Fra ortoreksi til anoreksi

I motsetning til mange unge jenter og gutter var ikke starten på anoreksien noe ønske om å gå ned i vekt fra min side. Det ble litt ufrivillig, men som følge av at jeg fikk anoreksi. Jeg har egentlig aldri hatt noe problem med mitt eget selvbilde (heller dette med pubertetsutvikling og nye uante endringer) eller at jeg har veid for mye. Heller tvert om. Sånn sett er det utrolig rart å tenke på at det var jeg som skulle føle meg så mislykket. Jeg som skulle bli dødelig undervektig. Jeg som forsøkte å ta selvmord. Jeg som satt med kniven og kuttet meg selv. Mitt smil som forsvant. Min fornuft som blåste bort. Men så har vi dessverre faktaene; en spiseforstyrrelse er ikke noe en velger. Akkurat som med mye annen psykisk sykdom. Jeg utviklet først en noe ukjent spiseforstyrrelse, nemlig ortoreksi. Den fjerde spiseforstyrrelsen, som den heter, er ikke like utbredt når man tenker ordet ”spiseforstyrrelse” og er kanskje for mange ikke godkjent nok. Jeg vet ikke. Jeg visste heller ikke noe om denne sykdommen, men jeg forsto hva som hendte. Jeg forsto at jeg hadde et problem da jeg trente mellom 14 og 28 timer ukentlig. Jeg forsto at jeg hadde et problem da blodårene spratt ut overalt, og da musklene var harde som betong. Jeg forsto at jeg hadde et problem da treningen var alt som gjorde at jeg følte meg bra. Fanatisk opptatt av trening, det var jeg. Så hvordan gikk dette videre til anoreksi? Vel. Jeg følte meg som sagt superbra med trening. Jeg spiste det man kaller normalt sunt. Knekkebrød med pålegg, normale middager, smoothies, osv. Den gleden jeg fikk fra trening, og det jeg opplevde kroppslig gjorde noe med meg. Jeg så en jente i speilet som jeg likte. For første gang på ordentlig. Hvis jeg så slik ut med trening måtte vel kostholdet også bety noe? Knekkebrød med pålegg ble til knekkebrød uten pålegg. Karbohydratene forsvant fra middagsporsjonen, og smoothien var ikke lengre smoothie – bare fersk oppkuttet frukt. Herfra gikk det slag i slag. Kaloriene var endret. Inntaket endret. Muskelmassen var ikke lenger muskelmasse, men bare posete slapp hud. Treningsmengden sank gradvis. Jeg orket ikke. Hadde ikke nok energi.  Enten måtte jeg spise for å opprettholde formen/bli mer fit, eller så måtte jeg fungere til det nødvendige (skole og jobb), og samtidig kontrollere inntaket. Kroppen ville noe, men hodet valgte noe annet. Jeg skulle ned i vekt, helt til jeg ble tynn nok. Tynn som catwalkmodellene. Tynn som i perfekt. Tynn som i ”at alle likte meg”. Tynn som i at jeg fikk oppmerksomhet. Tynn forbundet med selvaksept. Tynn forbundet med målsetting. Det var tynn nok i mine øyne. Problemet er bare; det ble jeg aldri. Istedenfor pådro jeg meg en diagnose, en rekke komplikasjoner, nesten dødsutfall og en haug med plager som enda begrenser min hverdag…

 

 

Apropo muskler.. Jeg er kanskje ikke den sterkeste jenta, men jeg vil allikevel bevise det motsatte. Bevise at jeg kan. Bevise at jeg har styrken. Her løfter jeg 55kg (mamma godkjente at jeg fikk skrive det), og langt mer enn min egen kroppsvekt. Heldigvis knakk ikke ryggen sammen slik som sist jeg ivrig tok tak i pappa. Men altså, hva beviser det? Jeg vil så gjerne, og jeg må bare. Jeg får en mestringsfølelse og en enorm stolthet når jeg takler slike ”normale ting”. I realiteten skulle det vært umulig, men som med mye annet har jeg en viljestyrke ut av annen verden, og det fikk vi jammen fram (nok en gang) på dette bilde.

 

 

 

 

0 kommentarer

Siste innlegg