Jeg har aldri levd i skam over min ekstreme kresenhet, men jeg har heller aldri vært stolt over den. Tross det så har det vært umulig å komme unna. Mat er et tema som går igjen flere ganger daglig, og det finnes ikke tall på unnskyldninger jeg har brukt for å slippe unna tilstelninger og måltider. Ei heller for hvor mange måltider jeg har skippet fordi jeg ikke likte det ene eller andre. På barneskolen var det standard å kaste skolematen, på SFO fikk jeg tørre knekkebrød på bestilling og hjemme hos venninner stod jeg alltid over middagen som ble servert (med unntak av fredagstacoen til min bestevenninnes far). Ellers; ”Jeg venter til jeg kommer hjem, jeg”. Frokost spiste jeg for første gang i åttende klasse – i håp om å prestere bedre på trening og i gymtimene. Havregrøt kokt på vann – uten kanel og sukker. Smoothie med rå eggeplomme etter skolen. Dette var like før ortoreksien bet seg fast. Første gang jeg spiste brød, som i ”spise” var da jeg ble tvunget av BUPA i en alder av 17 år. Måtte være uten frø, selvsagt. Takler dem ikke. Grønnsaker har jeg aldri likt. Med unntak av rå gulrøtter. På knekkebrødene var det kun spekeskinke. Til nød andre skinkepålegg. Tålte ikke melk, og drakk juice kun hvis den var iblandet vann, da magen min fikk totalt sjokk av syren. I bursdagsselskaper ventet jeg til de andre var gått fra bordet før jeg turte å ta til meg pølser I SERVIETT eller pizza UTEN FYLL. Jeg holdt meg helst til gele, men tok gjerne en neve chilinøtter hvis det var en sofa å hive fra seg nøttene i. Og om det var en eller annen kake så gikk det fint å ta av topplokket og klemme kakemassen inn i servietten. Hvis jeg ble invitert ut, som feks på Mc Donalds stod jeg over. Det nærmeste du kom restaurant med meg var wienertoast på gatekjøkken. Det var hvertfall pinlig i heimkunnskapen, for det eneste jeg smakte på der var en fruktsalat og litt eplemost. Men, de andre vente seg til det. Etter fire-fem ganger ble jeg ikke spurt om å smake en gang. Noe som dempet stresset i meg betraktelig. Hvorfor jeg alltid har vært og enda er ekstremt kresen er vanskelig å si, og egentlig er det ingen grunn for det heller. Mamma og pappa kunne ikke gjort noe annerledes. Jeg har alltid blitt introdusert for mat og hatt muligheten til å smake på det jeg ville. Jeg har bare ikke hatt lyst. Bare ikke vært fristet. Ikke sett noe vits eller glede med det. Ofte fordi jeg ikke likte at andre så jeg spiste, ble kvalm eller kastet opp ufrivillig. Sistnevnte skjedde/skjer dessverre altfor ofte. Når noe ikke lukter ”godt nok”, ”ser bra nok ut” eller er ”ekkelt i konsistens” så bør jeg definitivt skygge banen. Ta for eksempel banan eller tomat. Det går ikke å få ned. Konsistensen gjør meg mer dårlig enn smaken. For ikke å snakke om lukter. Det er et langt kapittel. Venninnen min på barneskolen trodde jeg unngikk henne fordi vi aldri satt sammen i lunsjen. Jeg turte jo ikke å si at jeg ikke taklet lukten av leverpostei, så jeg gjemte meg heller på do i storefri. Da hadde jeg liksom en grunn ettersom jeg ikke var ”til stede” i klasserommet. Og da jeg var innlagt trodde de kun det var anoreksien som snakket (selv når jeg ikke ville ha salaten), så da nyttet ingen overbevisninger og jeg endte som sagt opp med et magesår (av og svelge nøtter) og deretter næringsdrikker. Like greit. Ikke noe vits i å krige med de høyere makter. Omsider har jeg allikevel trosset meg selv litt. Riktig nok har jeg hatt mange hindre på veien. Intoleranser, allergier og en langt mer irritabel tarm har blitt svar på mitt sykehusopphold og ensformige kosthold, men til gjengjeld har jeg lært meg å like enkelte fiskeslag, soyamelk, brokkoli, smøreost og 4-kornblanding. Pluss et par single sukkerholdige sjokolader, faktisk. Og det på intet mindre enn 5 år. Folk som leser dette jubler kanskje ikke over min fremgang, og det er greit. Å bruke ordet fremgang er kanskje feil for andre, men ikke for meg. Jeg har alltid vært jenta som ikke spiser det hun får servert, og som med 110% sannhet kan ramse opp flere ting hun ikke liker framfor ting hun liker….
Det gleder meg derfor å si en ting. Gleder på den måten at jeg føler lettelse. Med tanke på at det er noe håndfast i det jeg forteller – og kanskje derfor tør jeg poste dette innlegget, også. Å være kresen er ikke bare en greie der man bestemmer seg for at man ikke liker ting. Det bugner i noe mer. Senest i går på tv omtalte de en ny ”spiseforstyrrelse”, Selective Eating Disorder (SED). Jeg googlet og fant et lite intervju om den her. Det går ganske enkelt ut på at enkelte personer kun greier å spise et bestemt utvalg matvarer, rett og slett fordi en fysisk eller psykisk får reaksjoner så fort en dytter i seg ting kroppen (og hodet) ikke kan hanskes med. Folk kan si hva de vil, men man kan ikke tvinge noen til å like noe. Det er ikke slik at man kan spise noe x antall ganger, også liker man det plutselig. Jeg forstår at dette er individuelt. Snakker man om en anoreksi eller ortoreksi så vil en dra fram angsten, og det er selvsagt naturlig hvis en likte det før en ble syk. Selvfølgelig er det ”skumle” ting jeg ikke spiser nå som jeg likte før jeg ble syk. Men akkurat det er uvesentlig nå. Dette går ikke på den slags angst. Dette er noe annet, og jeg må innrømme at denne problematikken virkelig fanget meg. I den grad at jeg begynte å undre. Undre omkring min kresenhet og turbulente matforhold. Ting må jo ha en naturlig forklaring? Må det ikke? Jeg som hele livet har vært så kresen har kanskje hele tiden vært spiseforstyrret (men ikke i samme omfang som nå)? For å bruke litt store ord. Uten å påstå noe. Det er bare det at jeg tidligere hadde vent meg til det, og hele tiden fant fram til løsninger som har gjorde det enkelt for meg å komme gjennom hverdagen. Jeg har aldri klaget eller lagt det matmessige fram som et problem, og jeg har heller aldri fremstått som en ”’trengende” eller uselvstendig person ovenfor andre. Folk lærte seg bare til at jeg var ”hun kresne”, og det var liksom ikke noe å gjøre noe med. Istedenfor at jeg måtte si nei takk unnlot de heller å invitere meg med på diverse. Den dag i dag er det litt sårt å tenke på. Jeg vet hvor mye jeg har forsaket med tanke på at jeg alltid virket så reservert og lite villig. Ja, for det ble jeg jo når jeg løy og serverte disse unnskyldningene mine gang på gang. Folk måtte jo gjennomskue det til slutt…
Fremover er det ikke godt å si, men jeg kan konkludere med at jeg overhodet ikke skal bli altetende, og at restaurantbesøk ikke er innenfor min radar. Den gourmetmiddagen tar jeg heller hjemme. Den dag jeg tør, riktig nok. Jeg mener… Hvorfor manne meg opp til å spise en restaurantbiff når jeg aldri har likt saus, poteter eller grønnsaksgarnityr, liksom? Nei. Jeg skal ha måltider og rutiner som virker for meg. En biff med pasta/ris og stekt ananas for eksempel. Jeg må gjøre som før anoreksien, og spise det jeg likte da (og i teorien liker) slik at jeg igjen får et ”kosthold” jeg kan leve med (overleve på) – uten at jeg brekker meg eller føler smakssansene vrir seg i smerte. Samt at jeg må ta hensyn til alle disse intoleransene/allergiene som har oppstått. Hvem vet…. Kanskje blir det litt færre kreattive unnskyldninger med tiden? Vel. Det er ingen lett sak, men det finnes ingen vei utenom. Kan det ikke være ”litt av alt” så må det heller være ”mye av litt”. Mye av det lille jeg liker…. likte.
