Jeg anser meg selv som en ganske ærlig person, men…. Det er jo klart jeg lyver litt hvis jeg sier at jeg er et 100% ærlig menneske. Det tror jeg ingen hadde gått på, samme hvor godt pokerfjes jeg hadde hatt. Alle har vi vel noe på ”samvittigheten”. Jeg må ty til noen hvite i ny og ne. Ikke fordi jeg er slem nødvendigvis. Noen ganger handler det om at sannheten sårer mer enn den gjør godt. Andre ganger handler det om at jeg ikke orker ”å ta diskusjonen” eller er redd for hva andre vil si til meg. Hva vil folk tro? Vil jeg få kjeft? Har nok vært noen forfalskede underskrifter opp gjennom ungdomsskolen. Jeg turte ikke alltid briefe med karakterene hvis de ikke innfridde forventningene mine. Eller rettere sagt; de forventningene jeg trodde mamma og pappa hadde. I ettertid har det forsåvidt vist seg at jeg hadde grundig feil. Mamma og pappa har alltid vært fornøyd så lenge jeg gjorde mitt beste.
Så hender det at jeg iblant er litt ego og fort kan tenke at jeg får gevinst ut av løgnen. Sistnevnte er sjelden, altså. Jeg er nemlig veldig mot å oppnå fordeler hvis det gagner samvittigheten min. Jeg kunne aldri rappet matvarene til noen hvis de lå igjen på handlebåndet. Jeg kunne aldri tatt salget til en kollega, og ei heller seire for andre. Istedenfor kan jeg søle vaniljesukker utover hele gulvet, og late som at jeg ikke forstår hvorfor støvsugeren har fått ny duft. Jeg kan dumme meg ut med blandingsforhold og skylde på feilmerking i oppskriften. Jeg kan til og med dra en oppfunnet lystig historie som understreker og gjør min egne historie mer troverdig. ”Jo, jeg har en venninne som” Det skal derimot sies at i selgeryrket så er det ingen slike. Jeg har kun de produktene jeg sier jeg har, og jeg har kun fått tilbakemeldinger på det jeg har fått tilbakemelding på. Troverdigheten svekkes fort hvis en ikke spiller rent, og jeg vil neppe bli konfrontert (av kundene) med at jeg har løyet.
Når det kommer til å skåne andre er jeg god. Beskjeder jeg ikke vil gi, utsetter jeg. Det samme med urovekkende/bekymringsfulle resultater. Noen ganger vet jeg nemlig hva ”samtalen etter” innebærer. Som feks da jeg uheldigvis måtte fortelle mamma at jeg glemte å sende inn meldekort. Det ble noen sure uker, mildt sagt. Egentlig hadde jeg ikke trengt å si noe, for mamma sjekker ikke akkurat kontoutskriftene mine, men fordi samvittigheten til slutt ble uutholdelig så måtte jeg. Det var tross alt mamma som ordnet med stønaden fra første sekund, så det skulle vel bare mangle at jeg klaget og fikk ordnet opp. Takknemlighet kalles det. Fra min side, altså.
Jeg lyver jo ikke når jeg sier at jeg har anoreksi, og til tider har jeg brukt sykdommen for alt den var verdt. ”Har spist”, ”ikke sulten”, ”skal spise”, ”begynt med trening” osv. Mange fine unnskyldinger var ute og gikk i perioden før sykdommen ble oppdaget. Mat var en ting. Vekt en annen. Jeg påsto litt av hvert. At jeg kuttet ned noen cm på høyden er også sant. Så fort jeg fikk diagnosen hos fastlegen krummet jeg ryggen og bøyde meg ned til 172. Det var så langt det så realistisk ut. Alt for at bmi’en skulle virke høyere enn hva den var. Ergo måtte jeg gjøre det samme på bupa, innleggelsesstedene og også hos den nye fastlegen min. Faktisk er det kun helsesøster i 10 klasse og politistasjonen som har målt høyden min korrekt etter dette, og kun også de som har den korrekte høyden. Anoreksien har med andre ord løyet mye. Enda ser jeg mitt snitt i å utnytte den, men ikke på samme måte som før. Selvfølgelig kan jeg si jeg har det bra når jeg ikke har det, eller jeg kan smile selv om jeg er ødelagt innvendig. Jeg kan også si at jeg skal bort hvis jeg foretrekker en hjemmekveld med familien. Det er bare det at jeg ikke lenger går inn for å skylde på sykdommen for å oppnå særfordeler. Jeg vil bare være som alle andre – en i mengden. Ikke en person det er synd på. Ikke en person som trenger ekstra hjelp, støtte eller penger. Ei heller en person som føler hun må lyve for å gi en god nok forklaring. Ofte tar jeg meg selv i forsvar selv om jeg ikke trenger. Jeg har på en måte laget et motargument før den andre parten har uttalt seg. Da blir jeg kanskje litt lystløgner, da. Uten at jeg helt er klar over det. Og med et godt pokerfjes slipper jeg som regel unna med det meste. Så der har vi det. Jeg er en lystløgner med pokerfjes. Snasen kombinasjon!
