2015. Året da jeg fullførte vgs. Året da mamma fylte 50. Året da jeg for alvor kom tilbake i jobb, og året da min kjære bestemor gikk bort. Noe som ikke gikk særlig smertefritt. I nærmere tre uker slet jeg meg gjennom oppkast og uvelheter. Faktisk var det så ille at blodprøvene ble enda mer negative. Blodprosenten hadde falt langt. Faretruende langt. Normalt sett er den under gjennomsnittet, så da kan en tenke seg hvor alvorlig dette framsto. Legen ble såpass urolig at han nært sagt kastet på meg en EKG-undersøkelse før han rakk å si hei. Heldigvis stod alt bra til med hjertemuskelen, men jammen var det en aha-opplevelse å se han så bekymret, og samtidig vente på resultatene.  Aldri før har gåsehud, engstelse og skjelvinger satt meg så mye ut. For ja, jeg ble skremt. Ikke bare skremt, men livredd for å dø.

I løpet av disse 12 månedene har det definitivt skjedd mye – på godt og vondt. Mange av erfaringene/opplevelsene har nok en gang styrket meg, gjort meg mer selvstendig, og også gjort meg mer bevisst. Bevisst på hva jeg vil, hva jeg står for, og hva som betyr noe. Aldri før har jeg verdsatt meg selv og min egne person så mye. Det er takket være hva jeg har oppnådd, og hva jeg har innsett at jeg har mulighet til. Og det skal ikke bare stå på meg. For aldri før har jeg verdsatt alt rundt meg så mye heller. De rundt meg, mener jeg. Nettopp fordi jeg har innsett hvor skjørt livet er. Det gjelder derfor å ta vare på de gode stundene og leve i nuet, og helst med dem man er glad i. Tilfeldighetene kan ingen styre. Den dagen man angrer er det jo for sent. 2016 blir som sagt ikke et år med forventninger og eget press, men dog et år jeg kan se selvsikkert tilbake på. Foreløpig planlagte er Vervenfestivalen i Juni, og den ser jeg veldig fram til. Skål, og godt nytt år til dere alle!