Ferien ble satt i gang av fantastiske Vervenfestivalen, og etter to friuker var jeg på plass og tilbake i jobb igjen. Jeg må bare understreke at jeg har fått timelister tilpasset meg og min helse, og at det har økt i forsvarlig tempo. Å komme tilbake i jobb har betydd alt. Jeg har det så bra med meg selv, og jeg innser også hvor utrolig lite sykdommen får plass når jeg er i jobb. Smoothien er fast, og det er en fint tilskudd. En fin vane. Måltidene er som de har vært, og det er ikke noe feil det heller. Økningene har i aller høyeste grad blitt prioritert. Jeg tar ekstra til meg uten at jeg tenker over det. Jeg veier ikke alt. Midt på natten hender det jeg står opp og spiser et eller annet (fordi jeg har så sykt dårlig samvittighet og er rastløs) og jeg tør attpåtil smake på ting uten ”å kompansere for dem”. Dette virker kanskje ikke som noe å juble for, men for en som har vært fastlåst i rutiner x antall år så er dette fremsteg så til de grader. Ja, også har familien hatt en del grilling med samme type marinerte kjøtt. Inkludert friskis på pinne. Min fysiske helse er fremdeles ikke som den skal, og jeg mangler selvfølgelig noen kilo på kroppen. Men; det tar tid. Det som derimot har tatt lengst tid er å nå så langt psykisk og viljemessig som der jeg er nå. Og at den viljen enda holder.. Den fikk seg jo riktig nok en knekk da bestemor gikk bort, og med ufrivillig oppkastsenarioer flere ganger dagen, så er det utrolig at jeg taklet hverdagen og fremdeles holdt alt gående. Jeg burde vel egentlig vært døpt navnet ”Vilje”. For selv om situasjonen er som den er, og selv om jeg henger etter på en del områder, så har jeg kommet meg videre. I morgen starter skolen igjen. Jeg skal ikke dit. Jeg er ferdig med VGS. Nå manner jeg meg bare opp til en studentliv, helst i Tromsø. I mellomtiden skal jeg jobbe. Så mye jeg føler jeg orker – innenfor det som er forsvarlig. Ellers skal året brukes til en enda tøffere kamp. Jeg er så gira, og selv om jeg ikke gleder meg til resultatene som kommer så vet jeg at de er en del av ”friskpakka”. Det kan jeg leve med. Unnskyld. Det må jeg leve med!
Bilde; lånt artikkel Tønsbergs Blad.
Og nei, jeg fikk dessverre aldri utfordret fordommene omkring tynnhet på stranden. Har jobbet en del, samt at vær og temperatur ikke har tillatt det – for min del. #frysepinn
