Jeg har ofte fått spørsmål om hvorfor jeg blogger. Ettersom jeg ikke har åpent kommentarfelt så er det sjelden noe negativt i slike spørsmål. Ofte spør folk som del av en lenger mail eller melding. Av nysgjerrighet. De er ikke mistenkelige til meg, men heller overrasket over åpenheten min. Positivt altså. Hvordan kan man være så syk som jeg har vært og samtidig dele så mye offentlig? Hvordan kan man ha en diagnose og brette ut så mye om seg selv og privatlivet? I fire-fem år. Jeg forstår den. Jeg forstår at folk er nysgjerrige. Jeg forstår at folk er skeptiske til alt som ikke er A4. Her forleden diskuterte jeg med venninnen min. Om nyttefølelsen. Svaret på hvordan de fleste, inkludert meg, får hverdagen til å gå rundt. På skolen dannet jeg et grunnlag for fremtiden, og dro/drar samtidig nytte av lærdommen. Det samme på jobb, samt at jeg gjør nytte av meg på vegne av kundene. Jeg hjelper og bistår, og føler en stor glede ved det. Bloggen er riktig nok noe ganske annet, eller faktisk ikke. Jeg føler også her jeg oppfyller kravet til ”nyttefølelsen”. Jeg gjør nytte ved å dele erfaringer og kan på den måten hjelpe andre, samt at jeg bruker den som terapi for meg selv. Selvhjelp med andre ord. To i en. Det tar tid med en blogg, og tro meg; tid er verdifullt i mine øyne. Jeg setter ikke av tid til noe som er halvhjertet. Heller ikke noe som jeg ikke har lyst til. Ved å blogge uansett om det er på godt eller ondt – så får jeg tankene på avstand. Jeg burer meg ikke med problemene. På den måten har jeg også greid å unngå en del depresjoner, selvskading og angst. Ja, og antidepressiva eller andre medisiner, for å si det sånn. Ironisk nok.
Som blogger blir man litt fryktløs. Heller trygg på seg selv, framfor høy på seg selv. Alt jeg bærer inni meg er ikke en del av det skjulte. ”Det man ikke snakker om” Det er også blitt til noe hvem som helst leser. Jeg kan tilfeldig møte på en leser på gata. Jeg kan tilfeldig sitte på cafe og motta blikk fra en som akkurat har lest dagens innlegg. Er ikke det skremmende? Egentlig ikke. Det hadde faktisk gjort meg langt verre å gå i en form for behandling der jeg må brette ut fortid og alt som er feil. Der folk skal dra fram skyteskiven og finne hvorfor. Hvorfor ble du syk Madelén? Var foreldrene dine voldelige mot deg? Ja, jeg har hørt den. Fikk du ikke nok mat? Hvorfor så kresen? Fikk broren din mer oppmerksomhet? Hvor mange venner hadde du? Og sånn går det fram når psykologene skal grave. Det fungerer ikke på meg. Da kan vi like gjerne si ”hei depresjon” og legge frøkena i bakken. Uaktuelt. Særlig når jeg har oppnådd så mye på egen hånd. Jeg har på alle måter funnet min vei. Min nøkkel til å bli bedre, noe jeg også har blitt. Alt synes ikke utenpå. Husk det.
Åpenhet betyr ikke bare å være tøff. Det er så mye mer. Det er en del av hvem jeg er, og hvem jeg alltid har vært. Sosial, utadvendt, sta og målbevisst. Jeg sier stadig at jeg blogger meg frisk, men selvsagt er det ikke så lett. Å bli frisk krever mye, men bloggen er et godt tilskudd til det. Løsningen er sammensatt (akkurat som årsaken) Noen gjør ditt. Andre gjør datt. Respekt til alle og enhver. Som ”normal” er ingen like. Som psykisk syk er ingen like. Så enkelt. Så vanskelig. Jeg er bare et individ som følger en fremgangsmåte jeg har tro på. Og med bloggen er denne veien langt mer realistisk, og tankene/ønskene omkring frisk faktisk eksisterende. Bloggen lever videre så lenge jeg føler meg til nytte. Så lenge jeg får det utbytte jeg vil, og så lenge jeg har kvalitet å levere. Takk for alle gode ord på veien. Jeg gir meg ikke!
