Tiden vil vise…

Det trenger ikke være 14 Februar for at jeg skal kjenne på singeltilværelsen. Nei. Den kan jeg like gjerne kjenne på en (sikkert flere) av de 364 kalenderdagene. Å være singel er kjipt, men på en måte noe jeg har lært å leve ”som”. Ja, for jeg har jo aldri hatt kjæreste, jeg. Ikke vært på date en gang. På barneskolen var jeg det man kaller småforelsket og jeg lot meg fascinere av guttene, mens på ungdomsskolen hadde jeg nesten hjertet litt utenpå til tider. Det er vel det man kaller betatt, tror jeg? Vet ikke. Har ikke kjent det slik siden eller oppdaget noen aktuelle kandidater i ettertid, for den sags skyld. Med unntak av tidlig videregående. Alle så det. Alle utenom meg. Og da jeg så det – da var det for sent. Vel. Uansett hadde det nok ikke vært han og meg nå. Vi var så unge den gang. Ante ikke hva forhold innebar. Om jeg angrer? Både ja, og nei. Men tro meg; tiden ble brukt opp, den. På skole, jobb, trening og sunnhetsregimet mitt. Meg, meg, meg. Frøken perfekt – hun skulle jeg være. 24/7. Etter jeg ble syk havnet nok kjæresteprioriteringen bakerst vil jeg tro. Men. En positiv ting skal allikevel sies. Jeg finner heller en person jeg kan se for meg resten av livet mitt med (skremmende å si) enn en jeg kan være sammen med for en liten periode. Bare for å ha en kjæreste. Det må være seriøst. Jeg er såpass gammel nå. Altså; med tanke på kjærlighetslivet. Nå er det livspartneren min jeg vil ha. Han jeg skal gifte meg med. Faktisk. Og nei. Jeg er ikke pesimistisk og negativ selv om jeg alltid har båret stempelet singel. Jeg er derimot åpen, nysgjerrig, interessert – og bittelitt kresen. Ganske, mener jeg. Det er ikke feil å si at en høy galant sporty mann (pappagutt) med pene øyne tiltrekker meg. Det er selvfølgelig det indre som teller, men man må jo begynne et sted? Må man ikke? Mamma har alltid fortalt meg verdien av å være kostbar, og hun har jo tross alt levd side om side med pappa siden 1989. Deres kjærlighet inspirerer stort, og hvem vet? En dag er jeg også villig til å satse. Villig til å åpne hjertet mitt. Plutselig dukker nemlig mr right opp. Det vet jeg! 

 

Jeg har alltid vært en skikkelig guttejente: Hun som heller var bestevenn med guttene framfor hun som datet dem. På et stadie i livet hadde jeg faktisk flere guttevenner enn jentevenner. Men det har på ingen måte satt noen standard for meg. Med årenes løp (og på grunn av sykdommen) har jeg blitt langt mer sårbar. Griner jo av rørende scener på reality, til og med. Jeg tror absolutt jeg er en kjærestejente, selv om det enda ikke finnes bevis som peker i den retning. Følelsen av å være elsket, og å kunne elske tilbake – den gir meg det varmeste hjerte og de beste sommerfugler i magen. Jeg vil ha en person i livet mitt som elsker meg for den jeg er, og ikke fordi han ”må”. Jeg mener; foreldrene mine elsker meg fordi de er foreldrene mine, og har kjent meg hele livet. Denne personen møter jeg trolig kvartveis i livet, og vedkommende skal lære seg å kjenne meg – og jeg skal lære meg å kjenne han. Vi skal være hverandres støttepute. På gode som dårlige dager. Det føles unikt.

 

Selvfølgelig finnes det ingenting forutsatt med kjærligheten. Den kommer, og den går. Jeg har vært vitne til stygge brudd, skilsmisser og hatske avskjeder. Ofte fordi folk er desperate og ikke vet hva de går til i første omgang. Ofte, ikke alltid. Skulle jeg selv føle jeg har drømmemannen, så vet jeg neimen ikke om det er en holdbar en eller om han vil være hos meg. Så er ikke det poenget heller. Tiden vil vise om et forhold er riktig eller ei. For begge to. Man er jo to som deler noe verdifullt. Kjærligheten skal nemlig komme naturlig og være noe vakkert – ei fremprovosert og apatisk. Det er definitivt verdt å gi den en sjanse – så gjenstår det å se om det er min mann jeg drikker kaffe med på gamlehjemmet (?) og ikke bare den mannlige sykepleieren på turnus…

0 kommentarer

Siste innlegg