Like før jeg sovnet tok jeg meg selv i å undre. Undre omkring den normale dag. En dag uten begrensninger. Kun fylt av muligheter, glede og positivitet. Grunnet kroppslige begrensninger og anorektiske tanker er det evigheter siden sist. Sist jeg hadde en såkalt ”bra normal dag”. Ja, årevis. Hva betyr egentlig det? Hva betyr egentlig normal? Hva kunne jeg gjort med en såkalt ”normal kropp”? Ikke som i ”siste dag på kloden”, men som i ”frisk utenpå”. Skummel tanke. Smertefull tanke. Vel. Det var tre ting som slo meg. Tre ønsker eller tre ”behov” som dannet seg innkapslet som små bilder på netthinnen min. Hvordan kunne en dag sett ut hvis jeg var så godt som frisk?
Nummer 1 måtte gått på fysisk aktivitet, fordi jeg så sårt savner ekte trening. Jeg skulle så gjerne tatt løpeskoene fatt og jogget til både blod og melkesyre tok meg. Jogget til jeg fikk kramper på steder jeg ikke visste jeg hadde. Jogget til jeg kjente musklene svi mer enn et brannsår utsatt for den varmeste hete. Jogget i fri natur og i full frihet. På pur glede og null tvang. Videre til nummer to. Den måtte gått på overlevelsesbiten. Nemlig kostholdet. Jeg skulle gått til innkjøp av den dyreste og beste pæreskinken, og spist til jeg ble så dårlig så dårlig. Hvorfor? Jo, fordi på en øde øy er det hva jeg ville tatt med og samtidig greid å overleve på. Kun det. Pluss vann, selvsagt. Så går vi til nummer tre. Denne er vanskelig, fordi det er så mange ting jeg ville skrevet her. Her kommer drømmene inn. Det er så mye jeg vil. Så vanskelig å velge. Allikevel er det noe som troner øverst, nemlig fallskjerm- eller strikkhopping. Jeg har ønsket dette hele livet, så det er virkelig etterlengtet fra min side. Og hvem vet? Kanskje blir det realitet en dag? Jeg mener; det SKAL bli realitet en dag!
Så der har vi altså min normale friskhetsdag. En dag som er litt for bra, men dog skreddersydd for meg. Og når jeg tenker på den? Ja, da kommer godfølelsen. En følelse jeg stadig higer etter, nettopp fordi den gjør noe bra med meg. Den setter meg på plass på en måte. Viser hva jeg har å kjempe for. Viser hvorfor det er verdt å kjempe. Bare det i seg selv er en så stor motivasjon. Nærmest umulig å sette ord på. Nærmest umulig å kjenne på…
