Straff er ordet!

Sykdommen føltes som en straff. Det jeg derimot begir meg ut på nå er en straff. For å bli friskere må jeg gjennom mange strafferunder – daglig. For å drive med det jeg vil må jeg ha krefter. Ikke bare viljestyrke. For å leve det livet jeg vil må jeg ha en sterk kropp. Ikke bare et skjelett som fungerer til det nødvendige.Jeg må kvitte meg med anoreksien. Jeg må ut av komfortsonen, og opp i vekt. Derfor bruker jeg ordet straff. Behandling blir så feil. Jeg hater det ordet, og unngår det for alt det er verdt. Behandling er ikke meg. Det gir meg en fornemmelse av svakhet. Som om; ”jeg ikke kan klare noe selv, fordi det er andre som vet bedre”. Nei takk. Det løpet fungerte ikke. Nå er jeg i mitt eget regime. Ordet ”straff” høres sikkert brutalt ut, men er for meg enklere å akseptere. Enklere å forholde seg til. Er jeg såpass hard mot meg selv, så er det faktisk lettere å glede seg når jeg oppnår noe. Noe verdifullt. Kanskje ser jeg det ikke der og da, men det betyr ikke at jeg gir meg. Jo tøffere motbakken er, desto bedre blir oppoverbakken. Det vet jeg!

 

En gang satt jeg innelåst på et rom, psykisk ustabil og gal sa de. Tror det var rett. Jeg skadet meg selv. Jeg så blodet renne, og jeg nøt det. Jeg lagde dype sår som fikk infeksjoner. Dette var ubevisste handlinger. Ubevisst straff. Uten mål og mening. Fysisk smerte for å få utløp for det psykiske. Det vonde som satt inni meg. Samvittighet, hat og skam. Hele sykdommen har liksom vært litt ubevisst. En slags selvpining som jeg ikke var klar over. Leve i en tynn kropp. Leve under en bestemt kontroll. Leve på tvang. Unnskyld. Eksistere, mener jeg. Kanskje var det straff? Kanskje var det protest? Ikke vet jeg. Det jeg vet er at det skal bli annerledes. Straff i disse dager blir noe annet, og til forskjell fra den gang så går det ut på å velge en annen vei. En vei som fører frem. Fordi jeg vil. Ikke fordi jeg blir tvunget. Nå må jeg bli mer bevisst. Bevisst på valgene jeg tar. Bevisst på handlingene jeg utfører. Jeg må møte frykten og angsten – daglig. Jeg må kjenne på de psykiske påkjenningene jeg ikke er vant med. Jeg har ikke noe valg. Hele meg er i dårlig forfatning. Klokken tikker. En fremtid venter. Jeg har enda en sjanse. Kroppen får god næring, men den trenger mer. Slike ekstra kalorier kommer ikke av seg selv. De strafferundene er det jeg som må ta. Jeg må jobbe for å bli en fullverdig Madelén. Jeg må rett og slett innse at slaget er tapt. Tom har tapt. Den friske delen har og skal ha overtaket. Nå er det kun full skjerpings som gjelder. Ingen utsettelser. Kunne ikke passet bedre å innvie Smoothar før jobb i dag. Smoothie var en næringsrik sak jeg ikke hadde smakt på siden før ortoreksiens eksistens tidlig i 2008. Juice, bær og yoghurt. Alt inntatt. Seier sier jeg. 1-0 til fornuften. Et steg nærmere hjem. Jeg kan være stolt. Det var selvsagt uvant og noe tøft, men det gikk greit. Jeg overlever – som alltid. Fikk mine bekreftelser fra familien at dette var mer enn riktig. Et riktig steg gleder dem. Derfor gleder det også meg. Som jeg sa; 1-0. Dessuten så ble smaken og konsistensen som ønsket; syrlig og kremete. Slik jeg liker det. Eneste minus var stener fra bringebærene. Enten må jeg gå for andre bær, eller så må jeg ta meg tid til å sile dem. Det gjelder å se mulighetene, og vel. Dette kan jeg klare. Dette skal jeg klare. Å få i seg næring på jobb er ikke som fryktet. Ikke skummelt overhodet. Ingen ser på meg med skamblikk. Ingen anoreksistemme hyler i hodet. Ingenting er feil. Tror bare det er disse vanene som må etableres. Jeg må inn i et autopilotmønster slik at fortsettelsen kan bli en realitet. En realitet bestående av alt annet enn plankekjøring. En realitet bestående av små steg på vei mot en lykkelig, god og trygg fremtid. Alle krefter på banen….

 Madelén Skare Olsen sitt bilde.

 

Ellers har mine nyetablerte vaner virkelig gjort noe med søvnmønsteret mitt. Det fikk jeg tydelig bekreftelse på i dag. Tross to jobbuker, kveldsvakt i går og 4 timers nattesøvn våknet jeg mer uthvilt enn på lenge. Intet senere enn 6:30 sperret jeg øynene opp, og når jeg verken kunne sovne til med hørepropper eller dobesøk så vandret jeg likeså ut to timer senere. Herlighet. Så bra kondisjonsnivå kan jeg ikke huske jeg har hatt noensinne. Tydeligvis for lenge siden – noe som er skremmende og merkelig på samme tid. Med en såpass bra form, så har jeg definitivt fått en indikasjon på hvor bra kroppen skal/kan fungere. Det er klart det motiverer meg. Ja, for ikke å snakke om hvor sinnsykt mye energi jeg har om dagen. Hele tiden. Jeg løper rundt og smiler fra øre til øre. Duracellkanin, altså. Jeg sier det igjen; hvis dette er min hverdag med sykdom, så gleder jeg meg til hverdagen uten!

 

 

 

 

 

0 kommentarer

Siste innlegg