Jeg hadde pupper. Ekte pupper – og jeg avskydde de som pesten. Beklager, men jeg kan ikke noe for det. For meg har nemlig pupper alltid vært en del av det kvinnelige. Denne kvinnekroppen som jeg så pent hatet/hater. Jeg kom sent i puberteten, og hadde vel strengt talt en guttete fasong fram til midten av ungdomsskolen. Tross dette så lå tankene der. Fra barneskolen. Jeg gruet meg. Gruet meg til å få pupper, men også rumpe, lår og markerte former. I niende klasse hadde ting for alvor begynt å skje. Puppene. To fettklumper midt på. Jeg husker godt jeg tok gaffateipen flere runder rundt livet. Jeg husker godt jeg tok hettegensere på, tross at det var den varmeste sommer. Jeg husker godt jeg ringte for å bestille time (var for ung) til forminskning på plastisk kirurgi i Oslo. Og jeg husker godt jeg sto halvnaken på badet og glodde. Glodde med tårene rennene nedover kinnene og saksen vel plassert i høyre hånd. Så husker jeg selvfølelsen av å gå ned i vekt, og gleden over at puppene sakte men sikkert skrumpet inn. Det er stygt å si det, men er det en ting jeg faktisk er tilfreds med som følge av sykdommen er de små puppene mine – og den dagen… Den dagen jeg må face antydninger til kvinnekropp igjen. Usj. La meg bare si at det er noe som psykisk hindrer meg veldig på motivasjonsfronten. Men; det er nå sånn det er. Det er sånne ting jeg ikke kan gjøre noe med. Skal en bli frisk så er det liksom en del av pakka. Og det å bli frisk er litt sånn ”koste hva det koste vil”… Forhåpentligvis verdt det!
