Jeg har selvfølgelig fått med meg hva som har hendt i media den siste tiden, og også da hvilket massivt fokus spiseforstyrrelser og mobbing har fått. Selvfølgelig er det fint at myndigheter og folk generelt får øynene opp for denne tabubelagte problematikk. Det er bare utrolig synd at det må et dødsfall til før noe blir tatt ordentlig på alvor. Men altså; noe sånt skal ikke skje. Det skal ikke gå så langt. Jeg føler at jeg har et ansvar som eier av denne bloggen, men vil helst ikke kommentere saken annet enn at jeg synes dette er uendelig trist, og at forsvarsadvokaten i meg kjenner all medfølelse med moren. Jeg blir så sint, så sint. Er det ikke ille nok å miste et barn? Hva som direkte har skjedd kommer neppe godt nok fram, men jeg vet hvor ille mine foreldre hadde det da de verken ble hørt eller trodd. Det ble aldri en kamp for å få meg frisk, men heller en kamp mot helsevesenet. Istedenfor rettferdighet ble vi møtt av kynisme, kalde skuldre og apatiske holdninger. For utenom fra to stykker. Det skal nevnes. Fastlegen (jeg den gang hadde) visste jo knapt hva spiseforstyrrelser var, og det var nummeret før det gikk skikkelig dårlig med meg også. På sykehuset. Stedet jeg burde vært trygg. Nei. Heldigvis er den delen fortid, og jeg kunne ikke levd i tryggere omgivelser enn hva jeg har gjort i tiden etterpå. Jeg har fått mye beklagelser, men det er ikke nok. Man leker ikke med livet til en person og attpåtil fraskriver seg ansvaret og legger all skyld over på foreldre. Ble du mobbet som liten? Nei. Var foreldrene dine voldelige mot deg? Nei. Jeg kan svare nei på hvert bidige spørsmål. Min anoreksi er sammensatt av så mye, og jeg vet så altfor altfor mange sitter i samme situasjon som meg.

Er 13-åringens tragiske hendelse en mulighet til at folk med spiseforstyrrelser blir sett? Jeg håper det. Jeg håper dette kommer som en lærdom framfor en skyllebøtte. Skjedd er skjedd. Nå er det skippertakene som må til. Spiseforstyrrelser er ikke bare bare. Det må bli tatt på alvor heretter. Det må komme flere tilbud på banen til de som trenger, og da snakker jeg om tilbud beregnet for spiseforstyrrelser. Ikke allmennpsykiatriske klinikker der gjennomsnittsalderen er 60 år, der folk er voldelige, blotter seg og skriker om nettene. Tallet på jenter og gutter med anoreksi er skremmende høyt, og ventetiden på de få tilbudene som er matcher på ingen måte det. Vi må ha flere, og det må være tilbud som baserer seg på frivillighet (såfremt det ikke står om liv og død) Det er kun personen med spiseforstyrrelser som kan bli friske – ergo må vedkommende innse at en vil bli frisk. Den lysten oppnår man ikke med en tvangstrøye tredd nedover hodet. Dessuten må det utdannes flere innen feltet, og når jeg sier utdannet så mener jeg ikke en som har en doktorgrad og fet lønn. Empati, følelser og fremtidsrettet terapi må inn i bildet. Ikke tidsfrister, stress og jag. Anoreksi er alt annet enn vekt og matinntak. Det er en psykisk sykdom det tar lang tid å bli frisk(ere) fra.

Er 13-åringens tragiske hendelse en mulighet til at mobbing endelig blir tatt tak i? Jeg håper det, men vi har tydelig en vei å gå. Det handler om å tørre. Alt for mange overser problemene, og tror de løser seg selv. Ikke alle – men mange. Lærere må våge å ta opp tematikken, og mobberne må konfronteres. Kanskje er det flaut, men det må til. Er aldri offeret som skal flytte på seg. Mobbing gjelder for så vidt ikke bare barn, heller. Også voksne har en del å lære. Daglig florerer sosiale medier over av usakligheter og hets. Det er helt utrolig hva folk kan finne på å skrive ned av meninger i disse dager…. Jeg blir faktisk litt flau!