Matfanast på rett vis

Jeg bruker mye tid foran skjermen, og er nok en liten tv-slave, som broren min pent sier. Ikke lat på noen måte, heldigvis. Helst foretrekker jeg krim- og thrillerserier, og noe intriger (ikke de typiske jenteserier!) I de siste årene derimot har det skjedd noe. Matlaging på tv. Det er nesten flaut å si det, men jeg ser så å si på alt av matprogrammer og matrelaterte konkurranser som sendes. Jeg har fått med meg alle mulige versjoner av Masterchef, alle sesonger av Hele (Norge, Sverige og Storbritannia) Baker, Top Chef, 4-stjerners, produkttestinger og også en del fra disse kjente utenlandske kokkene + en masse mer jeg ikke kommer på i farta. Favoritten min er Kakekrigen. En middag kan fort rettes opp med litt ekstra smaker. Men. Når det kommer til søte bakelser derimot er det så mye som kan gå galt (om en ikke er nøye, tålmodig og har teknikken inne), og det er alltid like nervepirrende/spennende å følge med på. Det å se på folk drite seg ut… Ah. Elsker det. Dessuten er det veldig lett å kjenne seg igjen i de som deltar, og mange av der alltid like nervepirrende/spennende å følge med på. Det å se på folk drite seg ut… Ah. Elsker det. Dessuten er det veldig lett å kjenne seg igjen i de som deltar, og mange ave samme tabbene har jeg selv begått. Alt fra bakst som ikke vil heve, glemte ingredienser og kremfløte som blir til smør. Haha. Jeg var overhodet ikke like opptatt av denne ”type tv” før jeg ble syk. Allikevel vil jeg ikke si at jeg blir spesielt trigget eller fristet heller når jeg ser på. Jeg ser programmene for realityen, underholdningen og inspirasjonen sin del.

 

Før jeg ble syk derimot vil jeg nok kalle dette for ”feil underholdning”. Det kan jeg vel si om så mangt. Jeg lot meg provosere, og ble samtidig redd for de rundt meg. Ergo serverte jeg pappa lunsjer på høyde med middager, og familiemiddager med et kolestreolfarlig fettnivå. Den gang bakte jeg ikke all verdens, men det ble jo noe – og det skulle helst spises samme dag. I mine år som syk har jeg utviklet meg til det bedre, heldigvis. Jeg har blitt langt modigere, klokere og mer fornuftig. Ja, nært sagt en ernæringsfysiolog uten utdannelse. Derfor har jeg også skjønt at fornuften til en syk anorektiker eller ortorektiker overhodet ikke stemmer overens med realiteten. Det var aldri noen i familien min som var syke, og heller derfor aldri de som skulle opp i vekt. Fra å føle at jeg måtte fore dem med mest mulig kalorier, er mine hjemmelagde kreasjoner i dag kun noe jeg bruker som overraskelser. Effektiv er jeg i aller høyeste grad, da jeg rekker mye på kort tid. Ukentlig baker jeg fullkornsbrød eller lavkarbobrød (eller begge deler), og ofte lager jeg slikt som smoothies så det står klart i kjølen til den som vil ha. Sjelden at det ikke står en eller annen kake der, også. Middager lager jeg så ofte jeg kan, og nå som jeg er sykemeldt på toppen av det hele sier det seg selv at det blir ofte. Kanskje litt vel ofte. Men det gjør ikke noe. Jeg må jo bruke denne armen tydeligvis. Tiden går dessuten fortere når man står på kjøkkenet, og det er viktig å ha noe å drive på med når formen og humøret er sånn halvveis. Omtrent på bunn. Også det jeg lager er fra bunn. Ikke alltid selvsagt, men veldig ofte foruten om slakt og pasteurisering. Jeg har som dere sikkert forstår latt meg hovedsakelig inspirere av matprogrammer, men også fitnessprofiler på instagram (de eneste jeg følger med på) og derfra går mye på slump og kreativitet. Jeg leter stadig og googler etter nye ting, og tar gjerne utgangspunkt i en oppskrift som jeg gjør til min egen. Det eneste som skorter litt er vel det estetiske, men som de fleste proffdommere sier; det er smaken som teller!

 

Jeg er en dyktig innkjøper, og tar meg alltid god tid til å beregne ukeshandel – uten at det ligger noen tvang over det. Med årenes løp har jeg i tillegg blitt ekstra miljø-, holdbarhet og prisbevisst, og matsvinn forekommer derfor sjelden hos oss. Jeg synes det er for ille å kaste mat, så da planlegges det heller litt ekstra. Enten så lager jeg ”akkurat nok” eller ”litt for lite”. Folk får heller spise bra med tilbehør. Haha. Og hvis ikke det er tilfellet så har jeg gjerne morgendagens middag eller lunsj i bakhodet. Taco lages med ekstra kjøttdeig som blir til en form nachos. Kyllingfileter til overs fungerer perfekt i restepaier eller gryteretter. Kokte poteter til overs er ypperlig til suppe, potetstappe eller i en omelett. Melne epler/pærer blir til syltetøy eller sirup som fryses ned, og senere brukes på skiva, i wok eller til annet. Og slik kunne jeg fortsatt…. Her er det kun kreativitet og giddevilje det står på. Såfremt maten ikke er utgått på dato kan den brukes til det meste. Sunt for økonomien, og sunt for miljøet. Og veldig veldig godt for samvittigheten. Middagsrettene lager jeg sunnest mulig med ekstra mye grønnsaker, og tilpasser smakene til mine medsammensvorne. Mamma og pappa er flinke til å være behjelpelige prøvekaniner der. Særlig blir det en del ovnsformer, gratenger og gryter, da de kan varieres i det uendelige. Proteinkildene er gjerne rene, samt at jeg bruker en del kjøttdeig. Det er ikke fyfy når middagene i seg selv er såpass ernæringsmessig bra, så kommer vel kjøttkvernet til sin rett en vakker dag. Maten kan ovnsstekes, men den kan også stekes, men dog bader den aldri i fett eller overrumples av fløte. Det blir også en del vegetariske grønnsakssupper med høyt vitamininnhold. Bare å koke (eller steke) valgfrie grønnsaker med litt buljong eller melk, deretter mose og smake til med krydder. Så lettvint. Sunnhet har alltid vært en prioritet her hjemme, og den veien følger jeg opp. At det jeg serverer er sunt (og innbydende) er minst like viktig for meg som at jeg selv spiser sunnest mulig. Jeg kunne like gjerne laget noe med sukrin og proteinpulver til familien, liksom. Men det har jeg enda ikke gjort. Pappa og Aleksander er litt motstandere der, og det skjønner jeg godt ettersom de kun ser det sykelige i det. Istedenfor fokuserer jeg på ekte varer til dem. Jeg baker normale kaker, men minker noe på sukkernivået. Som regel kan man justere oppskriftene ganske mye når det angår det søte. Vafler trenger jo ingenting. Pynting derimot har jeg del å gå på, og trolig har jeg rullet min siste rullekake for lengst. Baksten (brød, pizzadeig, rundstykker, pannekaker/vaffelkaker) gjøres alltid grovest mulig. Noe finmel beholdes kun for binding og tekstur, og for at det deigen ikke skal ende opp som et digert ”knekkebrød”. Det smaker kanskje bra, men gir ikke akkurat fornemmelser til en pizza man kan skeie ut med. Og forresten; her i huset er ingenting forbeholdt bursdager eller helg. Vi er som sagt en veldig sunn, men også aktiv familie, så litt kos i ny og ne er null problem.

 

Jeg har aldri vært glad i matlaging. Kunne lett byttet ut heimkunnskap med noe teoretisk, da det var mitt verste fag. Tror det er de eneste fire timene jeg faktisk har skulket noensinne. Kjøkkenet og kjøkken generelt har derfor aldri vært et sted for meg. Før jeg ble syk var jeg livredd kjøkkenet, og etter jeg ble syk var jeg livredd kjøkkenet. Tanken på kaloriene som svevde rundt. Følelsen av å se smørblokken i kjøleskapet, eller vite at den var der. Hjelp. Allikevel. På grunn av kontrollfriken i meg har jeg noen ganger måtte holde ut på kjøkkenet. ”Ikke søren om noen andre skulle lage min mat” Hva angår mat har jeg alltid vært meget spesiell, og fikk tydelig merke dette ekstra godt da anoreksien stod på som verst. Den gjorde meg ikke mindre skremt, og innleggelsen gikk over i næringsdrikker bare uken etterpå. Så kom jeg hjem. Like forskremt og usikker. Ingen visste hva jeg gikk til, og selv må jeg innrømme at motivasjonen var laber og fristelsen etter næringsdrikker stor. Jeg ville bare gi opp. Så var det noe med minner, da. November 10 til Mai 11 er ene og alene dårlige minner – fra sykehuset. Sykehuset. Feil. Det var jo ikke der, men i Horten jeg skulle fungere – ergo ville jeg gi det hele en ny sjanse. Jeg brukte flere måneder på å tilvenne meg kjøkkenet. Jeg lagde og tilberedte enkle ting – til meg selv og familien. Dessverre var det ikke nok. Det skulle vise seg at jeg trengte mer ”guts”, og noen år senere var drømmekjøkkenet en realitet. Jeg blir tvers gjennom lykkelig av å være der. Det er familiens oppholdsrom, og vi deler mange fine stunder der. Kjøkkenet har fått en sosial status. Vi sitter en del ved spisebordet sammen, og vi kokkelerer mye sammen. Kanskje er jeg ”hodet” bak rettene, men kan overhodet ikke påta meg æren for rubbel og bit. Det er heller ikke jeg som lager alt. Mamma er virkelig den fødte kokk. Virkelig. Og pappa har jammen fått patent på en del retter han også. Særlig falaflene. De gangene jeg kokkelerer er jeg enten alene, eller sammen med en av foreldrene mine. Mamma får da som regel ansvaret for det teknisk avanserte og pappa for oppskjæring – og sammen utgjør vi to supre team. Det sparer meg for mye frustrasjon, unødige eggeskall og en del fingre, kan man si.

 

Jeg har kommet langt. Veldig langt. Fra å være redd har jeg blitt modig. Modig fordi jeg oppholder meg på kjøkkenet. Modig fordi jeg stoler på meg selv, og modig fordi jeg tør å ta sjanser. Samt gjennomføre noen middager i ny og ne. Jeg forer ikke lenger anoreksien på noen måte. Jeg blir aldri fristet når jeg baker eller lager mat til andre. Jeg er på kjøkkenet fordi jeg synes det er gøy, interessant og givende. Det viser at jeg som person mestrer nye ting. Stadig viser jeg meg fra nye sider. Sider jeg selv ikke en gang ante fantes. For eksempel at jeg evner å være kreativ og tålmodig. I forrige uke bega jeg meg ut på min første vellykkede kalvestek, og tidenes gourmetfiskegrateng (som vist over). Jeg lagde mitt første mislykkede sukkerbrød (for mye egg og for liten form = dårlig kombo) og fikk for første gang i historien oppleve hvordan det var å mestre en spiselig hel pannekake. Herlighet så glad jeg ble for sistnevnte til tross for den lille kakestrofen i forkant. Heldigvis rettet lillebror opp fadesen med sukkerbrødet, og lagde et nytt et mens jeg fikk stå for det morsomste; fyllet – en kombinasjon av vaniljekrem, ferskensyltetøy og mandariner i lake (som vi også dynket med). I tillegg kjøpte jeg tre nye pakker egg som plaster på såret til mamma. Rett skal være rett. Bommerter skal ”svi”. Når det gjelder bakst går det gjerne litt fort i svingene med meg, og siden det ikke er rom for feilmargin kan det fort påvirke resultatet negativt. Men; da prøver vi igjen. Verre er det ikke. Matlaging er prøving og feiling, og slike erfaringer skaper kun nyttig lærdom. Og den lærdommen kommer stadig til syne som positivt. Det blir absolutt flere og flere spiselige kokkeleringer, da tilbakemeldingene som oftest er bra. Ingen  tvil om at jeg har både teoretisk og praktisk kunnskap. Jeg kan hvis jeg vil. Slike selvtillitsboost må til. Jeg har som dere leser hele livet unngått kjøkkenet, og tenkt at det ikke var ”min greie”. Jeg skal på ingen måte delta i noe realityprogram, gi ut noe kokebok eller vie utdannelsen min til matyrket – men uansett. Uansett er dette uvurderlig fin kunnskap å ha med seg videre. Så skal det sies. Jeg har lært av den beste. Ikke av tv, matbloggere eller instagram, men av mamma. I dag vanker det kake på superkvinnen. Jeg vil prøve noe nytt, og har brukt en stund på researchen. Med tanker om å utnytte den halve ananasboksen i kjølen blir det derfor en ananas- og gulrotkake med kremostfroosting. Bare noen små justeringer på oppskriften (mindre sukker – mer krydderier – ekstra gulrøtter og raspet sjokolade på toppen), så blir den optimal! Blunkesmilefjes.

 

 

 

Dagens oppdatering på armen:

Det går fremover, men er ikke måte på hvor vondt det gjør og hvor sinnsykt lite søvn jeg får….

0 kommentarer

Siste innlegg