Vinteren kom sent, og i Januar la den ordentlige første snøen seg. Tidligere i måneden var det store skryteinnlegg i avisen om byens første skøytebane på torget. Jeg har alltid likt skøyter, men på grunn av dårlig balanse, frysepinn og osteoporose har jeg holdt meg unna de siste årene. Nå derimot følte jeg at nok var nok, så jeg spurte mamma om vi ikke skulle ta en tur. Søndag den syttende. Det var bitende kaldt. 15 minus. Mamma måtte snøre på meg de splitter nye skøytene i 42 ettersom jeg verken hadde krefter eller varme nok i meg til å få de på selv. Da vi omsider hadde på oss skøytene startet gamet. 25 minutter senere skjedde det som ikke skulle skje. Jeg hadde opparbeidet balansen og fikk litt vel høy selvtillit. Selvfølgelig. Farten økte gradvis. Jeg gasset på forsiktig, traff en liten kul i isen. Istedenfor å snu meg til høyre, og ta i mot med høyre arm (der jeg har mest styrke) snudde uheldigvis kroppen seg til venstre. Jeg falt og tok meg i mot med hele venstresiden, og en ilende smerte gikk gjennom kroppen. Først baksiden av venstre lår, videre til ryggen og deretter armen/skulderen. Minuttet fra jeg falt og til jeg kom meg opp husker jeg ingenting av. Det svartnet totalt, jeg brakk meg og jeg ville helst skrike. Hadde det ikke vært barn på isen så hadde jeg ikke greid å beherske meg. Hele scenarioet endte med 15 minutter på benken, der jeg skalv og gispet etter luft om hverandre. Da jeg trodde jeg var klar til å gå ut på isen igjen stod stjernene fremtredende i panna mi. Jeg var så svimmel. Kan ikke huske jeg har vært det noen gang. Tydelig at det lille slaget mot hodet gjorde sitt til at jeg ble såpass ”borte”. Ergo gikk jeg tilbake på benken igjen og ventet på mamma. Alt jeg greide å fokusere på var smertene og bekymringene. At det var kaldt merket jeg så vidt. Mamma ble igjen den som måtte snøre av meg skøytene, kle av meg i gangen og hjelpe meg opp i badekaret. Hun foret meg også på smertestillende. Da jeg fikk av meg klærne så vi tydelig konsekvensene. Hele deltamuskelen var kraftig forstørret/hovnet opp som en ballong, og det føltes som hele armen skulle sprenge. Ikke greide jeg å vende den bakover eller til siden, heller. Ei noe som helst for løfting. Håndflaten hadde også fått seg en trøkk, men trolig var det nervene som spilte meg et puss. Jeg har vanligvis stor smerteterskel, men denne gangen gråt jeg. Mye. Ustanselig. Fordi det var synd på meg? Fordi jeg fryktet brudd? Fordi jeg ikke kunne jobbe? Jeg vet ikke. Tårene bare rant. Omsider fikk jeg hentet meg inn igjen. Varmt vann gjorde godt på min frosne kropp, og med mamma ved min side følte jeg den omsorg jeg behøvde. Hun er jo bare verdens mest omsorgsfulle menneske. ”Jeg skal ta vare på deg, jenta mi” Bare det gjorde så armen føltes bedre. Så skal det sies. Jeg koste meg på isen. Det var kjempegøy, og jeg er glad for tiden jeg fikk med mamma. Jeg vet det er risiko ved ting så lenge jeg har osteoporose/er benskjør (tross at jeg ikke lenger er på mitt tynneste!) men samtidig tenker jeg at jeg ikke kan vente å gjøre de ting jeg liker. Jeg angrer ikke på at jeg dro ut på skøyter, men hadde garantert angret om jeg ikke gjorde det. Skadd arm eller ikke.

 

 

Jeg har sovet dårlig. Meget dårlig. Maks en time per natt. Trolig fordi jeg gruet meg til å våkne, og vite at armen ville kjennes enda vondere. Jeg ligger på magen med hodet til høyre side, men har tendenser til å leke akrobat om nettene. Det låter alltid dårlig når en har en halvveis arm. Da jeg våknet i går var jeg både utmattet, utkjørt og ekstremt full av angst. Som om jeg trodde jeg skulle dø. Det var skikkelig rart. Er dessverre litt for flink til å google og selvdiagnostisere meg selv, og da hender det også jeg setter i gang en viss skremselpropaganda. Legen vet alltid best, så jeg fant ut at jeg ikke turte å se an noe mer enn en dag. I frykt for å undervurdere eller bagatellisere noe, slik jeg alltid gjør. Gårdagen var bare altfor ille. Både fysisk og psykisk. Jeg skulle virkelig ønske jeg kunne jobbet isteden, men med null krefter i venstre arm ville det gått dårlig på et sted som Elkjøp. Ikke at det var særlig bedring i dag. Jeg ble redd da jeg så meg selv i speilet. Armen hadde blitt mørkeblå og var aldeles smertefull, så jeg måtte bare komme meg av sted for en hastesjekk. Legen så med en gang antydninger til et brudd, og forberedte meg på det verste. Ergo betød det en visitt på sykehuset med røntgen og skadestue. Ventetid og enda mer ventetid. Heldigvis med en støttende og god far ved min side. Jeg trengte all den omsorg og hjelp jeg kunne få nemlig. Samt en person som kunne være der når jeg fikk beskjeden. Beskjed om hva? Mamma så meg falle. Jeg hadde polstret jakke og landet ganske forsiktig sånn egentlig. Hun var i forkant 99,9% sikker på at det ikke var brudd, og det gledet meg stort at hun denne gang hadde rett. Jeg på min side var nemlig litt vel pessimistisk, da jeg gjenkjente en del av smertene fra skulderbruddet i 2013. Vel. En muskelstrekk kombinert med kraftig forstuelse er ikke bare bare. Når noe først er hovnet opp, væske sluppet ut, blodårer sprukket og muskelfiber røket så gjør det fryktelig vondt. Det sier seg selv.

 

Søndag kveld. Ikke lett å se ved første øyekast, men ta et blikk til høyre. Skulderen der er relativt mye større enn det den er på venstre side. Nå fullstendig blå i tillegg.

 

Jeg tåler heldigvis mer enn fryktet, men tar søndagens hendelse absolutt til etterretning. Hva med neste gang? Jeg innrømmer at jeg er bekymret hvis denne tilstanden vedvarer. Hva med alt jeg har lyst til? Jeg kan bare ikke komme dit hvor kroppen ikke klarer mer. Fysisk. Heldig for meg er det denne gang venstre arm, hvilket som gjør at jeg mestrer både gåturer, matlaging og pc (sånn ca)  – som er de mest nødvendige hverdagssyslene når en må være borte fra jobb. Min lille appetitt forsvant da jeg datt, og har vært borte siden. Hadde jeg vært som folk flest hadde det vært null problem, men på grunn av min anoreksi har jeg overhodet ikke mulighet til å kjøre på med et kaloriunderskudd. Dessuten bruker jeg ekstremt mye krefter på å få i meg maten. Sånn fysisk. Jeg har ikke lenger støtten i venstre arm, og det gjør at jeg ikke greier å slappe av. Dessuten er jeg konstant kvalm. Måltidene blir derfor som så, og en enda større kamp, men jeg lager dem og bruker tiden det tar på å få dem i meg. Hver smitt og smule. Er litt sånn ”koste hva det koste vil” for meg. Så får jeg bare smøre meg med tålmodighet, også denne gang. 4 uker. Minst. Det er utrolig kjedelig, kjipt og deprimerende, men lite jeg kan gjøre noe med….Æsj. Ting hadde jo gått så mye bedre om situasjonen var en annen. Akkurat det faktum gjør meg veldig motstandsløs og oppgitt. Hadde jo tenkt å utnytte snøen så jeg kunne kommet meg ut på ski og greier. Jaja. I teorien er det ikke synd på meg. Jeg vet jo så inderlig godt at dette er min feil. Selv om jeg liker å tro (skylde på) noe annet. Istedenfor å kverne og fundere hender det ofte at jeg bare legger meg nedpå. Rett og slett fordi jeg ikke orker noen form for smerter og ubehag. I håp om at tiden går fortere… Kan den ikke gjøre det når jeg ber om det?