Jeg lovet nok litt vel mye da jeg publiserte kunngjørelsene mine, men jeg sitter her heller realistisk enn skuffet. Ja, for skal man endre vaner? Skal man få en ny livsstil? Det skjer ikke over 1 uke, heller ikke 2. I snitt tar det 50-60 dager å endre enn vane sies det. Altså må små steg må til. Det var riktig nok noen ting som måtte prioriteres først. Det vanskeligste har vært å snu døgnet. Legge seg en gang før fuglene synger, og stå opp en gang før mamma og pappa er ferdig på jobb. Mandag kunne ikke vært en bedre begynnelse. Jeg er et menneske som er opptatt av struktur, og dette med å starte kronologisk føles riktig. Ikke fordi det er noe tvang rundt det, nødvendigvis. Så ja, Mandag 29 Juni. Jeg hadde store vanskeligheter med å sovne på Søndag. En del ”opp-for-å-tisse”. Ikke fordi jeg grudde meg til jobb på noen måte, men heller det at jeg sto opp såpass sent samme dag. Dermed ble det til at jeg drakk store mengder vann etter jeg la meg, og også i tiden jeg lå i senga og fram til jeg sovnet. Er ikke sikker på hvor mye søvn jeg fikk, men absolutt nok til at jeg følte meg pigg og uthvilt for dagen. Jeg våknet med mitt største smil. Foreldrene mine hadde nettopp startet ferie, men på grunn av at de dro ut tidlig på dagen så rakk vi ingen felles frokost. Den daten måtte jeg ta med meg selv. Etter en solfyllt gåtur. Helt supert det. Jeg fikk faktisk til å spise før jobb, så det var jo et pluss i boka. Jobbet akkurat ikke lenge nok til at jeg hadde krav på pause, så da jeg kom hjem kjørte jeg på med en proteinbar like før kveldsmat. Og slik har det stort sett blitt med måltidene når jeg har jobbet til 20:00, som for så vidt gjelder ukedagene. Ellers kan jeg bare meddele fryd og gammen. Det har vært en glede å komme tilbake i ordentlig jobb, og samtidig vite at jeg fullt og helt har ansvar for meg selv. Å jobbe i ukedager (i tillegg til Lørdager) er for så vidt veldig uvant, men absolutt bra for rutinene. Gøy er det også: Plutselig har jeg mer tid til kundene. Plutselig kan jeg foreta meg andre og mer varierte arbeidsoppgaver. Plutselig møter jeg på litt flere kollegaer og kjentfjes som titter innom. Plutselig får jeg telefoner om jeg vil jeg kan steppe inn og jobbe ekstra. Ah. Lykke. Plutselig føler jeg meg litt mer… hel? Litt mer som et normalt menneske? En person med gjøremål. Fornuftige gjøremål. Lykkefølelsen kunne ikke vært bedre. Interessen og energinivået er på topp. Som jeg sa så elsker jeg jobben min, og jeg gleder meg over hver dag jeg har mulighet til å tilbringe timene på Elkjøp.
Jeg har på alle måter klart å endre rutinen med søvn, og jeg har på alle måter kommet inn i et bedre mønster ettersom jeg sakte men sikkert greier å spise tidligere. Ingen middagslur midt på dagen, heller. Selvfølgelig kan alt bli bedre. Jeg har enda litt å ta igjen på når jeg legger meg og når jeg står opp, men det kommer. Hittil har ting gått veldig bra, og jeg har snudd en del rutiner mirakuløst fort. Tvangsrutiner, også. Slikt er mulig når man har en såpass viktig drivkraft i livet. Det er som sagt 3 måltider på kveldsvakter, og selv om proteinbaren/shaken er et bra tillegg og en grei strafferunde, så tenker jeg å øke på i retning ”mer kalorier”. Har til gode å teste min kjære Smoothar, som han så pent heter. Venter enda på ny skiftplan, så får ta det når jeg vet hvordan jeg jobber de neste 14 dagene. Mange er sikkert også spente på hva jeg kan meddele omkring fearfood. Tja. Jeg har spist og spist av mine egne matvarer, nettopp for at jeg skal kunne bli ferdig med dem og ha ”mulighet” til å begynne på nytt. Så langt har det kun vært jeg som har handlet, og vi får se hvor lenge det vedvarer. Trolig ikke lenge. Må bare komme med noen gullende tips til foreldrene mine først. Ikke angående næringsinnhold, selvsagt. Bare det praktiske, egentlig. Effektivitet er mitt navn. Jeg har som dere skjønner litt til gode hva angår kostholdet, så jeg skryter ikke på meg annet enn brødskiver (istedenfor lomper og knekkis) der. Men som jeg sa; vaner tar tid å vende. Å få en anorektiker over på fullfett, sukker og normale karbohydrater høres kanskje umulig ut, men det er det ikke. Det tar bare tar tid, og skal absolutt gå. Staheten min tar nemlig ingen vending. Jeg bruker den til å bli en fullverdig Madelén! Blunkesmilefjes.
Mentalt? Mamma bemerker stadig forandringen. Hvor mye friskere jeg opptrer, og ser ut – ikke minst. Det gjør hele familien. De ser en helt ny person. En person med livsglede. Jeg er nært sagt tom for ord når det kommer til hvor sinnsykt bra jeg har fått det etter jeg kom tilbake i jobb og inn i flere rutiner. Aldri før har jeg hatt så mye energi, og aldri før har jeg klart å være effektiv. Humøret? Tilnærmet solstråle. Så å si til enhver tid. En bekreftelse på at vaner henger sammen med gjøremål for mitt vedkommende. God samvittighet også for så vidt. Med vaner får jeg tid, ork og samvittighet til det jeg vil. Utenom også. Greit nok at jobben spiser mye tid. Tidligere ville det betydd minus gåtur, minus familie, minus vennebesøk, minus ditt og minus datt. Det gjør det på ingen måte. Faktisk rekker jeg mer i hverdagen med jobb, enn hva jeg gjør i hverdagen hjemme 24/7. Det sier litt om hvor lite gunstig sløv tilværelse er for meg. Jeg er nemlig en Duracellkanin som varer og varer og varer. Stopper aldri. Ingen typisk anorektiker sånn sett. Hadde jeg ikke vært tynn og hatt anoreksitanker hadde jeg vært frisk i alles øyne. Herlighet. Tenk på hvordan min hverdag som frisk blir? Tenk på hvor fantastisk det blir når jeg faktisk har ressurser og mulighet til å kjøre på? Uten begrensninger. Når jeg kan rekke tusen ting om gangen, og når jeg kan planlegge ting der og da? I en forsvarlig dose, selvsagt. Hallo frihet sier jeg bare. Men først må frøken skjerpe seg litt og følge noen egne regler. Det er tøft, og vil bli tøffere, men absolutt verdt det. Kunne ikke fått bedre bekreftelse (og motivasjon!) enn hva disse ukene har gitt meg….
