Jeg har ikke tenkt til å ha et eneste nyttårsforsett. Ikke i år heller. Ikke så mye som et krav. Ikke så mye som en forventning. Slik blir det. At alle andre absolutt må ha forsett og mål for året er greit for meg, og fint for dem. Jeg er jo tross alt ikke ”alle andre”. Jeg gjør som jeg vil, og tar valg deretter. Hvorfor? Jo, fordi jeg tenker perfeksjonisten, stabeistet og kranglefanten herjer nok som det er. Det trengs ikke mer press på denne frøkna. Det trengs ikke mer stress i hverdagen. Ei heller depresjon og stygge tanker. I teorien burde jeg vel slått ned på lathansen, og prioritert den fysiske og psykiske helsen litt bedre, men det gjør jeg ikke. Jeg bør da greie å leve er sunt nok og fornuftig liv uten at det nødvendigvis står nedskrevet. Uten at jeg tvinger meg selv, riktig nok. Jeg bør da klare å komme meg til legen oftere enn 3-4 ganger årlig, få i meg det jeg skal, legge meg tidligere, stå opp tidligere og prioritere mine sosiale antenner. Jeg mener; ikke som en del av en liste, men som en del av en normal hverdag, med normale vaner.
Så var det forsettene. De ekte forsettene og det presset jeg vil unngå. Istedenfor å rette fokus på alt jeg må få til, skal jeg igjen glede meg over hva jeg har fått til. Som en overraskelse på en måte. Om det skjer da eller da, har ingenting å si. Livet mitt er ingen tidsfrist. Jeg er fan av en framtidsrettet tankegang med langsiktige og seriøse mål. En dag blir jeg så frisk at jeg kan leve slik jeg ønsker. En dag skal jeg søke studier, og utdanne meg til forsvarsadvokat. En dag skal jeg sykle Birken, eller hoppe i fallskjerm. En dag får jeg meg en kjæreste. Kanskje mannen i mitt liv? En dag blir jeg gift. Kanskje vel plassert i min drømmevilla? For å nevne noe. Det kan skje i 2016, men det må ikke det. Et steg av gangen. Poenget er at det skjer. En gang i fremtiden. Jeg må bare fortsette i mitt positive spor med gode vaner, og velge de løsningene som til enhver tid gir meg noe meningsfullt tilbake. Det er slik jeg vil leve. Det er slik jeg må leve!
