ”bakkekontakt”. Det var også da jeg fikk støtten jeg hele veien hadde trengt, men aldri turt be om. Deriblandt også et av mange brev. Et langt brev. Fra hun som ikke likte meg. Ingen sure miner eller hat den dag i dag – det skal sies. Jeg publiserer innlegget med tillatelse, tross at vi ikke har hatt kontakt siden dette brevet. Det er over 5 år siden, men jeg husker det enda. Uten å bla tilbake. Hun forklarte meg om sin egen situasjon og hvor usikker hun var, og det var greit nok. Det forstod jeg. Slik var jo jeg også på en ny ungdomsskole der jeg knapt kjente tre-fire stykker. Dette derimot var ikke hvordan hun så på meg. I hennes øyne var jeg en selvsikker jente. En jente som var ”for bra” og som misunte. Jeg skal innrømme at næringsdrikken var på vei opp da jeg leste hva hun skrev. Hennes sannhet stemte overhodet ikke overens med min sannhet, men det gjør meg vondt å vite at hun oppfattet meg slik og at jeg istedenfor å ”ta signalene” heller provoserte henne ytterligere. Prøvde å være enda bedre. I teorien sparket jeg på en som lå nede, og det får meg til å føle meg som verdens verste person skal jeg være ærlig. Så er det en annen side av saken. Jeg unngikk henne ikke. Jeg oppsøkte henne, tok kontakt og spurte. Hun gav meg et halvveis svar, og jeg tolket det på min måte. Kanskje burde jeg prøvd hardere? Jeg vet ikke. Jeg var jo en uerfaren ungdom – til mitt forsvar. Samtidig vet jeg ikke om andre ungdommer hadde tolket ordene ”jeg liker deg” som ”jeg misunner deg”. Det er jo to vidt forskjellige ordfraser spør du meg. Men altså; slikt skjer hver dag. Mange føler seg mobbet og utfryst, kanskje uten grunn. Hjernen vår har nemlig en tendens til å vri den ene om til det andre. Av ulike grunner. Og hva gjør vi? Jo, vi godtar det. Vi tenker at sånn er det, og lar det påvirke oss negativt. Istedenfor å oppsøke ”problemet” og finne hele sannheten. Selvsagt skal man ikke grave i noe som er vondt om det gjør vondere, men noen ganger kan allikevel det å gå ”den tøffe veien” åpne opp for noe bedre. En bedre hverdag. Et bedre sinn. Litt som på samme måte med denne sykdommen. Uten at jeg skal skifte spor der. Nei. Jeg skal på ingen måte forsvare noe eller noen, for jeg vet at ting overhodet ikke er enkelt bestandig. Jeg snakker bare litt generelt, fordi jeg mener det er viktig at hver og en av oss våger være litt tøffe og gi litt mer f i problemene. Vår indre styrke er nemlig uvurderlig, men kun hvis vi bruker den riktig. Det har jeg defintivt lært!

 

0 kommentarer

Siste innlegg