Tidligere erfaringer med bollesveis, for kort pannelugg og gult hår tilsier at jeg alltid er like spent hver gang jeg bestemmer meg for å gjøre noe med håret. Dette til tross for at jeg hele tiden går for samme løsning; skulderklipp. Jeg tripper nærmest i stolen når jeg venter. Det er så avgjørende på selvtilliten min. Ikke at jeg må se ut som ”en million dollar”, men jeg må i det minste ha en sveis jeg kan leve med. Rettere sagt; se i speilet uten at tårene presser på. Ja, så ille var det dessverre denne gangen. Det ble akkurat 1 millimeter kortere enn antatt. Litt mindre praktisk med fem spenner i håret i stedet for en. I speilet ble jeg møtt av en annen person. En som så så mye mer voksen og tja. friskere ut (?) Det var veldig rart. Jeg skal innrømme det. I stundens hete tok jeg på meg nisseluen og dro på jobb. Helst ville jeg bli hjemme. Tidligere har jeg ikke fått kommentarer på klipp, fordi det ser så naturlig ut. Denne gangen bemerket ALLE det, og den første kommentaren jeg fikk var nettopp ”så voksen du ser ut”. Usikkeheten sto i taket, så jeg valgte å fore instagramkontoen med et bilde. Jeg ser mer voksen ut, men vet dere hva? Jeg liker det. Og nå, 1 uke senere, føles det som identiteten er på vei tilbake….
Barn? Tenåring? Voksen? Finnes det noe svar? Jeg skal innrømme at de siste årene har gjort noe med meg. Ikke bare de siste årene, men de 7 årene med anoreksi. Det er de som har gjort noe med meg. Jeg ble syk i ung alder, og tross at jeg er godt over 20, så føles det enda som noe mangler. Noe fra barndommen. Noe fra tenårene. Noe alle andre fikk oppleve. Jeg er kanskje litt sjalu. Sjalu over at sykdommen har kostet så mye, nettopp fordi den ikke har gitt meg innsatsen tilbake. Jeg er riktignok sterkere, modigere og mer reflektert, men alle opplevelsene.. De får jeg ikke tilbake! Kanskje er det derfor jeg tviholder på ting, nyter hver dag og virkelig lever i det såkalte ”nuet”. Men, som 16, 17, 18, 19, 20 eller snart 23-åring? Det vet jeg ikke. Anoreksien gjør at jeg blir dette barnet. Det barnet som er avhengig av andre. Det barnet som liker at andre stiller opp, og som trenger ekstra mye trygghet og omsorg når ting står på som verst. Alderen gjør meg til den voksne. Hun som jobber, er selvstendig og burde klare seg på egen hånd. I alle fall skulle man sammenlignet med jevnaldrede. Personlig vet jeg hva jeg foretrekker. Jeg er godt over i voksenkategorien, og her trives jeg bedre og bedre. Det tapte kan ikke tas igjen. Sånn er det bare. Jeg skal ikke snike meg til barnebillett, men heller briefe med førerkortet når jeg må. At jeg straks fyller 23 betyr noe, men det betyr ikke at barnet i meg er vekk. Det betyr bare det at barnet i meg ikke er førsteprioritet. Jeg skal ikke henge igjen på midten av 2000-tallet, men heller komme meg videre og forhåpentligvis leve til jeg er så gammel og grå at jeg lykkelig ser tilbake på mitt fine liv FØR og ETTER anoreksien. Eller ikke helt. Jeg har jo opplevd så mye fint, tross sykdom også. Blant annet har jeg fylt 18 år, feiret russetid, møtt to av mine beste venner, tatt lappen, kjøpt bil og kommet tilbake i jobb. Kanskje har ikke sykdommen pauset meg helt allikevel? Det går forover. Saktere enn normalt, men det funker det også!
